Rita Karlsen, HRS
Noe av det mest forunderlig da vi publiserte notatet ”Oslo segregeres raskt” (oktober 2010) var nettopp Statstisk sentralbyrå (SSB) sin reaksjon. Til Dagsrevyen uttalte SSBs Lars Østby følgende:
– De trendene som vi akkurat nå er inne i, tilsier at det nok i Groruddalen kan bli et flertall av innvandrere pluss deres norskfødte barn. Men hvorvidt det er en interessant ting, det er jeg sannelig ikke sikker på, sier Østby.
Det kan være at SSB synes det er uinteressant hvordan befolkningssammensettingen er i Oslo kommune, men jeg betviler at osloborgerne – og politikerne – deler Østbys syn.
For i løpet av de siste årene har det vært en betydelig befolkningsvekst i Oslo, en vekst som nesten utelukkende henger sammen med innvandringen. Men denne veksten er svært ujevnt fordelt mellom bydelene. Særlig mange innvandrere finner vi konsentrert i noen bydeler, det vil si i Groruddalen og Søndre-Nordstrand. Flyttetallene forteller at andelen innvandrere som flytter til en bydel, og særlig andelen ikke-vestlige innvandrere, har betydning for hvor mange etnisk norske som flytter ut.
Når tallenes tale er så klar, er det uforståelig at ikke et organ som SSB er seg sitt ansvar bevisst. Man kan således ikke tolke det annerledes enn at SSB finner det politisk uinteressant – hvilket igjen ikke er deres oppgave.
Personer som bor i innvandrertette bydeler i Oslo har i årevis rapport om utfordringer, men det er helt klart en belastning for de samme menneskene offentlig å formidle sine negative erfaringer. Norge har skapt en politisk forventning om at befolkningen ikke bør klage på endringer i befolkningssammensettingen. Denne forventningen har gått hånd i hånd med et politisk håp om at det ”vil gå seg til tiden” – et håp som ikke minst er skapt med god drahjelp fra SSB. Det som i mindre grad har vært snakket om er nettopp gettodannelsene: innvandrere fra samme opprinnelsesland har en tendens til å samle seg innenfor samme område. – Helt naturlig, sier noen, og slår seg til ro med det. De bor gjerne ikke i de mest belastende områdene. Andre avviser ikke ”det naturlige”, men fastslår at utviklingen er uheldig. De bor gjerne i de mest belastende områdene – og er ofte barnefamilier. Men de er nødvendigvis ikke etnisk norske. For innvandrerfamilier som ønsker å ta fullverdig del i det norske samfunnet ser også verdien av samhandling med etnisk norske, ikke minst er dette relatert til raskere språkopplæring og lære seg de norske kodene. Sistnevnte er det ikke så mange som vil begi seg ut på å definere, og som en gambier sa til meg en gang: ”Siden nordmenn selv ikke vet helt hva de norske kodene er, er det bare én ting å gjøre: Jeg må avkode de selv.” Det overrasker vel ingen at han i dag er så norsk som noen.
Norske Patrick Åserud er bosatt med sin familie i Grorduddalen, men har gitt opp. Han har fått nok av ”press om salamifrie matpakker, blondinehets og elendige språkmiljøer”, som Aftenposten uttrykker det. Åserud tør rett og slett ikke å la sine barn vokse opp i Groruddalen, han opplever at integreringen hviler for tungt på familiens skuldre:
– Jeg lar ikke mine barn vokse opp her. Det tar jeg ikke sjansen på.
Han har bestemt seg. Etter et helt liv i Groruddalen i Oslo, har de siste årenes utvikling skremt Patrick Åserud vekk. Til sommeren flytter han med kona og barnehagedatteren fra Furuset og ut av byen.
Han flytter fra et lokalmiljø han mener er i ferd med å knekke sammen under vekten av mislykket integrering.
– Det er blitt vanskelig å være etnisk norsk i Groruddalen. Det handler om massive språkproblemer, i tillegg til et press om å tilpasse seg normer som føles helt fremmede for oss som har en vestlig levemåte og tenkesett.
– Det finnes barnehager der nesten ingen barn eller foreldre snakker norsk, og skoler der barn blir truet med juling for å ha med seg salami på matpakka.
– Jenter blir mobbet for å være blonde, og farger håret mørkt for å passe inn. Det er ikke greit å være homofil på skolen, ikke ateist og i hvert fall ikke jøde. Særlig de siste tre årene har det vært skremmende å se og høre om det som skjer, sier Åserud.
Åserud selv har i 15 år jobbet som pedagog i skole og barnehage, og således erfart endringene i befolkningssammensettingen på ulike måter:
– Vi måtte ha tolk på 10 av 18 foreldresamtaler. Hva slags muligheter har man egentlig til å skape gode miljøer og sørge for et godt samarbeid med hjemmene da, spør Åserud retorisk.
Familien føler seg fremmedgjort i eget land, og at de som er minoriteten:
– Jeg har vært positiv og optimistisk tidligere. Men det går en grense når det blir et flertall som ikke snakker godt norsk. Vi er mange som føler dette sterkt, uavhengig av hudfarge. En indisk familie jeg kjenner forventes å leve som muslimer fordi de er brune i huden.
– Mange vil vel tenke at du er fintfølende og i utakt med det nye Norge?
– I så fall er det veldig mange som er fintfølende. Fasiten er at folk flytter herfra. Det gjør de på grunn av de konkrete erfaringene de har hatt, sier Åserud.
Åserud forteller at han frykter svenske Rosengård-tilstander, men viktigst er kanskje likevel opplevelsen han tilkjennegir om at integrering er blitt en personlig belastning:
– Det er ikke godt å si. Jeg frykter Rosengård-tilstander (belastet forstad i Malmø, journ.anm). Der avfyres skudd på gaten i gjennomsnitt en gang hver uke. Jeg ønsker det beste for byen, men jeg føler ikke jeg kan bære integreringen på mine skuldre, sier Åserud.
Det er et interessant utsagn Aftenposten skilter med; nemlig at Åserud er ”fintfølende” og i ”utakt med det nye Norge”. Hvem er så i takt med det Nye Norge? Og ikke minst; hva er egentlig det Nye Norge – og hvem har bestemt det?
Jeg tror overhodet ikke at Åserud eller hans likesinnede er fremmedfiendtlige eller har rasistiske tendenser. Dette er en gruppe mennesker som erfarer det negative med for gettodannelsene, og som langt på vei opplever at de ofrer egne barn i integreringens navn. Men svaret ligger dessverre ikke i bare i integreringspolitikken eller bosettingsmønsteret, det ligger langt på vei i innvandringspolitikken. Norge må innrømme at en for høy og rask vekst av innvandrere som ”ligger utenfor vår kulturelle sfære” som noen så yndig sier det, som i all hovedsak betyr ikke-vestlige innvandrere, skaper problemer som ikke nødvendigvis lar seg løse. Men det er kanskje det som er det Nye Norge? At det ikke er noe som er norsk, samtidig som myndighetene benytter uidentifiserbare beløp for at ulike innvandrergrupper skal få beholde og utvikle ”sin egen kultur og sitt eget språk”? Spørsmålet er hvorfor regjeringen tror de har legitimitet til å føre en slik politikk? Eller skal de påstå at den ikke er styrt: At Norge er et slags uskyldig offer i en globalisert verden – og at alt annet er det norske er å betrakte som verneverdig?
Men, en skal vel være positiv. Etter 20 år med innvandrings- og integreringsdebatt, og ditto manglende politikk, synes vi i alle fall å ha blitt enig om én ting: norsk språk er viktig.