I køen av de krenkede

Rita Karlsen, HRS

Det var i begynnelsen av denne måneden det ble kjent at Universitetet i Bergen (UiB), eller nærmere bestemt ressurssenteret for internasjonal utvikling, valgte å flytte et kunstverk av hensyn til muslimer som mente seg krenket. Og nei da, det var ingen kunstnerisk utfoldelse knyttet til islamstifteren Muhammed, og ja da, det var igjen for mye kvinnelige hud på feil sted.

Stridens kjerne denne gangen var et fotografi av kunstneren Margareta Bergman som viser en kvinne liggende på magen med en oppslått bok over (den trusekledde) baken. Etter at de ansatte ved senteret ble lei av å fly rundt å dekke til bildet når muslimske gjesteforelesere var på besøk, noe de gjorde ut fra erfaringen med at mange muslimer ble støtt av fotografiet, ble de kanskje bare glad til da noen av gjestene fant det smart å klage til UiBs ledelse – som igjen fant det smart å flytte bildet til en plass der de antar det er til mindre sjenanse.

UiB kaller saken en ikke-sak. Kunstverket er ute av syne for de påståtte krenkede muslimene, og fred og harmoni kunne således igjen senke seg over ressurssenteret for internasjonal utvikling. Og det ville det antakelig også gjort, om det ikke var for en årvåken journalist, dertil samfunnsredaktør, som slett ikke syntes dette ligner på annet enn internasjonal stagnasjon.

Hilde Sandvik heter damen som ikke bare er lei av påståtte krenkede muslimer, men som har tenkt å ta opp kampen ved å stille seg i rekken av de krenkede. Det er rett og slett imponerende, da langt de fleste journalister i dette landet kappes om å ta ”ansvar” for sine ytringer, ”respektere” (religiøse) følelser, ”forstå” (religiøse) krenkelser og ellers påse at de (som journalister) egentlig ikke mener noe om islam som kan føre til noe bråk i tilkytning til denne fredens religion. I langt de fleste reportasjer og meningsytringer mangler bare ”fred være med han” når Muhammeds navn nevnes.

La meg derfor bare slå fast følgende, slik at ingen skal være i tvil om mitt ståsted: Islam krever en kraftig renovasjon når det kommer til likestilling mellom kjønn. Og nei, jeg betviler ikke at det eksisterer muslimske feminister, jeg er heldigvis så heldig at jeg kjenner flere av dem, av begge kjønn om du skulle være i tvil, men de tilhører ikke dem som kjemper for tildekking av jenter og kvinner i det offentlige rom eller som ser det fordelaktige med flere hustruer – siden Muhammed forbarmet seg slik over kvinner i ulike situasjoner, for eksempel skilte kvinner.

Under tittelen ”Rumpe i burka” tråkker Sandvik på UiBs ledelse sin beslutning om å flytte bildet, som de dertil hevdet var ”fornuftig”.

Administrasjonssjef ved senteret, Kirsti Hagen Andersen, hevdar at flyttinga var fornuftig. Fornuftig for kven? Nokre krev at jenteelevar skal ha separat symjeundervisning, andre forlangar kvinnelege fødselslegar. Musikklærarar vel å gi den muslimske jenta songundervisning åleine sidan far nektar jenta å synge saman med resten av klassen. Ei kunst- og handverklærar får tilsnakk frå morsmålslæraren fordi ho har gitt klassen i lekse å teikne Edvard Munchs Madonna. Ho er jo naken.

FELLESTREKKET i desse forteljingane er ikkje krenking av religiøse symbol. Det er ikkje kors i urin, eller Muhammed teikna som hund, men eit syn på kvinner som sjukehuslegar, lærarar – og no altså Universitetet i Bergen – godtek for å sleppe sure miner. Frykt for muslimske reaksjonar har ført til sensur av kunstuttrykk overalt i Europa.

Det er dette selskapet universitetet – vitskapens høgborg – no har meldt seg inn i.

FINKJENSLA som er utvikla etter Rushdie-saka og seinare Muhammed-karikaturane, har skapt det den britiske forfattaren Monica Ali har kalla krenkingas marknad, der det er om å gjere å vere mest såra.

Eg melder meg gjerne på: Eg finn det krenkande at eit universitet, tufta på fridom og autonomi, gir etter for religiøs utpressing – i dette tilfellet knytt til kvinnekroppen.

Jeg merker meg (i ubestemt rekkefølge):

· Frykt.

· Krenkelse.

· Religiøs utpressing.

Dette sammenfatter mye av det som foregår på muslimske premisser i så vel ikke-muslimske som muslimske land. Problemet i ikke-muslimske land er at påståtte krenkelser er gitt uforholdsmessig mye plass, som samtidig gir de samme krenkelsens makt, for i muslimske land er krenkelse nettopp byttet ut med makt. Ellers fungerer det nokså likt, selvsagt med det unntaket at i muslimske land er den religiøse utpressingen satt i system i sharia (som noen ønsker velkommen i vårt rettssystem). Men den styrende frykten er den samme, dog heter det ikke frykt i muslimske land, det heter ære.

Se så (i ubestemt rekkefølge):

· Ære.

· Makt.

· Sharia.

Det gir også en bestemt mening til Sandviks fortsettelse:

MEDAN SOSIALE medium på internett er full av meldingar frå kampklare kvinner i Midtausten, er UiB med på å halde fast kvinnesynet dei opponerer mot.

For samstundes som blodet rann i Syria, gjekk det føre seg eit stille opprør over heile Midtausten i påskedagane. Laurdag troppa fleire kvinner opp i ulike byar i Saudi-Arabia for å registrere seg til valet. Tre av dei lukkast i byen Khobar. I byen Dammam blei kvinnene arresterte då dei prøvde seg på det same.

Den saudiarabiske bloggaren The Logicker, skreiv: «Saudi-Arabia er det einaste landet i verda der kvinner blir seksuelt trakasserte – i telt». Ei anna sukka på mikrobloggtenesta Twitter: «Det neste er vel at dei forbyr kvinner å eksistere».

MÅNDAG FØRRE veke blei kvinneaktivistar i Jemen banka opp med rifler for å ha gått i tog saman med menn.

I Egypt tvitra jazz-songaren @Injita: «Eg tvilar ikkje på at Egypt opplever hjerneflukt ettersom alle dei smarte damene nektar å bli trakasserte og låst inne lenger».

Frå Pakistan kom sorgreaksjonane etter at høgsterett frikjente fem menn som valdtok Mukhtaran Mai i 2002 – æra til familien måtte gjenreisast. Læraren og skribenten Nabiba Meher Shaikh frå Lahore skreiv på Twitter: «I eit kvart framtidsretta samfunn vil åtak mot kvinneleg seksualitet avta med tida. Her er angrepa no avskyelege frå alle samfunnsklassar».

Dette er berre eit lite knippe kvinner i den muslimske verda som har fått nok. Kvinner med utdanning – i Saudi Arabia er det 93 prosent av arbeidande kvinner som har utdanning, vidaregåande og universitetsgrad, mot 60 prosent av mennene. Kvinner som vil ta eigne, sjølvstendige val, som ikkje godtek å sitje innelåst i forelda moralkodeks.

DET ER LANGT i frå sikkert at det største ønsket deira er å vere lettkledde som kvinna på Bergmans bilete, men her er poenget: Dei kreftene som ville fjerne biletet frå veggen på UiB vil ikkje gi kvinnene dette valet.

I tillegg: Klagarane kunne ha sagt dei var såra over framsidene til Dagbladet, reklameplakatane til H&M eller solande jenter i parken. I staden klaga dei til universitetet som lever av det frie ord.

For virkelig å dreie kniven om i det som bør være et blødende sår hos UiB, gir Sandvik et aldri så lite hint om hva ledelsen kunne ha valgt:

DEI TILSETTE og leiinga ved Bergen ressurssenter for internasjonal utvikling kunne ha svart at kunsten og vitskapen er fri i eit utvikla demokrati. Dei kunne ha vist til at dei er tilsette ved eit senter for utvikling. I staden skunda UiB seg fram med ein biletburka. Og stigmatiserte samstundes dei mange besøkjande, muslimar eller ikkje, som ikkje let seg krenke av bar kvinnehud.

Det er ikkje ei ikkje-sak.

Jeg antar de kloke hodene på UiB planlegger sin strategi, der det enten legger en fortielsens slør over hele saken, i håp om at den raskt skal bli glemt, eller det kommer et forsvarsskrift fra ledelsen som inneholder ingredienser som forståelse og respekt, dertil lett krydret med dialog. Men akkurat det med frykt, krenkelse og religiøs utpressing skjønner de neppe så mye av. Kanskje vil de sende denne biten til nærmere avklaring hos Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier – for øvrig der Bergmans fotografi henger utenfor syne til de som bedriver internasjonal utvikling.