Rita Karlsen, HRS
Alle som har erfart å bli urettmessig hengt ut i media for noe en skal ha sagt eller gjort som ikke er sant, vet at det kan være umulig å nå gjennom. Her har HRS generelt og Hege Storhaug spesielt en betydelige merittliste, der vi har erfart at det heller ikke nytter med Pressens Faglige Utvalg (PFU). Sistnevnte mener nemlig at deres oppgave ikke er å være sannhetssøkende, noe som i seg burde fått dem til å revurdere sin egen rolle.
Slik sett er dagens seier til Erik Schjenken mer enn en personlig seier for de rasismeanklager som han har hatt hengende over seg etter hendelsen i Sofienbergparken i Oslo august 2007.
Når medier mener å ha en ”god sak” er det lite eller ingenting som påvirker dem. De benytter ord og vendinger som om de er døv og blind for at intervjuobjektet på det sterkeste avviser deres fremstilling. Da har man faktisk bare en vei å gå – og det er gjennom rettssystemet.
Det er det mange som kvier seg for, ja, langt de fleste advokater, så vidt meg bekjent, fraråder faktisk å benytte rettsvesenet for injuriesaker. Det er krevende, langtekkelig, dyrt og terskelen for hva media kan formidle er høy. Da er det nok mange som har valgt som HRS; vi krummer ryggen og går videre – men med ren samvittighet. Det er nok noen journalister som slik sett burde lide stort under moralske kvaler, men jeg skjønner jo at etikken i media har behov for en fullstendig renovasjon.
Medias gjenganger er gjerne at det er ”kommentarartikler”, der de, i motsetning til nyhetsartikler, påberoper seg retten til å kunne si stort sett hva som helst om andre mennesker. Slike kommentarer bygger gjerne på andre kilder/aktører som ”påstår” ett eller annet, og/eller det bygger på andre journalisters kommentarartikler. Journalister og redaktører har nok glist bredt med bena trygt på bordet og viftet med ”ytringsfrihets”-fanen når klager har havnet på deres bord.
Journalister og redaktører mener nemlig at de kan ”mene noe kritisk” om andre, og ser overhodet ikke at det er stor forskjell på å mene noe (som de dertil bør ha dokumentasjon for) og å påstå noe (uten annet enn indisier). At slike ”kommentarer” kan være et rent karaktermord på enkeltpersoner synes å være et ikke-tema for de samme.
Erstatningen som Oslo tingrett slår i bordet med overfor Dagbladet er historisk: En million kroner i erstatning, pluss saksomkostningen på 1 044 578 kroner. I tillegg kommer de advokatutlegg og annet som Dagbladet selv har hatt. Tingretten mener Dagbladet har «fremsatt en lang rekke ærekrenkende uttalelser» overfor Schjenken, og erstatningen gjenspeiler også at Dagbladet har betalingsevnene og har tjent penger på oppslagene i saken.
«Pressens oppgave er å informere, å avdekke kritikkverdige forhold og også selv å ta standpunkt i ulike saker. I en sak som den foreliggende er det imidlertid etter rettens oppfatning helt klart at pressen må ta hensyn til at det fantes en annen svak part i bildet, nemlig de to ambulansemennene som begge var av den mening at de grunnet sin taushetsplikt ikke hadde noen mulighet til å forsvare seg», heter det i dommen.
Medier bør nå tenke seg om to ganger før de kaster seg over enkeltpersoner uten dokumentasjon. Dommen er en seier for alle dem som kan bli utsatt for mediers heksejakt, og erstatningen vitner om hvor alvorlig retten ser på slike saker. Mennesker kan få sine liv ødelagt på grunn av grunnløse medieoppslag, og der var Schjenken tett på – uten at jeg har sett at særlige mange medier har tatt noe selvkritikk. Selv registrerte jeg bare et unntak ved Kjetil Østli i Aftenpostens A-magasin, der Schjenken fikk komme med sin versjon. (Kanskje noen medier skulle ta mot til seg å kontakte Hege Storhaug for å få hennes fulle og hele versjon av de angrep hun har vært utsatt for? Også her burde Dagbladet stå langt fremme i køen).
Men jeg antar at Dagbladet kommer til å anke – og et samlet medie-Norge vil nok slå ring rundt Dagbladet i redsel for at det kan rokke ved deres egen ”frihet”. Da er det bedre å ofre andres?
Men før Dagbladet legger inn anken bør dagens dom vekke debatt både i Norsk Redaktørforening og PFU, og der bør følgende spørsmål gjennomdrøftes: I hvilken grad, om i det hele tatt, og eventuelt under hvilke uttalte premisser, kan en fremsette grove beskyldninger om enkeltpersoner uten å ha tilstrekkelig dokumentasjon? Hvis ikke pressen skal være sannhetssøkende, er den verdiløs.