Rita Karlsen, HRS
Aftonbladet gjengir hvordan Islamic Center presenterer seg selv og sine aktiviteter på internett:
«En religiøs organisasjon som forvalter den sentrale moskeen i Malmø, Ögårdsskolan, gir informasjon om muslimsk levesett, yter service til moskémedlemmene, har nasjonal og internasjonale hjelpevirksomhet, en levende ungdomsaktivitet og arbeider for fred, inkludering, forståelse og mangfold gjennom ulike ideelle prosjekt.»
Det som derimot ikke kommer frem, er at moskeen eies av Muammar Gadaffi. Gadaffi bladde opp mer enn 30 millioner i 2008 og tok over driften. Gadaffis organisasjon, World Islamic Call Society (WICS) kom på banen etter at moskeen ble ødelagt av en brann i 2008, en hendelse som for øvrig ikke er oppklart. WICS ble etablert av Gadaffi på 1970-tallet og skal i dag være en paraplyorganisasjon for over 250 muslimske grupperinger rundt omkring i verden, skriver Aftonbladet.
Jan Hjärpe, islamolog og professor emeritus, hevder at Gadaffi henter penger fra Libyas enorme oljeinntekter, der hans formål først og fremst er av PR-messig karakter. Han bidrar økonomisk til muslimsk virksomhet i Europa, og vil slik sett bedre sitt eget omdømme.
Aftonbladet bruker bare noen minutter på internett for å finne hvem som eier Malmö-moskeen. På WICS hjemmeside mangler det heller ikke på bilder av Gadaffi – ”lederen”. Men moskeens overhode Bejzat Becirov har svært dårlig hukommelse hva gjelder de titalls millionene som ble spyttet inn i gjenoppbygningen av moskeen.
Han tar imot oss på sitt kontor, slår ut med armene og sier:
– Det er mulig at dette var en libysk organisasjon fra begynnelsen. Men den er spredt over hele verden og er svært seriøs. Jeg sjekket dette veldig nøye før jeg lot dem ta over.
Han påpeker at WICS støttes av FN-organisasjonen UNESCO og at ingen griper inn i hvordan virksomheten drives.
Becirov hevder at moskeen ikke mottar noen bidrag fra Libya, men at virksomheten finansieres av medlemsavgifter og gaver, og at den private muslimske skolen drives som en selvstendig skole.
Men siden Becirov er så avvisende til å tilkjennegi sin kjenneskap til pengene fra Gadaffi, undrer Aftonbladet hva Becirov egentlig mener om Gadaffi:
– Det er synd på det libyske folket. Ingen mennesker skal bli drept på den måten som nå pågår i Libya.
Aftonbladet funderer på hvorfor Becirov later som om han ikke kjenner til Gadaffis bidrag, der de blant annet trekker frem den syltynne ”forklaringen” at Becirov kanskje ikke vil gi Sverigedemokratene (SD) mer ammunisjon. For å si det slik: Uansett hva man måtte mene om denne form for finansiering, kan man vanskelig laste SD for det. Samtidig mener Aftonbladet at det ikke er særlig klokt av Benicov å spille uvitende, og etterlyser en debatt om denne finansieringen blant moskeens mer enn 60.000 medlemmer i Sverige.
Men det burde være kjent for Aftonbladet at det ikke er første gang det er bråk rundt stormoskeen Islamic Center i Malmø og dens leder Becirov. Også forrige gang handlet det om finansiering. Da fra den saudiske stiftelsen al-Haramain, ikke bare til moskeen, men også personlig til Becirov, som er en albansk makedonier som kom til Sverige på 1960-tallet fra det daværende Jugoslavia. Men Becirov, som ble omtalt som den ”eneveldige lederen” av moskeen, likte ikke kravet om å overlate all makt til den saudiske stiftelsen. Pengene fra den saudiske stiftelsen ble av noen ønsket velkommen, mens andre betakket seg på grunn av kravet om den strenge islamistiske læren som var knyttet til finansieringen. Den gang (2009) påpekte jeg at jeg ikke kjente til finansieringen av moskeen. Når vi nå får kjennskap til at det er Gadaffi, kan det jo tyde på at Jan Hjärpe har rett: Gadaffi har støttet muslimsk virksomhet i Europa for å tjene på det selv – i motsetning til for eksempel Saudi-Arabia som også har krav til hvilken islamsk retning som skal følges. Men om det er noe bedre å ta imot penger fra den ene eller andre diktatoren med blod på hendene, se det er jeg mer usikker på.
At muslimsk virksomhet i Europa støttes økonomisk fra muslimske land, er for mange en velkjent praksis. Flere har slått fast at det er helt normalt at europeiske moskeer betales av muslimske land som Saudi-Arabia og Iran, gjerne organisert gjennom organisasjoner som er finansiert av disse landene.
I Norge var debatten om muslimske lands sponsing av moskeer eller andre islamrelaterte aktiviteter stort sett vært fraværende frem til i fjor, da avisen Nordlys i Tromsø gjorde et nybrottsarbeid hva gjelder planene om moské i Tromsø. Men vi har hørt om det før, uten å reagere noe særlig – og det til tross for at det også har vært diskutert i forhold til Universitetet i Oslo (UiO). Under debatten om et islamsenter ved UiO, ble det også stilt spørsmål ved finansieringen. Da uttalte professor Haakon Benestad, som også var universitetets prorektor, at islamsenteret måtte konkurrere om allerede trange budsjetter – og han avviste ikke tanken om at en ”sjeik spyttet i kassen”.
I Danmark reiste det seg i 2009 en debatt om Islamisk Trosssamfunds planer om stormoské for shiamuslimer i Københavns Nordvestkvarter for penger fra Iran. I tilknytning til planene for moské i Tromsø finansiert av penger fra Saudi-Arabia, ble dette avvist da Regjeringen ikke ”godkjente” finansieringen fra Saudi-Arabia. Men samtidig kom det frem at denne avvisningsprosedyren som Jonas Gahr Støre lanserte ikke var spesielt vanntett, da det ikke finnes noen formelle godkjenningsprosedyre. Man trenger med andre ord ikke å søke, og dermed er det heller ingenting å avvise. På denne bakgrunn har Fremskrittspartiet fremmet et forslag om ikke å tillate at politisk eller religiøs aktivitet i Norge finansieres av kapital med base i totalitære, islamistiske regimer som ikke følger FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. HRS har gitt sin høringsuttalelse til dette forslaget, men det gjenstår fortsatt å se hvordan Stortinget vil stille seg.