Her har jeg nettopp omtalt bakteppet for at temaet kom høyt på dagsordenen i Norge.
IMDi, Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet, sammen med SV, har som våre lesere og støttespillere kjenner til kjørt en skitten kamp gjennom årene for å ødelegge HRS. Det toppet seg da rapporten som ville frikjent oss for de mest bisarre og ville påstandene fra Amal Aden i 2009, forsvant i en skuff eller makuleringsmaskin, og Lysbakken barberte budsjettet vårt.
Den rapporten ville ikke Audun Lysbakken, som måtte gå som statsråd grunnet avdekket korrupsjonsliknende forhold, ha på bordet, og IMDi hjalp til så godt de kunne.
Hvorfor skriver jeg om denne gamle striden i tilknytning til dagens kronikk i Aftenposten? Fordi kronikken er signert IMDis medarbeider Merete Munch, som er spesialutsending for integreringssaker ved ambassaden i Amman i Jordan, og den virkeligheten hun beskriver er som tatt ut av våre rapporter og artikler gjennom årene. Altså ”oppdager” IMDi (antakelig svært ofte) at HRS hadde rett, og at ingen andre grupper innen feltet som mottar støtte innen dette feltet, noensinne har satt temaet på dagsordenen. Det er derfor jeg blir mentalt svimmel: vi leverer med særdeles få ressurser banebrytende arbeid politikeren kan plukke med seg og lage realpolitikk av, men i byråkratiet (IMDi og departement), er man altså rasende på oss.
Som en sa det til meg etter møte på innsiden av IMDi:
”Det sinne og hatet som er mot deg i IMdi er god nok grunn til at du må leve på sikkerhetskode.”
Hva er dette? Kanskje noe så enkelt som at vi tillegges å ha betydelig politisk makt. Ikke vet jeg. Kanskje forbannelse over at vi vinner sak etter sak hva gjelder virkelighetsbeskrivelse, og også forhåpentligvis flere realpolitiske tiltak.
Til kronikken, der Munch forteller dette: Hun er en av fire spesialutsendinger ved norske ambassader knyttet til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, dumping (også av kvinner/mødre). De tre andre er Islamabad, Nairobi (særlig grunnet somalierne våre), og Ankara. Følgende skjer i Amman, hovedstaden i landet Jordan med nesten 6,5 millioner innbyggere: jenter, typisk 17 eller 18 år, oppsøker ambassaden. De ble gjerne dumpet av familien før puberteten og giftet bort. De føder barn som barn. Flere. Så nærmer de seg myndighetsalder, og ”noen” må ha fortalt dem at de bør oppsøke ambassaden for å få norske pass. Til barna.
Munch sier at mange av disse jentene ikke vet at de er utsatt for overgrep. Det er jo det ”geniale” fra foreldrenes side: ta dem i ung alder, plassere dem i miljø hvor barneekteskap ikke er uvanlig, og der vold og overgrep mot barn og kvinner ikke anses som annet enn på sin plass.
Men, fortsetter Munch, at norske myndigheter kan drive ”redningsarbeid” og få jenter som dette tilbake til Norge, holder ikke:
For at disse «redningsoperasjonene» ikke bare skal bli brannslukkingsarbeid skulle jeg ønske at de strafferettslige sidene ved disse sakene i større grad ble fulgt opp. Dette er viktig for å statuere eksempler og forhindre nye lovbrudd.
Selvsagt skulle foreldre som har satt barnet i en slik hjelpeløs tilstand der hun døgnet rundt risikerer overgrep (vold, voldtekter), blitt straffeforfulgt når saker avdekkes. Hvorfor dette ikke skjer, har ikke Munch svar på.
Min hovedantakelse er igjen basert på diskrimineringstankegangen: det er deres kultur…. For vi forstår jo det at hvis fru Olsen i Groruddalen gjennom naboer skulle ha bånd inn i Somalia, og i fortvilelse over en noe uregjerlig 13-åringen i heimen, sendte barnet til Hargeisa, der jenta ble ”roet ned” (kjønnslemlestet), og så giftet bort, for så å banke på ambassadens dør i Nairobi noen år senere med et par barn på armen, så hadde norske myndigheter, norsk politi, norsk rettsvesen, snudd ryggen til Kari, ikke sant?
Munch etterlyser altså harde tiltak, slike tiltak som løftet norske kvinner og barn inn i verdighet i forrige århundre. Juss, heter det. Fremdeles har ingen i Norge blitt tiltalt for å ha giftet bort et barn i utlandet. Når vi vet at barneekteskap til og med inngås i Norge, tør man knapt tenke tanken på hvor mange slike tilfeller vi har hatt i utlandet gjennom siste 20 årene.
Jeg skrev første gang om ekteskap med norskfødte barn i 1993.