Hege Storhaug, HRS
Ja, til hijab på barn, ja til burka på kvinner (men hvorfor ikke menn?), ja til henting av fettere og kusiner på bygda på andre kontinent, ja til henteekteskap for 18-åringer, nei til å gjeninnføre helkroppundersøkelse for jenter, nei til islamkritikk, og taust om dumping av barn. Dette er en kort oppsummering av ARS sitt bidrag til et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn.
Forresten: jeg glemte ett sentralt bidrag som det jobbes med kontinuerlig: frata HRS den lille potten statlige midler – for selv å overta den samme potten – fordi ARS er visstnok islameksperter. Dette kom frem 9.juni 2010 da Audun Lysbakken sammen med ARS presenterte en såkalt skyggerapport om rasisme og diskriminering i Norge, som ble sendt til FNs komité mot diskriminering og rasisme. Under presentasjonen på pressekonferansen sa ARS blant annet dette: ”Det blir feil å gi statlig støtte for integrering og samhandling til en organisasjon, som etter vår oppfatning bidrar til det motsatte.”
I stort: jeg kjenner jeg lenge har vært flau på ARS sine vegne.
For: integrering og samhandling – hva har ARS bidratt med? Nada.
Eller mer korrekt: de har bidratt til oppslitting av samfunnet, til at jenter og kvinner med muslimske bakgrunn har færre rettigheter og friheter enn dem selv, til at barns liv ruineres totalt, til at presset mot velferdsstaten har økt (kvinner fra visse land bidrar ikke med skatt, pluss betydelig trygdemisbruk grunnet mangel på lojalitet til Norge), og så videre. Bravo!
Det fine nå er at Støre og Ap legger merke til hvem som er deres venner, og hvem som er deres fiender, når de nå vil ta et grep om den skakkjørte innvandringen og integreringen.
Selvsagt har Støre rett i at asylinstituttet ”uthules” hvis folk som får opphold her fordi de de forfølges eller frykter forfølgelse i hjemlandet, drar på feriereiser til det samme hjemlandet. Man må spørre seg: hvorfor er det så viktig for ARS at somaliere etter opphold her skal på ferie til Somalia? Og man må videre spørre seg: hvorfor er ikke ARS opptatt av foreldre her som dumper ungene sine i et land som Somalia – som foreldrene altså selv ikke kan bo i?
Støre burde svare ARS slik: vi vil ikke bare kaste ut folk som etter asyl- eller flyktningopphold reiser tilbake til hjemlandet på ferier før det er gått fem år, vi vil også trekke tilbake oppholdstillatelser til alle fra flyktningland som sender ungene tilbake. Alle. I barna og menneskerettighetenes navn. Basta.
I dag finnes det ingen oversikt over hvor mange med innvilget flyktningstatus som har reist tilbake til hjemlandet på ferie. Det bekrefter både Arbeiderpartiet og Statistisk sentralbyrå. Likevel mener Støre det er på tide med en innstramming.
– Dette vil hindre mennesker som akutt må reise til syke familiemedlemmer eller begravelser i hjemlandet, protesterer hun.
– Dette ligner skrekkordninger vi ser i Danmark. Det skaper annenrangs borgere, sier hun.
Partapouli mener videre det er feil å ha egne ordninger for flyktninger. Men har de ikke allerede egne ordninger? Var det ikke nettopp disse egne ordningene som gjorde at de fikk bosette seg i et nytt land der de gis full tilgang til velferdsgoder, gratis norskundervisning, betalt for å møte frem på introduksjonskurs med mer?
ARS har en tapt sak generelt. Toget i Norge og Europa har forlatt perrongen deres – på vei mot frihetsverdier med opplysningstidens ideal om kritisk fornuft i front. Vår tids diskrimineringsutfordring er ikke svart kontra hvit. De virkelige diskrimineringsutfordringene er innad i kollektivistiske grupper som holder hverandre nede, særlig jenter og kvinner, som dermed snur frihetsverdiene ryggen, og som klynger seg til stammen og forakter dem på utsiden av egen stamme. I tillegg til en religion som rangerer tilbederne som ”den beste nasjonen”, jamfør Kairoerklæringen om menneskerettigheter i islam.
PS: Jeg kjenner reelle flyktninger fra Iran som har bådd i Norge i over 20 år. På nært hold har jeg opplevd deres smerter og savn – fordi de ikke kan ta sjansen på en «ferietur» til opprinnelseslandet. Norge var med andre ord den reelle nødhavnen de trengte for å leve i frihet.