Rita Karlsen, HRS
Den øredøvende stillheten fra økonomer flest har vært forståelige, all den tid innvandring og økonomi har vært så godt som en ikke-debatt (med noen få hederlige unntak, for eksempel professor Kjetil Storsletten, Frich-senteret, NHO og i all beskjedenhet: HRS).
Brochmann-utvalget har brutt isen, og rett ut i det iskalde vannet hoppet investor og milliardær Jens Ulltveit-Moe. Som økonomer flest trodde han kanskje at han kunne si sannheten om tallene, da han påpekte de økonomiske konsekvensene av den ikke-vestlige innvandringen. Men nei, nå skal økonomene få lære at når det gjelder innvandring gjelder helt spesielle spilleregler.
Men hva er så disse spillereglene? De fire viktigste lyder som følgende:
1. Tallenes tale er uklar. Det er alltid noen nyanser som, og særlig i fremtiden, tilsynelatende kan bli så viktige at de må veie tyngre enn selve tallene. Og merk: disse nyansene har alltid et positivt fortegn.
2. Noen tall er bedre enn andre tall. At det for eksempel er mange utenfor arbeidsmarkedet eller at det mange som er trygde-/stønadsmottaker, skal man ikke generalisere ut fra. Er det derimot få i høyere utdanning eller få som fullfører utdanningen, vil det prosentvis likevel være mange, de kan man generalisere ut fra.
3. Innvandrere kan ikke være økonomiske måltall. Mens vi teller og måler i alle andre sektorer, om det så er pasienter (for ikke å nevne røykere), elever, trafikanter, turister eller hva det måtte være, er dette umoralsk når det gjelder økonomiske faktorer relatert til innvandrere. Og merk: innvandrere er svært forskjellige, men forskjellene kan bare uttales i positivt fortegn.
4. Aldri si noe negativt relatert til islam. Man kan eventuelt strekke seg til kulturelle forhold fra hjemlandet, men det må ikke blandes sammen med at de samme landene er såkalte muslimske land.
Hva gjelder spilleregel 4 har jeg taktisk forståelse for det, nettopp fordi en sammenblanding med islam vil ødelegge for en konstruktiv debatt. Det gjør som regel debatter om islam.
Nå har Ulltveit-Moe allerede fått erfare at det står en rekke aktører som opererer etter de overnevnte spilleregler, så jeg vil anta det blir stille fra han, men at det skulle være Norsk Industri som ble den første respondenten i så måte, det var noe overraskende. Direktør i Norsk Industri, Knut E. Sunde, rykket ut mot Ullstein-Moes hentydninger om ulønnsomme ikke-vestlige innvandrere med statistikk fra SSB i hånden. Ut fra denne statistikken hevdet Sunde at andregenerasjons innvandrere både studerer mer, raskere og riktigere (fag). Det har visstnok vært ”en gjenganger i flere år”, om vi skal tro Sundes tolkning. Sunde sier derimot ingenting om at tallene er lave (andregenerasjon er en ung gruppe) og at det er stor forskjell mellom gruppene (tidligere tall har fortalt at mange av studentene har foreldre som er polske, indiske eller srilankiske til tross for at de største gruppene har foreldre fra Pakistan, Vietnam og India). Men hvor Sunde har det fra at de har bedre gjennomføringsrad, vites ikke. Ser man på SSBs tall for fullførte universitets- og høgskoleutdanninger etter innvandringskategori (det vil si første- og andregenerasjon samt øvrig befolkning) for 2009/10 finnes lite belegg for Sundes påstand.
Men, vel så interessant: Hva mener så økonomene? Finansavisen (ikke på nett) stilte noen økonomer dette spørsmålet 25.mai. Svarene er interessante:
– Noe forenklet kan man si at en bedrift trenger arbeidskraft, men at et land ikke gjør det. Harald Magnus Andreassen, sjefsøkonom, First Securities
Andreassens (økonomiske) poeng er at selve tankeskjemaet med at ”Norge er et for lite land, og trenger flere folk” blir for enkelt, for ifølge Andreassen er den totale verdiskapningen (BNP) ikke interessant i forhold til innvandring. Det interessante er om innvandringen gjør at verdiskapningen per borger øker som følge av innvandringen. Noe han ikke tror på, gitt det veldig høye inntektsnivået som allerede er i Norge. Det skal med andre ord litt til for å trekke opp dette.
Hans andre poeng er at enhver innvandrer vanner ut oljeformuen. Med andre ord er enhver innvandrer et nettotap for oss alle andre, sier Andreassen, som (ser seg nødt til å) understreke at dette er økonomisk sett og ikke relatert til positive sosiale og kulturelle effekter som følger av innvandringen.
Finansavisen har så lekt seg litt med kalkulatoren. Med utgangspunkt i Brochmann-utvalgets NOU finner de at oljeformen, både sokkelen og fondet, er beregnet å utgjøre om lag 1,25 millioner kroner per innbygger. Ved å anta at det bodde 4,9 millioner mennesker i Norge ved årsskiftet, forteller tallene at ved en nettoinnvandring på 40.000 vil det gi en utvanningseffekt på 0,9 prosent. (Avisen påpeker at en ”ekte vurdering” selvfølgelig måtte ta hensyn til en rekke andre faktorer, blant annet fertilitetstall).
Vel så viktig er det neste poenget til Andreassen, som han også mener er underkommunisert:
– Innvandringen kan føre til at vi bygger opp større lønnsforskjeller i dette landet, og lønnsforskjellene vil kunne følge etniske skillelinjer, sier Andreassen til Finansavisen, og legger til:
– Jeg er ikke sikker på om jeg liker tanken på et slikt samfunn.
Dørum er for øvrig på linje med Andreassen:
– BNP vil nok øke ved enhver ekstra innvandrer, men det riktige målet for velferd er BNP per innbygger. Hvis alt annet fortsetter som i dag, vil derfor innvandringen kunne føre til en nedgang i velferden på sikt, sier Dørum til Finansavisen.
Men direktøren i Norsk Industri har tatt sitt valg, og kaller økonomenes perspektiv ”for snevert”:
– Innvandringen er et faktum, og den vil vedvare. Det er mye mer fruktbart å diskutere hvordan vi skal få den til å fungere, enn å diskutere om den teoretisk sett ikke lønner seg, sier Sunde til Finansavisen, og legger til:
– Vårt hovedpoeng har vært å få frem at fersk statistikk fra SSB viser at barn av innvandrere tar mer utdannelse enn barn av nordmenn. Her ligger det et potensial til å heve hele befolkningens utdannelsesnivå på sikt.
La oss nå anta at Sund har rett, at barn av innvandrere, tar mer utdannelse enn barn av nordmenn. Men det gjenstår likevel to spørsmål: I hvilket tidsperspektiv tenker Sund det vil ta for å heve hele befolkningens utdannelsesnivå – jamfør at Norge har rekordstor innvandring år etter år? Det kan være at investeringene overgår eventuell gevinst. Deretter kommer 1000-kronersspørsmålet: Hvor stor andel av de utdannede vil faktisk ta fullverdig del i arbeidslivet? Ikke minst gjelder dette kvinnene.
Sistnevnte kan ligge for tett opp til spilleregel 4 til at vi kan diskutere det, noe Per-Willy Amundsen (FrP) fikk merke da han påpekte arbeidsdeltakelse og landtilhørighet ut fra Brochmann-utvalgets NOU, og ble beskyldt for rasisme. Brochmann selv kommenterte saken til Dagsavisen som ”dårlig tenkt, i verste fall bevisst fordreining”. Ifølge Brochmann (skal det) hete at arbeidsdeltakelse har med kultur, kjønnsroller og manglende likestilling å gjøre. Dog skal Brochmann ha all honnør fordi hun konsekvent avviser rasismekortet – slike beskyldninger er svært lite konstruktivt for debatten.
Men viktigere er det at Brochmann støtter utvalgsmedlem Knut Røed, seniorforsker ved Frich-senteret, i følgende:
– Opp mot 500 millioner mennesker har nå muligheten til å oppnå rett til norske velferdsgoder. En dags arbeid i Norge er nok. Det må norske politikere ta inn over seg, sier Røed til Dagsavisen.
For om noen skulle tro at dette i hovedsak handler om vestlig versus ikke-vestlig innvandring, er det ikke så enkelt heller. Ikke minst fordi Norges velferdssystem er konstruert slik at man får raskt tilgang til godene og at ytelsene kan også eksporteres. Her utgjør ikke minst EØS-arbeidsinnvandrere en betydelig andel på vektskålen, og praksisen er økende. Den største økningen av utbetalinger til mottakere i EU-land i Sentral- og Øst-Europa er fra potten sykepenger.
Om noen skulle ha vært i tvil; innvandring er ikke noe lønnsomt prosjekt for Norge. Eller som Kjetil Storsletten, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, påpeker i dagens Aftenposten (ikke på nett): ”Det finnes mange argumenter for å ta inn flere innvandrere, men netto bidrag er ikke et av dem.” Det er å håpe at statsråd Audun Lysbakken (SV) og hans like – som hevder at innvandringen til Norge er bærekraftig – forstår hva Storsletten sier:
Kan Norge føre en liberal innvandringspolitikk og samtidig styrke velferdsstaten? Svar: hvis innvandrerne er høyt utdannet og fra vestlige land: Ja. Hvis innvandrerne er ikke-vestlige og uten utdanning: Nei.
Så kan selvsagt alle og enhver slå fast at Norge er et innvandringsland og at vi har moralske forpliktelser, sistnevnte burde dog henge tett sammen med de som trenger beskyttelse, men en kan ikke lengre prøve å påberope seg at Norge trenger innvandringen og at det slik sett er umulig å gjøre noe med.
En kan heller ikke, slik som Aftenpostens Inger Anne Olsen synes å tro, innbille seg at ”Hvis innvandrerne får jobb, kan innvandringen redde velferdsstaten. Får de ikke jobb, vil alt bli verre.” For det Olsen hopper bukk over er at økonomi også handler om investering, ikke bare avkastning. For øvrig er jeg ”imponert” over at den samme Olsen mener at Brochmann-utvalgets rapport ikke skapte all verdens oppsikt før Ullstein-Moe kom på banen. Sannheten er vel heller at media ikke forsto potensialet, eller at det var nettopp det de gjorde og dermed mer eller mindre fortiet den.
Det er både tide at politikerne innrømmer at innvandring og integrering er et villet prosjekt i den forstand at det er fullt mulig å styre politisk. Dagens politikk på området er ikke bærekraftig og den har konsekvenser som med all tydelighet skal forties. Jeg gjør således økonom Andreassens bekymring til min egen: – Jeg er ikke sikker på om jeg liker tanken på et slikt samfunn.