Rita Karlsen, HRS
Dagen måtte komme da politikken radikalt må legges om, og den kom i går da Aps integreringsutvalg la frem sine forslag til en ny integreringspolitikk. En rekke av utvalgets forslag er gamle FrP-forslag, noe heller ikke utvalget har lagt skjul på. Ap har nok vært klar over at slike innrømmelser måtte gis, men det har neppe vært noe de har sett frem til. Ap har imidlertid skjønt at de ikke lengre kan fornekte utfordringene i det flerkulturelle Norge. De må på banen, og da må de ta ballen fra FrP.
Denne snuoperasjonen fra Ap, som ledes av den taleføre utenriksministeren Jonas Gahr Støre, antar jeg har vært en grundig diskutert strategi. Det ville ikke forundre meg om denne strategien begynte med en grundig vurdering av hvem i Ap som kunne takle – og overbevise befolkningen – om at snuoperasjonen nettopp ikke er snuoperasjon.
Valget var antakelig lett. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ble raskt definert til en ”sette-innenriksminister”. For det er ikke mange som har Støres talegaver, og som nyter slik tillit i befolkningen som nettopp Støre. Deretter antar jeg at den videre strategien var å definere et legitimt grunnlag for snuoperasjonen, som altså måtte synliggjøre at det ikke er en snuoperasjon. Ap valgte således å presisere at deres forslag bygger på berikelsen det flerkulturelle samfunnet byr på. Dette som et ”bevis” på avstanden til FrP, som vi får vite bygger sin politikk på det negative det flerkulturelle samfunnet byr på. Denne strategien er synlig i utvalgets rapport, som nettopp åpner med en hyllest til det flerkulturelle samfunnet og en understreking av at integreringen fungerer godt.
Som politisk strategi er dette helt legitimt, men den kommuniserer ikke like godt til folket. Befolkningen må overbevises om at Ap har erfart at verden endrer seg med migrasjon, og Norge – som (uskyldig) del av den globaliserte fremtid – må endre seg i takt med utviklingen, og helst være i front. Slik skal vi forledes til å tro at Ap er de innovative på feltet, og vi skal minnes om at Aps intensjoner er de aller beste – og i god sosialdemokratisk ånd, som igjen bygger på plikter og rettigheter.
Det er to haker med dette: Ap har i årevis, til tross for at de har visst bedre, fornektet en rekke av de utfordringer og problemer som det flerkulturelle samfunnet byr på. De har hamret på at ”ting går seg til med tiden”, godt hjulpet av hypoteser fra SSB, og de har prøvd å overbevise oss om at ”integreringen går godt”. Sistnevnte har i liten grad vært fulgt av noe men, det har heller vært fulgt av en formaning om at det negative fokuset på innvandring og integrering nettopp hemmer integreringen. Med andre ord er (var) det ”oss”, inkludert HRS, som har påpekt utfordringene som skulle sitte igjen med Svarte-Per når ”vi fikk rett”.
I tillegg er ikke Norge ”helt uskyldig” havnet i denne situasjonen, uansett hvor ganger Støre skal prøve å fortelle oss at migrasjonsstrømmene er Norge en naturlig del av. Innvandringspolitikken er en bevisst politikk, til tross for at den kanskje ikke er helt villet. Det ”beviser” den såkalte innvandringsstoppen fra midten av 1970-tallet, da innvandringen fra ikke-vestlige land virkelig skjøt fart. Siden har som kjent innvandringen bare fortsatt å øke, ikke minst gjennom familiegjenforening og –etablering. Det kunne man gjort noe med, men man valgte altså å sitte på gjerdet i flere tiår. Det skyldes etter all sannsynlighet at FrP kom på banen og gjorde innvandringspolitikken til sitt fremste felt. For å feie FrP av banen, som politisk utfordrer, ”ofret” man de problemer Norge kom til å stå overfor. Inntil nå.
HRS, som har tatt opp samtlige av de utfordringer som Aps integreringsutvalg peker på, og som har foreslått en rekke av de samme tiltak som nå utvalget fremmer, har aldri trodd at en slik tilnærmet fornektelsesstrategien ville fungere. Rett og slett fordi utfordringene med det flerkulturelle samfunn bare blir mer og mer synlig for den enkelte, ikke minst relatert til rekordstor innvandring år etter år.
At Ap har snudd er gledelig, men enda mer gledelig er det at SV og Sp godtar grunnlaget for en ny integreringspolitikk, som igjen vil ha innvirkning på innvandringspolitikken, selv om Ap/utvalget utelater å si noe for konkret om det. I dagens Klassekampen heter det at ”Støre får tommelen opp fra både SV, Sp og AUF for arbeidet med Aps integreringspolitiske program, som ble presentert for partiets landsstyre på onsdag. Dermed ligger det an til at mange av de 99 forslagene til Støre-utvalget innen kort tid kan bli gjeldende norsk politikk.”
Men om Ap har innsett at det bare er å hoppe i det i forhold til FrP, da med litt innrømmelse og så blir forhåpentligvis ballen lagt død om en stund, synes SVs Heikki Holmås fortsatt å ha et lite håp om at det er mulig å vri seg unna.
– Det er helt på trynet å si at dette er en blåkopi av Frp, slik enkelte har forsøkt. Dette er rødgrønn politikk av beste merke. Det følger opp mye av det SV sa i uttalelsen om integrering i fjor sommer. Det er et kjempegodt grunnlag for å drive kampen mot høyresidas integreringspolitikk, sier innvandringspolitisk talsmann i SV, Heikki Holmås.
Hvis Holmås tror at noen i dette landet anser Aps forslag for å ligge tett opp mot SV, kan ikke Holmås ha mye innsyn i hvordan deres politikk kommuniseres. Ikke minst representert ved en av SVs statsråder, Audun Lysbakken, som har gjort seg til en talsmann for å vektlegge det positive.
Heikki Holmås sier han er usikker på hvordan en statsborgerskapstest kan utformes praktisk, men stiller seg ikke avvisende til forslaget:
– Likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken jobber med å utrede dette spørsmålet nå, i tråd med Soria Moria-erklæringen. Jeg er veldig glad for at Ap nå klart sier at vi trenger strengere kontroll med religiøse skoler, og at vi må ta grep for å hindre segregering i Oslo.
At Sp er fornøyd med Aps forslag er derimot mindre overraskende, særlig hvis vi lytter til deres innvandringspolitisk talsperson, Ola Borten Moe. Men til dette må jo også bemerkes at Borten Moe flere ganger er blitt omtalt som ”en solospiller” av partiets ledelse. Borten Moe sier til Klassekampen:
– Det er definitivt et godt utgangspunkt. I det store er dette et program for å tydeliggjøre forventningene man har til innvandrere, samtidig som man legger til rette for at innvandrere kan oppfylle kravene som blir stilt til dem. Sp vil nok ikke være enig i samtlige 99 forslag, men det lever vi godt med, sier han.
Støre selv sier han er ”glad for mottakelsen forslagene fra integreringsutvalget har fått både i eget parti og blant regjeringspartnerne SV og Senterpartiet.”
– Vi har hatt noen harde tak på asylfeltet, men når det kommer til integrering er det klart at vi deler grunnsyn, sier Støre.
Dette er et taktisk svar fra Støre, all den tid integreringsutvalget nettopp hopper bukk over det som for de fleste av oss som arbeider med spørsmålene kan betegnes som barnelærdom; nemlig at innvandring og integrering henger uløselig sammen.
Når det kommer til kritikken for å følge i sporene til FrP, svarer Støre som forventet:
– Det er ikke alt vi er uenige med Fremskrittspartiet i heller, men vi har fundamentale uenigheter. Vi ser på innvandringen først og fremst som en positiv mulighet, sier han.
Klassekampen hevder avslutningsvis at det har ”vært spekulert i om Støre vil takle overgangen til en innenrikspolitisk rolle”, hvilket ikke jeg har fått med meg. Støre har i hele perioden vært en av de mest benyttede i Ap til å svare på spørsmål om innvandring og integrering. Hvor mange kjenner til hvem som egentlig er Aps innvandringspolitiske talsperson? (Lise Christoffersen). Men Støre vet å svare:
– Jeg begynte ikke i politikken bare for å drive med utenrikspolitikk. Det har vært veldig berikende å kunne jobbe med så viktige innenrikspolitiske spørsmål, sier han.
Slik blir statsministerspirer sådd og han håper nok snart å kunne høste sine frukter.
Vi andre får vente på at Aps forslag blir tiltak, for det ikke sikkert at alle lar seg lure av Aps forslag som allerede er vedtatt politikk, om det var dette som i ettertid skulle bevitne handlekraft.