Publisert på NRK Ytring 12.08.13. Gjengitt her med forfatterens tillatelse.
Av Per Sandberg, nestleder Fremskrittspartiet
Ingen kan bestride min påstand om at kampen mot rituell legemsbeskadigelse av vergeløse barn i Norge har spilt fullstendig fallitt. Med Fremskrittspartiet i regjering skal kjønnslemlestelse tas så alvorlig som dette «nesten-drapet» av barn det faktisk er. Vi kommer ikke til å gjøre som den rødgrønne regjeringen: Snu ryggen til vergeløse barn.
I april ble Fremskrittspartiets bærekraftutvalg etablert, med mandat om å skissere nye løsninger på sentrale områder innen innvandring og integrering. Det var åpenbart for utvalget at knapt noe tema er mer forsømt enn kjønnslemlestelse: Vi har hatt en særlov mot dette rituelle overgrepet siden 1995. Likevel er ingen noensinne tiltalt.
Ville det samme vært tilfelle om grupper av etnisk norske foreldre utsatte barna sine for ekstrem rituell legemsbeskadigelse? Svaret gir seg selv, og svaret vitner om en politisk diskriminering basert på barns etniske og kulturelle bakgrunn. Er dette vår tids verste form for rasisme?
Barnas rettigheter i front
Følgende er åpenbart: Det må tenkes helt nytt og offensivt, der barns lovfestede rettigheter til helse og beskyttelse mot overgrep settes i front.
Først: Det er avdekket en rekke ganger at jenter i Norge er blitt lemlestet. Likevel tas det ikke ut tiltale mot foreldrene, ifølge kilder i Oslopolitiet. Foreldrene kommer seg unna med påstander om at «dette er gjort bak ryggen vår» eller «vi visste ikke at det var gjort». Politiet står maktesløse uten bevis. Som én sier det: «For å få reist en straffesak må vi ta en omskjærer her i Norge på fersken idet barnet skal eller blir lemlestet.»
Dagens lovverk fungerer altså slik: Sørg for å lemleste barnet ditt så tidlig som mulig (før barnet kan «sladre», altså har utviklet språk), aller helst i utlandet, og du risikerer ingen rettslig forfølgelse om det oppdages på et senere tidspunkt.
Mer av det som ikke fungerer
Denne situasjonen kan altså dagens regjering leve med. For hva er konkret gjort for å forebygge, avdekke og straffeforfølge kjønnslemlestelse av barn helt ned i spedbarnsalder? Regjeringen innførte i 2009 tilbud om såkalte «frivillige helseundersøkelser» av underlivet til jenter i risikosonen i fire bydeler i Oslo, Drammen og Lier kommune.
Hva var resultatet? Knapt noen foreldre tok imot tilbudet. Hva gjorde barneministeren da? Tilbudet ble utvidet til nasjonalt plan i 2010/2011. Altså mer av det samme som ikke fungerer.
Helkroppsundersøkelsen må gjeninnføres
Den såkalte helkroppsundersøkelsen av jenter ble fjernet av Helsedirektoratet (HD) i kjølvannet av Bjugnsaken i 1993, da noen foreldre mente undersøkelsen var en form for «sexkontroll».
Den fremste ekspertisen protesterte, som daværende barneombud og barnelege Trond Viggo Torgersen. Torgersen skrev til HD at helkroppsundersøkelsen er en «betryggende måte å alminneliggjøre undersøkelse av underlivet på og som en sikkerhet for barnet», mens Norsk barnelegeforening skrev til HD at erfaringene med slike undersøkelser er «bare positive. Både barn og foreldre har akseptert dette uten noen problemer, og helsepersonell har vært tilfreds».
I fagbladet Sykepleien (2008 96/17) knuste barnelegen Arne K. Myhre og helsesøster Kari Gulla myter – skapt blant annet fra politisk hold – om at helkroppsundersøkelse av jenter er en form for overgrep (!), som det altså ikke var før 1993, og som det aldri har vært overfor gutter som sjekkes for testikkelretensjon. Endog er helsepersonell instruert av myndighetene om å sjekke alle nyinnvandrede gutter for testikkelretensjon frem til puberteten. Overgrep? Nei, svarer Myhre og Gulla og viser blant annet til erfaringer med egen omfattende undersøkelse av jentebarns underliv.
Frps bærekraftutvalg foreslår derfor at helkroppsundersøkelse av jenter gjeninnføres. Slik både forebygges og avdekkes kjønnslemlestelse, og jenter gis samme helsetilbud som gutter.
Må lovpålegges å anmelde
Dagens særlov fungerer heller ikke. Bærekraftutvalget vil at loven skal erstattes med eksisterende lovverk som dekker alle former for legemsbeskadigelse (§229), slik at kulturrelative slør fjernes. Men dette er langt fra nok. For oss er det innlysende at foreldre kjenner til at legemsbeskadigelsen er gjort.
Man ser med det blotte øyet ødeleggelsen når man steller det lille barnet, hvis man snakker om de vanligste typene lemlestelse. Sårene fører også til blødninger, og barnets hygiene kan ikke ivaretas som normalt under helingsprosessen. Når barnet er gammelt nok til å ivareta egen hygiene, har det også språk. Å utsette barnet da for en slik alvorlig rituell legemsbeskadigelse vil utløse så kraftige smertereaksjoner, at det vil være umulig for foreldre ikke å forstå at barnet er skadet hvis overgrepet skulle ha vært gjort bak ryggen deres. Derfor skal foreldre pålegges lovmessig å anmelde avdekket legemsbeskadigelse av eget barn.
Tiltak for de sårbare
Heller ikke dette er nok. Frps bærekraftutvalg er kjent med den mest alvorlige norske saken om kjønnslemlestelse som ble anmeldt til Oslopolitiet i 2005. Et foreldrepar fra Gambia ble siktet for å ha lemlestet fem av sine norskfødte jentebarn. Fire av søstrene ble dumpet i Gambia i 2003, i alderen tre til ni år. Politiet har ikke virkemidler for å få dem tilbakeført til Norge. Det skal de få av Frp.
Ved mistanke om utført kjønnslemlestelse i utlandet, og der barn holdes tilbake av foreldre som nekter å samarbeide med norske myndigheter om retur, skal det iversettes økonomiske sanksjonsmidler, som kutt i offentlige stønader. Dersom foreldrene fremdeles nekter å samarbeide om retur til Norge, skal barnet anses som frihetsberøvet, og foreldrene skal straffeforfølges for frihetsberøvelse.
Vi kan ikke forvente at hvert eneste politikontor har spesialkunnskap om overgrepspraksiser som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, og æresrelatert vold. Derfor foreslår Frps bærekraftutvalg at det opprettes et nasjonalt organ på linje med Økokrim som kan bistå politi landet over med spisskompetanse.
Vi legger altså en hel pakke av tiltak på bordet for Norges mest sårbare barn. Hvordan andre partier, i humanismens ånd, skal kunne argumentere mot forslagene, er for meg en gåte.