Politikk

Håpets og naivismens apostel

Kjell Magne Bondevik, nå leder av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, analyserte utviklingen i den muslimske verden i går i kjølvannet av drapet på Osama bin Laden og revolusjonene i den arabiske verden. Bondevik veltet hovedansvaret for en demokratisk og fredelig utvikling i den arabiske verden og i Pakistan og Afghanistan over på vesten, samtidig som han lovpriste Det muslimske brorskapet i Egypt som en viktig politisk kraft og dialogpartner. Seansen ble avsluttet med disse ordene: ”vi (kan) gi håp til de mange moderate muslimer som jeg tror faktisk fortsatt er i flertall.” Hva Bondevik mener er moderat, kunne vært interessant å få avklart. Man får definitivt inntrykk av at mannen lever i en dialogboble og der faktiske forhold er uvesentlige.

Hege Storhaug, HRS

Vår tidligere statsminister var ekspertkommentator i NRK Dagsnytt 18 i går (siste innslag). Man fikk et unisont inntrykk av at både demokratiutviklingen i den arabiske verden, i Pakistan og i Afghanistan, fullt og helt ligger i vestens hender: gjør vesten det riktige i tiden som kommer, vil fred og demokrati bre om seg i den muslimske verden. Gjør vesten ikke det riktige, er det vi som er skyld i den kommende elendigheten.

Bondevik fremstod som den klassiske selvspiskende europeeren, samtidig som han fraskrev konsekvent den muslimske verden for ansvar for elendigheten som er skapt først og fremst grunnet islam.

Bondevik sier han tror vi vil se økt terror i tiden som kommer, som deretter kommer til å avta. Deretter sier han dette: ”Da er det helt avgjørende hvordan den vestlige verden opptrer. Vestens opptreden, den demokratiske verdens opptreden, fremover nå kan avgjøre om det blir moderate, ikke-voldelige krefter som når frem i den muslimske verden eller om ekstremistene får økt støtte.” Etter denne uttalelsen faller ordene om ”de mange moderate muslimer som jeg tror faktisk fortsatt er i flertall”.

Når man hører disse ordene må man ha lov til å undre seg hvor Bondevik og hans like henter informasjon om faktiske forhold. Og hva er det å være moderat i Bondeviks verden? Ikke å støtte al-Qaida eller andre terrorbevegelser? Det er nærliggende å tro at for Bondevik er moderat ensbetydende med å snu ryggen til terroraksjoner. Terror og drap av sivile ved bruk av sharialover er altså moderat? I den tidligere PEW-undersøkelsen fra februar i år, kom det frem at 82 prosent av Egypts muslimer mener steining til døden er passende straff for utroskap, 77 prosent mener pisking og amputering skal benyttes overfor tyver, og 84 prosent mener frafall fra islam skal straffes med døden. I Pakistan er tallene henholdsvis 82 prosent, 82 prosent og 76 prosent. De ”mange moderate” er i ”flertall?” Ja, i noen land, som Tyrkia (der det for øvrig vil være stor forskjell på kurdere og tyrkere, førstnevnte er langt mer tro mot islams skrifter), men i hovedlandene som Pakistan og Egypt, som vil ha en avgjørende innflytelse på resten av den muslimske verden i årene som kommer, står det riktig ille til.

Nå kan man jo mistenke Bondevik for ikke å kjenne til denne holdningsundersøkelsen fra PEW, men det er ingen god unnskyldning. Som leder for Oslosenter for fred og menneskerettigheter plikter han å være oppdatert på en så avgjørende måling.

Nettopp Oslosenteret og dialog fremhevet Bondevik i samme program. Tydeligvis stolt kunne han fortelle dette: ”Vi hadde senest i forrige uke faktisk besøk av unge politikere fra Det muslimske brorskapet i Egypt. Det å støtte opp om disse nå er faktisk ganske viktig.” Dette kan vel vanskelig tolkes til annet enn at Bondevik ser på Brorskapet som en demokratinnstilt gruppe som vil respektere FNs menneskerettighetserklæring?

Bondevik og Oslosenteret (med mange flere, ikke minst kristen ledere/grupper, islamister med mange flere), lever økonomisk godt av dialog. Men har vi noensinne sett resultatanalyser av dialogene som har pågått år ut og år inn?

Dialogsirkuset fremstår som først og fremst et springbrett til de sobre salongene og maktens korridorer, der makten betaler avlat for verdens elendighet – uten å stille krav til konsekvensanalyser og derav konkrete resultat.