Rita Karlsen, HRS
Libe Rieber-Mohns valgløfte om å fjerne kontantstøtten til alle småbarnsforeldre i Oslo er et høyt spill.
Hun forteller til Dagbladet.no at hun vil gjøre Oslo til en forsøkskommune uten kontantstøtte om Ap styrer Oslo etter høstens kommunevalg. Tiltaket vil hun allerede iverksette fra neste år. Det kommunen sparer inn, skal Rieber-Mohn omfordele til språkopplæring og flere barnehageplasser. Hun frykter ikke at hun med en slik løsning dytter kontantstøtteproblemet over på nabokommunene ved at småbarnsforeldre flytter.
Rieber-Mohn legger ikke skjul på at langt de fleste kontantstøttemottakere i Oslo er innvandrerforeldre, og hun tror at ved å fjerne kontantstøtten vil mor og barn komme seg ut av hjemmet. Aps byrådslederkandidat mener videre at det må være pinlig for Høyre og FrP å opprettholde en ordning som har så negative konsekvenser.
For å være helt ærlig opplever jeg Rieber-Mohns utspill som dypt forvirrende. Kontantstøtteordningen er en nasjonal ordning, vedtatt av Stortinget, og da kan vel Rieber-Mohn vanskelig bare fastslå – og love velgerne – at Oslo skal være en forsøkskommune for ingen kontantstøtte? Jeg registrerte også (på twitter) at Høyres Torbjørn Røe Isaksen stusser over forslaget, og prompte foreslo å gjøre Telemark til en forsøkskommune for fritak fra arveavgiften.
Røe Isaksen minnet for øvrig om et annet poeng; nemlig at dagens regjering har flertall på Stortinget. Så hvis de er så mye imot kontantstøtten, er det faktisk bare å vedta å fjerne den.
Akkurat sistnevnte kan det sikkert sies mye om, men vi er jo kjent med at både Ap og SV er motstandere av kontantstøtten – hvilket Sp ikke er. For eksempel har Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum tatt til orde for at en ikke bør avvikle kontantstøtten ”bare fordi minoriteten i minoriteten har utfordringer med ordningen”.
Det kan være at Rieber-Mohns forslag kan anses som en slags likebehandling, men det må i så fall være internt i kommunen og ikke nasjonalt. Videre vil jeg anta at de som ikke har noen integreringsproblemer vil oppleve det som dypt urettferdig at de skal betale prisen, som i denne sammenheng er å miste et velferdsgode, som et ledd i integreringsprosjektet. Og det samtidig med at mindre innvandrertette kommuner aldri ville fått være noen ”forsøkskommune” i så måte, og dermed pent måtte punge ut til sine småbarnsforeldre.
Faktisk er jeg usikker på om Rieber-Mohns forslag i det hele tatt er lovlig – jf. EØS-avtalens forbud mot å forskjellsbehandle borgerne, og hvilke argumenter som skulle benyttes for å overbevise om at et slikt tiltak ville ha legitimitet hos befolkningen, er også et stort spørsmål.
Et like høyt spill er forslaget til Per-Willy Amundsen (FrP). Ifølge Nettavisen.no mener Amundsen at kun norske statsborgere skal kunne være mottakere av kontantstøtten. I utgangspunktet høres et slikt forslag ut som forskjellsbehandling – hvilket det da vitterlig også er. Spørsmålet er om en slik forskjellsbehandling, med utgangspunkt i statsborgerskap, og for øvrig hvem sitt statsborgerskap, faktisk er mulig å gjennomføre?
Amundsen legger ikke skjul på at det vil være vanskelig å gjennomføre – nettopp relatert til EØS-avtalen, men han tror ikke det er umulig:
– Det blir et langt lerret å bleke. Norge må ta et initiativ overfor EU i dette spørsmålet. Flere EU-land sliter med samme problemstilling som Norge når det gjelder eksport av offentlige velferdsordninger, sier Amundsen.
– Ser du noen rasistiske trekk ved i praksis å fjerne kontantstøtten for ikke-vestlige innvandrere?
– Nei. Her velger vi å trekke et skille mellom de som er norske statsborgere og de som ikke er det. Vi skjeler ikke til hudfarge, men tar utgangspunkt i et objektivt begrep, hevder Amundsen.
– Mange land foretar slike avgrensinger. Her i Norge må man jo eksempelvis være norsk statsborger for å kunne stemme ved stortingsvalg, sier Frp-representanten.
Amundsen påpeker videre at å knytte kontantstøtte til statsborgerskap løser integreringsutfordringene som er knyttet til denne stønaden, da FrP samtidig vil gjøre det vanskeligere å få norsk statsborgerskap – i betydningen at statsborgerskapet skal kobles tett til integrering.
Rieber-Mohn og Amundsen argumenter således ut fra samme problemstilling og begge benytter argumentasjonen som er kommet både fra Brochmann-utvalget og Inkluderingsutvalget.
Men er det ene mer (eller mindre) forskjellsbehandling enn det andre? Ja, mener jeg. Rieber-Mohns forslag forskjellsbehandler borgere ut fra at de (tilfeldigvis) bor i Oslo, der det eneste kriteriet er bosted – som kanskje mange vanskelig kan gjøre noe med. Amundsens forslag forskjellsbehandler ut fra statsborgerskap, hvilket legger til grunn at norsk statsborgerskap skal ha betydning – utover å kunne stemme ved stortingsvalg.
Ergo står vi igjen med spørsmålet: Er det legitimt å forskjellsbehandle?
Vi forskjellsbehandler på en rekke områder i samfunnet, som utover stemmerett ved Stortingsvalg, alder for å ta førerkort, krav til å være fosterforeldre, adopsjon, eller å gi blod (bl.a. kan ikke homofile være blodgivere). Utfordringen er således ikke forskjellsbehandlingen i seg selv, men om forskjellsbehandling oppleves som legitim for flertallet, eventuelt våre folkevalgte – og derav blir legal (vedtatt ved lov). Langt de fleste ”forskjellsbehandlinger” har vært utsatt for en eller annen debatt: Hvorfor er det 18-årsgrense for å ta førerkort eller for å stemme? Hvorfor er det 21-årsgrense for å kjøpe sprit på Vinmonopolet? Hvorfor har vi pol, og hvorfor er de plassert der de er – eller ikke er? Er lovgivningen for streng når det gjelder hvem som kan være blodgiver? Konklusjonen er at uansett forskjellsbehandling vil det alltid være noen som mener noe som strider mot den aktuelle regelen. Men all den tid slike regler gjennomføres konsekvent, må vi da også bli enige om hva som skal være gjeldende lov.
Hva norsk statsborgerskap skal innebære, er en slik debatt. I dag henger norsk statsborgerskap høyt for alle som ønsker seg opphold i Norge og som står utenfor, mens for dem med varig opphold har statsborgerskapet liten betydning. Er det i så fall en riktig innretning?
Svaret har langt på vei gitt seg selv i siste tids integreringsdebatt. Nå har ”alle” begynt å tale om rettigheter og plikter. Jeg har vel knapt lest et eneste integreringsdokument den siste tiden som ikke har en underliggende melodi som ”Gjør din plikt, krev din rett!”. Men den samme melodien mangler gjerne (mer) tekst: Hva betyr det egentlig å gjøre sin plikt for å kreve sin rett?
Kortversjonen av svaret synes å være at vi etter evne skal bidra i samfunnet, for på den måten å kunne ta del i velferdsgodene. Det som det gås mer stille i dørene med, men som er omtalt blant annet i Brochmann-utvalget, er om man skal opparbeide seg disse rettighetene og i så fall under hvilke kriterier.
Men plikter er også omfattet av verdier. ”Alle” synes nå enig om at grunnleggende frihetsverdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet, er verdier som Norge ikke forhandler om. Importerte tradisjoner og praksiser endrer ikke på det – melodien ligger tett opp til ”When in Rome do as the romans”. Dog gås det mer stille i dørene med hva som skal være reaksjonsmønsteret og konsekvenser av at noen slett ikke har planer om ta fullverdig del i våre grunnleggende frihetsverdier, ja endog heller vil bekjempe dem.
Statsborgerskap er etter min vurdering et godt sted både å starte og slutte. Skal en statsborgere oppleve seg likebehandlet – og rettferdig behandlet – er det ingen god ide å forfordele noen, blott ens eksistens. Å komme til Norge på mandag og ha tilgang på en rekke rettigheter på tirsdag kan knapt kalles rettferdig eller likebehandling sett fra ståstedet til den som har jobbet i Norge i 40 år.
Det politiske lederskapet burde sette seg ned og tenke nøye gjennom hva vi vil med statsborgerskapet relatert til ulike oppholdsgrunner i Norge, og hvilke rettigheter og plikter som ligger til det ene eller andre. For eksempel å hevde at en arbeidsinnvandrer har rett på kontantstøtte for sine barn, som kanskje endog bor i Polen, fordi EØS-avtalen tilsier det, sier meg at noen må ha glemt at enhver avtale kan reforhandles. Men det nytter heller ikke å gå til EU med forhandlingskort som er lite gjennomtenkte og som ikke har legitimitet i befolkningen.
Å legge premisser til statsborgerskapet, både hva gjelder hvilke plikter som skal være ivaretatt samt forståelse og aksept for grunnleggende frihetsverdier, kan vel knapt være mer (eller mindre) forskjellsbehandling enn å kreve statsborgerskap for stemmerett ved Stortingsvalg? En omlegging av statsborgerskapet er selvsagt en utfordrende jobb, som etter min mening burde ha vært gjort for lenge siden, men det synes som om politikerne først nå er klare for å ta fatt på oppgaven. Nå når ”alle” er enige om hvilke verdier Norge ikke går på akkord med og at plikter og rettigheter hører sammen.
Da vil et norsk statsborgerskap henge høyt, men gevinsten vil være åpenbar: Vi vil besitte dokumentasjon på at vi er norsk – legitimt og legalt.