Rita Karlsen, HRS
Det kan uten tvil stilles spørsmål ved hva som er FNs menneskerettighetsråd sin funksjon. Utad heter det at Rådet skal jobbe for og sikre menneskerettighetene til borgerne av medlemslandene, men i praksis er Rådet kuppet av OIC, en muslimsk organisering på over 50 muslimske land. Delegater fra de muslimske landene benytter således Rådet til å refse Vesten for diskriminering av muslimer, og er flittige brukere av islamofobi-ideen. For eksempel ble følgende rapportert i august i fjor:
According to the 57-member Organization of the Islamic Conference (OIC), the anti-racism investigator should focus on what it called «contemporary» racism, «particularly in Western societies.»
The group said Islamophobia was growing «particularly in the countries of the North.»
Egypt and Libya also charged that Muslims were targets of racism and discrimination in Western countries.
«People of foreign descent, such as Africans, Arabs, Muslims and Asians, do face derogatory stereotyping and stigmatization in an environment of victimization and xenophobia and, at times, violence,» said Ahmed Ihab Gamaleldin, the Egyptian delegate.
Det tragiske, eller kanskje det tragikomiske, er at mens folket i land etter land i Midtøsten og ulike araberland nå reiser seg mot diktatoriske regimer, har de samme regimene fått plassert sine folk i FNs menneskerettighetsråd. Der har de aktivt blokkert vurderinger av hvordan menneskerettighetene blir ivaretatt i egne land. Med andre ord har de samme diktatoriske regimene fått herje fritt i egne land, langt på vei med FNs menneskerettighetsråd ”på laget”. Ingen skal fortelle meg at Rådet ikke har vært oppmerksom på at en rekke av landene organisert i OIC bryter menneskerettighetene, det trengte de ingen ”revolusjon” for å få kjennskap til. Men likevel har Rådet latt OIC få definere hva som er ”galskapen” i verden: USA, Israel og Vestens islamofobi.
Nå har tydeligvis FNs menneskerettighetsråd fått kalde føtter. Det var greit å la OIC-medlemmer få ”styre og stelle” i Rådet så lenge landenes befolkning var taus, mens når folket har begynt å rope, skjønner Rådet at de også må ”mene noe”. Dermed har Rådets generalforsamling bestemt seg for å utestenge Libya. Intensjonen er visstnok at det skal «sende et signal til andre diktatorer».
Det skal være første gang at et land mister sitt medlemskap i Rådet, hvilket jeg ikke finner spesielt overraskende. FNs menneskerettighetsråd har stort sett i hele sin eksistensperiode slitt med troverdigheten, der omorganiseringer og navneskifte ikke har ført til noen bedringer. At Rådet denne gangen prøver å vise muskler skal de selvsagt ha ære for, men det er å håpe at de samtidig innser at å utestenge Libya ikke er godt nok. Men skal vi lytte til den danske utenriksministeren, Lene Espersen, er Rådet fullt av seg selv:
– Vedtagelsen er også et udtryk for, at Generalforsamlingen endelig træder i karakter og sender et klart signal om, at verdenssamfundet ikke vil tolerere den form for brutal voldsanvendelse og systematiske menneskerettighedskrænkelser, som vi har set i den seneste tid i Libyen, understreger udenrigsministeren til Berlingske.
Beklager Espersen, ”verdenssamfunnet” forventer seg nok mer av FNs menneskerettighetsråd. Hva med medlemsland som for eksempel Egypt og Pakistan?