Jeg har mang en gang i årenes løp undret meg over NTBs totale mangel på interesse for HRS, endog når vi har fått til realpolitikk via Stortinget, hvilket er en sjeldenhet for (i alle fall) små organisasjoner. Eksempelvis er det HRS som står bak den såkalte fireårsregelen under Stoltenberg 2-regjeringen, som sier at man må ha jobbet og/eller studert i fire år etter grunnskolen for å kunne hente ny ektefelle til Norge fra land utenfor EØS-området. Med denne regelen fikk Norge en av de strengeste familieetableringsreglene i Europa. I tillegg fikk vi inn et punkt i forrige regjeringserklæring om styrket fokus på norske barn i utlandet. Før det igjen, har vi fått til flertallsvedtak fra SV til Frp på Stortinget på temaene islamsk skilsmisse og kjønnslemlestelse. Dette er de viktigste punktene, men listen er langt lengre over hva arbeidet vårt har ført til av politikk.
Her våger jeg også å nevne et moment til: at boken Men størst av alt er friheten. Innvandringens konsekvenser (2006), som jeg skrev basert på HRS sine tanker/holdninger og arbeid (pluss eget arbeid før HRS startet opp, men hovedtyngden av boken er knyttet til HRS sitt virke), ble en bestseller og årets debattbok. Det dertil på et tema media og etablissementet gjør nær sagt alt de kan for å skyve inn i det innerste kottet.
Men NTB fattet et vedtak, skriver Arnt Folgerø hos document. Et politisk vedtak, kan man nok like gjerne kalle det. For det er politikk det handler om.
Jeg klipper inn her Folgerøs opptakt til avkledningen av NTB, som kommer i avsnitt to:
Den offentlige, sosiale og mentale kontrollen gjennomsyrer i de vestlige demokratiene på en slik måte at vi har fått et ensrettet samfunn, nesten blottet for politiske motforestillinger. Dette er en utvikling som skjer i humanitetens og demokratiets navn og ikke som et resultat av totalitære ideologier. En utvikling som avvikler motforestillingene i det moderne samfunnet, er en reell trussel mot demokratiet. Det gjelder ikke bare kongeriket Norge, men er en fare for hele den vestlige verden, og det er trussel som har langt sterkere røtter enn tradisjonelle Høyrefolks frykt for Arbeiderpartiets parkerte, økonomiske reguleringsiver. Resultatet av ”oppsedingsarbeidet” som staten har stått for i de siste 50 årene, er så omfattende og effektivt at den preger de fleste samfunnsborgerne uavhengig av deres partipolitiske preferanser.
Dersom en påpeker disse forholdene, blir en gjerne møtt med beskyldninger om å være offer for konspirasjonstenkning eller møtt med argumenter om at det norske samfunnet er jo så liberalt og så åpent for motforestillinger. Men i den grad motforestillingene slippes til, tjener de kritiske stemmene kun som alibi for etablissementets såkalte toleranse. Det blir som et menasjeri der man har fremmede og merkelige arter som vises fram fordi de er så sjeldne. Det er altså sjeldenheten som er begrunnelsen for å slippe til kritikk, ikke at kritikken bygger på seriøs argumentasjon og fakta som den etablerte makten burde ta hensyn til. Avisene kan for eksempel gjerne trykke et innlegg av Hege Storhaug, men uansett hvor fornuftig det kan være, så er det sjelden eller aldri at noen tar opp innholdet i det hun skriver som grunnlag for en seriøs debatt. Fra min tid i NTB kan jeg huske at redaksjonsledelsen bestemte seg for ikke å intervjue Storhaug i aktuelle saker fordi Carl I. Hagen og Frp i Stortinget hadde sørget for at organisasjonen hennes skulle få støtte over statsbudsjettet. Da var hun altså blitt “smittet” og ble ikke funnet verdig til å intervjues om saker hun har mer kunnskap om enn de fleste. Slik er altså virkeligheten i Norge bak menings- og politikerelitens svada om ytringsfrihet, åpenhet og toleranse.