”Du må forstå at islam er en grunnleggende voldelig religion i motsetning til kristendommen.” Ordene falt i Islamabad i 1994, formulert av en frafallen professor hvis navn åpenbart ikke kan nevnes, da frafall fra troen er ensbetydende med dødsstraff i tradisjonell islam. Han la til følgende: ”Min påstand kan bevitnes ved å studere profetene Muhammed og Jesus.” På dette tidspunktet var min kunnskap om islam begrenset. Disse to setningene stod dessuten i sterk motstrid til hva en annen pakistaner i Islamabad hadde formildet om islam, en venninne som jeg først senere forstod hadde forfektet verdier fra den tidligste tiden etter at Muhammed påstod at han hadde fått åpenbaringer via engelen Gabriel, altså den gang islamstifteren Muhammed ikke hadde makt og derav naturlig nok var mild, barmhjertig og ydmyk. I tidens løp forstod jeg at min venninne hadde forsynt seg av ”de søte bitene” i den ”islamske godteposen”. ”De sure bitene” var vraket. I islam har like fullt maktpersonen Muhammeds siste ord og handlinger forrang, derom strides ikke de lærde. I overkant av 10 år senere leste jeg dette sitatet fra den danske filosofen Kai Sørlander: ”Se for deg Buddha, Jesus, Muhammed og Sokrates. Hvem andre enn Muhammed kan du forestille deg vil ta til orde for å steine en kvinne til døde for sex utenfor ekteskapet?” Barske ord, dog basert på realiteter. For hvem husker ikke fortellingen om Jesus som ba dem som ikke hadde syndet om å kaste den første steinen? Mindre kjent er historien om kvinnen som ble gravid utenfor ekteskap og som spurte Muhammed til råds. Han ba henne føde barnet og deretter amme det, for så å ta barnet fra henne og sørge for at kvinnen ble steinet i hjel. Jesus avskaffet barbariske Moselover, Muhammed – som skal være det beste mennesket som noensinne har levd, det såkalt fremste eksemplet – befestet barbari. I disse dager presenteres Norge for en dyptpløyende biografi om Muhammed, forfattet av Aftenpostens journalist og historiker Halvor Tjønn. En etterlengtet biografi om en av verdenshistoriens mest innflytelsesrike personer. En makt som følges av frykt. Frykt for voldelige represalier dersom man skulle våge å følge denne ensomme tingen: fornuften. Det så vi da norske og danske flagg og ambassader ble stukket i brann i 2006. Nær sagt på autopilot gjorde vår regjering knefall for Muhammed og kastet ytringsfriheten på båten. Den samme frykten synes å kunne spores hos det politisk korrekte Norge. To uker før utgivelsen sørget Aage Borchgrevink og Tjønns egen avis å presentere en drepende slakt av boken (Aftenposten 9.mars). Vi skulle endog vite at temaet Muhammed som eksempel for dagens muslimer er en utdatert problemstilling. Altså finnes det visstnok ingen bombe i Muhammeds turban.
Mitt besøk i Pakistan denne måneden vitner om en annen virkelighet. ”Pakistan er ikke det Pakistan du besøkte sist i 2004,” advarte venner før avreise. Ved ankomsten i Islamabad, inntil for få år siden ansett som en ”fri, vestlig enklave”, var instruksen fra venner blant annet denne: ”Ikke si ett ord i det offentlige rommet om Muhammed eller islam.” Terrorfrykten lå som et lammende teppe over hovedstaden. Møtet med Norges ambassade, en bygningen jeg tidligere fritt har gått ut og inn av, var et regelrett sjokk: to bomsperringer i gatene med væpnede vakter, identitetskontroll og bombesøk, før bilen fikk runde et hjørne inn mot en ugjenkjennelig bygning: ambassaden var fullstendig polstret inn.
Jeg vitnet altså Muhammeds fotavtrykk etter krisen i 2006. De samme fotavtrykkene ses på verdensledende nettsteder, der skriftlærde anbefaler ekteskap med jentebarn som ikke er nådd puberteten – i tråd med Muhammeds ekteskap med ni år gamle Aisha. De samme nettstedene foreskriver således også koranens skilsmisseregler for barn som ikke ennå har menstruert. Konsekvensen ”spotteren” Theo van Gogh ble møtt med – strupen skåret over av Muhammed B i Amsterdam – var den samme som diktere på Muhammeds tid ble møtt med hvis de kritiserte Muhammed på verselinjene. Muhammeds innflytelse gjennom sine ord og handlinger er en tragedie for menneskeheten. Vi ser det nå i det brennende Midtøsten, der kanskje det eneste som i dag kan sies om et mulig utfall av det politiske kaoset, er at islamistene er de som er best organisert, islamistene som slavisk følger ubarmhjertige sharialover. I et land som Egypt har de bred støtte for å innføre sharia på alle nivå. En ny undersøkelse fra Pew Research Center viser at 82 prosent av egypterne vil ha steining som straff for utroskap og 84 prosent vil ha dødsstraff for frafall fra islam. I tråd med juristen og politikeren Muhammed.
Mangelen på sosial og økonomisk utvikling i Den arabiske ligaen er så alarmerende at FN har produsert fem rapporter i dette årtusenet (Arab Human Development Reports), forfattet av arabere i håp om å nå hodene og hjertene i ligaen. FN-rapportørene har ikke minst pekt på at modernitet og utvikling ikke skapes ved å blande politikk og juss med religion, slik Muhammed gjorde. Men det er nettopp denne sammenblandingen som preger den muslimske verden den dag i dag, kraftig understreket av paraplyorganisasjon Organization of Islamic Conference (OIC). I Kairo i 1990 la nemlig OIC hele FNs menneskerettighetserklæring under sharia, en erklæring som står like fast i dag. Her fastslås drap som legalt, amputasjoner som straff, muslimer må ikke gifte seg med ikke-muslimer, kvinner underlegges menn.
Kvinnenes magre kår i den islamske verden må også ses i lys av Muhammeds liv. Muhammeds første kone Khadija, som han ektet før han fikk det første påståtte besøket av engelen Gabriel, illustrerer i klartekst hva FN-rapportene også viser: Med Muhammeds islam ble kvinnene parkert på samfunnets sidelinje. For hvem var Khadija da hun traff Muhammed? Hun levde alene og var en av de rikeste forretningskvinnene i Mekka. Det var endog Khadija som fridde til Muhammed. Kan noen se for seg en slik kvinne i dagens Mekka? Med Muhammed kom kvinnens lydighetsplikt overfor mannen, flerkoneri ble lovfestet, kvinnens vitnemål ble bestemt til å telle halvparten av en manns vitnemål, og hennes del av arv ble lovsatt til halvparten av en manns arv: ”Guddommelig” juss, evig til all tid, og som har konsekvenser for muslimer i dagens Norge.
Vi trenger en konstruktiv og faktuell debatt om Muhammeds liv og betydningen for samfunnet vårt i dag. I humanismens ånd. Og ikke minst med tanke på at Muhammed er det mest populære navnet på nyfødte guttebarn i Oslo.