La meg først presisere at jeg ikke er nøytral, da HRS, ved Hege Storhaug og undertegnede, har bidratt til Bærekraftutvalgets rapport. Det har vært et møysommelig arbeid og mange steiner er løftet og snudd, også i samarbeid med andre eksterne ressurspersoner. Akkurat det faktum at det har vært flere bidragsytere, tilsier vel også hvor «hemmelig» rapporten har vært. At Fremskrittpartiets ledelse derimot har ønsket å kvalitetssikre rapporten og bruke den slik de ønsket i valgkampen, finner jeg helt forståelig. Når den, dertil ikke ferdiggstilte rapporten, ble kjent i media, forstår jeg imidlertid også at den kan oppfattes som «hemmelig», men det var i tilfellet helt ukjent for oss.
Sjokk, for hvem?
Og ja, tiltakene som lanseres bærer preg av store politiske visjoner, men det er ikke visjonene som media fanger opp eller vil forstå. «Sjokktiltak» er medias overskrift. Hva er i så tilfellet «sjokket»? At vi beviselig har en samfunnsutvikling som vitner om feilslått innvandrings- og integreringspolitikk? Men kanskje det er et «sjokk» for noen at når det er virkeligheten som legges til grunn, så blir «kartet» deretter.
Flere av tiltakene, som for eksempel en omlegging av asylinstiuttet, at ekteskapskontrakter alene ikke skal gi grunnlag for varig opphold og en «egen folketrygdkonto» for arbeidsinnvandrere, er lansert som en to-trinns opersjon. Det vil si at ingen tror at slike tiltak kan gjøres i en håndvending og i et vakum. Det vil kreve et omfattende arbeid, både nasjonalt og internasjonalt. Spesielt de to førstnevnte vil kreve en omlegging av flere konvensjoner, for eksempel flyktningkonvensjonen, mens sistnenvte vil kreve en omfattende revisjon i forhold til EØS-avtalen.
Så hva mener Heikki Holmås (SV) når han roper opp om at dette «er det verste menneskerettighetsbrudd han noen gang har sett»? (Politisk kvarter NRK P2 i går morges.)
Lik i lasten
Det har neppe gått verken SV eller de andre partiene hus forbi at dagens asylinstitutt lider av så mange feil og mangler at det til og med ligger lik i lasten. Folk, voksne som barn, drar halve verden rundt for å prøve og få opphold i et velfungerende land. Noen av disse har utvilsomt et beskyttelesbehov, andre ikke (jf. f.eks. det faktum at omtrent halvparten av asylsøkerne i Norge avvises). Men langt verre: en rekke mennesker risikerer liv og lemmer for et bedre liv, typisk et økonomisk bedre liv. Menneskesmuglere, inkludert rene multikriminelle mafiagrupper, lever godt av systemet, mens «kundene» kan miste alt de har og mer til. I tillegg kommer dem som fanges inn i sexindustrien, organsalg, narkotikahandel osv. Og dette skal kunne klassifiseres som «humant»? Som å være omfavnet av menneskerettighetene? Nei, langt de fleste vet asylinstituttet ikke fungerer, men likevel er det et «menneskerettighetsbrudd» å påpeke det? Å faktisk ønske et system som kan hjelpe langt flere og på en tryggere måte? Er det et nedrig menneskesyn?
Ompriortering av penger
FrPs Bærekraftutvalg har synliggjort, på bakgrunn av tall fra Statitisk sentralbyrå (SSB) og beregninger fra Finansavisen, kostnadene med dagens innvandring til Norge og hvilke enorme besparelser som ligger i en sterkt begrenset innvandring. Pengene som «frigjøres» skal derimot ikke benyttes til at Norge stenger seg inne og egoistisk gnukker på egen rikdom. Tvert om, det skal benyttes til en bedre og mer forpliktende integrering for dem som allerede er her, slik at alle tar fullverdig deltakelse i samfunnet ut fra egne forusetninger, og til å hjelpe langt flere i sine hjemland eller nærområdet. Hvor mange kan Norge hjelpe for 4,1 millioner kroner (som er de statsfinasielle kostnadene i snitt per ikke-vestlige som innvandrer) i et lavkostnadsland? Når så flere tusen ikke-vestlige årlig får opphold i et høykostnadsland som Norge, kan en også spørre seg om hvor humant et slikt system egentlig er. Noen trekker «vinnerloddet», mens de virkelig hjelpetrengende, de som ikke under noen omstendigheter kan dra halve verden rundt for egen maskin eller regning, sitter igjen som de store taperne. Systemet er rett og slett preget av egoisme. Men for en bistandsminister fra Norge er det sikkert fint å dra rundt i verden som en Onkel Skrue med spanderbuksene på, eller?
Flyktninger
Dagens asylsystem sliter de fleste velferdsnasjoner med, men i jungelen av konvensjoner og internasjonale avtaler synes de fleste å bli stående i en hengemyr. Mennesker kommer daglig og påberoper seg ett eller annet beskyttelsesbehov, nesten alle uten identitetspapirer, og det er opp til hver enkelt nasjon å avgjøre hvorvidt de har et beskyttelsesbehov eller ikke: «Her er jeg, nå får dere bevise at jeg ikke er forfulg!» Slik var aldri flyktnigkonvensjonen tenkt å fungere. Først og fremst er det FNs høykommisær for flyktninger som definerer hvem som er FN-flyktninger eller overføringsflyktninger. Dette er reelle flyktninger og som de ulike land har en årlig kvote for. I Norge er kvoten per se 1.200 personer. Men så har Norge gjort det «geniale»: Når en asylsøker (som det kommer 10.000-12.000 av årlig) får opphold, så betraktes denne og deres familiegjenforente som «flyktninger». Så ble vi med ett langt mer «humane» enn det kvoten på 1.200 overførigsflyktninger skulle tilsi. Derfor har da også Bærekraftutvalget foreslått at overføringsflyktningkvoten mer enn dobles. Utvalget vil altså tilgodese de som sitter fastlåst år ut og år inn i leirer i Afrika og Asia. Fælt, ikke sant?
Egen folketrygdkonto
«Fælt» er det visst også at arbeidsinnvandrere får sin «egen folketrygdkonto», og det til tross for at de fleste politiske partier i Norge (og andre land, f.eks. Danmark) synes helt enig om at det er en utfordring at alle EØS/EU-borgere enkelt har tilgang til nasjonens opparbeide velferdsytelser. Men ingen har klart å finne noen løsning på det, utover å måtte tre ut av EØS-avtalen, som til gjengjeld langt færre ønsker. En slik egen folketrygdkonto vil ha mange fordeler, for eksempel vil det være langt mindre attraktivt å jobbe svart – som det faktisk tyder på at «noen» gjør. For i inntektsregnskapet som Bærekraftutvalget har bestilt fra SSB (og som gjengis i rapporten) fremkommer det at spesielt to grupper betaler svært lite skatt, nemlig arbeidsinnvandrere fra nye EU-land som Polen og Litauen. (Samtidig mottar de, i alle fall foreløpig, lite overføringer fra staten, så i sum skatt/trygd ser ikke bildet så galt ut). Med egen konto, som utgjør samme sats, dvs, 7,8 prosent, av arbeidsinntekten som for andre, og som de i tillegg kan ta med seg hvis de flytter fra Norge, vil det ikke lønne seg å jobbe svart. Samtidig vil kontoen måtte benyttes ved eventuell sykdom, da dette faktisk er arbeidsinnvandrerens opptjente forsikring i Norge.
En slik ordning vil også være en forsikring mot et annet anerkjent problem, nemlig sosial dumping. For satsen på 7,8 prosent vil speile lønnen. Men bevares, kanskje også et slikt tiltak er «urimelig og lite gjennomtenkt», som er Høyre-leder Erna Solbergs reaksjon. Da gjenstår spørsmålet: Hvilke løsninger har de andre partiene?
Norsk kultur!?
Har jeg forstått det riktig (jeg er i utlandet med variabel internett-tilgang) har også Bærekraftsutvalgets bruk av «kulturell bærekraftig innvandring», skapt negative assosisjoner. Best svar på det har vel Jon Hustad i dagens Aftenposten, der han sier at å bli avkrevd hva som er «norsk kultur» uansett er et tapsprosjekt. For det vil alltid være et annet svar, avhengig av hvem som spør. Bakteppet for reportasjen er at FrP-leder Siv Jensen på gårsdagens Politisk Kvarter (NRK, P2) hele syv ganger fikk spørsmålet «Hva er norsk kultur?» før hun, ifølge Aftenposten, «nærmet seg et svar». Jeg antar at programlederen mente seg stolt, for «riktig» svar er vel at Norge ikke har noen særegen kultur? Eller at det bare er for eksempel «tibetansk kultur» som er verneverdig?
For som Hustad legger til:
» … norsk kultur i all fall er dette: At norsk presse er preget av ukultur.»
FrPs Bærekraftutvalg har etter min (fortstatt ikke nøytrale) holdning kommet med godt gjennomtenkte, spenstige og kreative tiltak. De er nødvendigvis ikke de beste, og kanskje det skulle vise seg at noen må justeres kraftig, men de har en visjon. Hva skal de andre partiene skryte av? «En streng og rettferdig» politikk på området? Hva ligger i det? Det må i så fall være det eneste som er «hemmelig» for oss velgere.
Her kan du lese FrPs Bærekrafturvalgs sin rapport i sin helhet. Se lenke helt nederst i artikkelen til rapporten i word-format