Hege Storhaug, HRS
Dette handler i utgangspunktet om en britiskfødt ung kvinne som trives godt og gjør suksess i hjemlandet sitt. Hun har både hodet og utseendet med seg, og hun har gjort det myndighetene ønsker seg: hun er et fullverdig medlem av Storbritannia. Hun er en bidragsyter. Det liker ikke visse segment av den muslimske befolkningen i landet. Disse segmentene snakker i sirkel så man blir svimmel, en taktikk som er velkjent blant muslimske talspersoner. De sier de ”hyller individuell frihet”, og de ”aksepterer muslimske kvinners rettigheter til å kle seg som de vil”. Da skulle man jo tro alt var i skjønneste orden?
Den gang ei, for i samme sving sies dette: det er ”ikke sømmelig” å kle seg i bikini”, for ”islam er klar på at en kvinne må kle seg moderat”, derfor er Bukharis opptreden ”usmakelig”, og derfor trues hun.
Selv om Bukhari bor i et vestlig land, må hun være ”respektfull overfor islam”, sies det videre. Dette er jo for så vidt gammelt nytt, for å respektere islam og sharia er som kjent også pålagt oss ikke-muslimer i Vesten av voldselementer som misliker faktabasert debatt om islam og Muhammed, voldselement som blant annet har fått VGs tegner Roar Hagen til å bøye av i frykt: han våger ikke tegne Muhammed.
Tilbake til Bukhari: Når Bukhari svarer med at de i Storbritannia som truer henne fordi de opplever seg støtt av hennes opptreden (som ikke blir i bikini, men i sari – for øvrig mye mer sexy enn bikini, men selvsagt mindre avkledende, min kommentar), burde vurdere å flytte til et annet passende land, svares det med at Bukhari krenker dem.
Det er da man blir svimmel.
Norge var for liten for Deeyah. Hvis Bukhari skulle gjøre suksess og ende opp i Mexico i mai som representant for Storbritannia i Miss Universe, så spørs det om Storbritannia som fostret henne er stor nok til å ta vare på henne.
Det er slik normaltilstanden har blitt her i Europa?
PS: For de som skulle feillese/vranglese introen: nei, jeg er ikke happy for etableringen av English Defence League, ei heller Norwegian Defence League. Tvert om advarte jeg mot en slik utvikling allerede i en kronikk i Dagbladet i 1996