Giæver skriver på dagens VG Nett at han er er skremt over protestene mot Muhammedtegningen i blant annet den svenske avisen Nerikes Allehanda i forrige uke. Han mener protestformene i seg selv utgjør en krenkelse av vestlige frihetsverdier.
For meg er det for så vidt også krenkende når demonstranter i andre land brenner dukker av demokratiske valgte ledere i Skandinavia.Det er krenkende, fordi det er et forsøk på å skremme folk til taushet.
Det er skremmende, fordi middelalderens metoder, bålbrenning, halshugging og tortur, plutselig er blitt en del av politisk retorikk med forgreninger helt inn i sentrum av europeiske storbyer.
Her tror vi Giæver er inne på noe viktig. Men så rakner det for ham.
Det er hysterikere på begge sider i denne konflikten. Gapet står ikke egentlig mellom folkegrupper, men mellom subkulturer som begge ønsker en konfrontasjon og en hellig krig.
Hva er det som har gått Giæver til hodet her? Hvilke andre subkulturer enn de radikale islamistene er det som hisser til hellig krig, både i ord og handling? Tenker han kanskje på våre hjemlige islamkritikere? Eller de blodtørstige kristenfundamentalistene? Har han i det hele tatt tenkt?
Tankene går hen til Gahr Støres pekefinger. Irettesettelsen av ”ekstremistene på begge sider” idet rasende muslimer stormer og brenner den norske ambassaden i Damaskus som motytring til at en norsk avis hadde trykket en faksimile av noen Muhammedtegninger. Giævers kommentar er for så vidt symptomatisk for en trend i tiden: Man har begynt å forstå at det er noe som ikke går helt etter planen når det gjelder import av såkalt religiøs kulturberikelse. Erkjennelsen av dette presser mot bevisstheten som urovekkende forutanelser under morgendøsen. Men man har ennå ikke helt våknet.