Hege Storhaug, HRS
Rögnvaldur Hannesson er økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole og taler det politiske etablissementet midt imot, det vil si han sier det de ikke våger, ei heller majoriteten av hans kolleger i akademia: innvandring og lønnsomhet og eventuelle berikelser er selvsagt knyttet til hvem som kommer (som kom frem i Brockman-rapporten nylig, men som ikke skulle sies åpent). Hannesson går rett på sak om innvandringen vil ikke får:
Det hevdes at Norge trenger arbeidsinnvandring fordi det blir stadig færre arbeidende i forhold til de voksende horder av arbeids- og uførepensjonister. Påstanden er aldeles korrekt dersom vi praktiserte den slags arbeidsinnvandring man har i de oljerike araberstater, som importer arbeidsvillige folk fra India og andre asiatiske land på korttidskontrakter og sender dem hjem efter at kontraktstiden er ute. Familien får de selvsagt ikke ta med seg. Det holder med at de får sende penger hjem til dens underhold.
Den slags arbeidsinnvandring praktiseres ikke i Norge, og få tar til orde for å innføre den slags praksis. Det har imidlertid den nedside at arbeidsinnvandring til Norge er en tvilsom gevinst for norsk økonomi.
Dette er nå blitt behørig dokumentert i rapporten «Velferd og migrasjon» fra det såkalte Brochmann-utvalget
Som det fremkommer i Bochmann-rapporten ligger yrkesdeltakelsen blant ikke-vestlige på 55 prosent, mens blant nordmenn er den på 77 prosent.
Dette indikerer at innvandrerne i denne aldersgruppen bidrar nesten like mye til armeen av trygdemottakere som de bidrar til sysselsettingen.
Med tiden blir også de arbeidsføre innvandrere gamle og havner på alderstrygd.
Hannesson peker på en konkret berikende innvandring til Norge: den gang på 17- og 1800-tallet da tyske og nederlandske handelsmenn og håndverkere kom til et underutviklet Norge bestående stort sett av fiskere og bønder. Hvem som kommer hit er altså det avgjørende – i berikelsens reelle ånd. Det er enkelte kulturer som bringer med seg ren formørkelse.
For noen synes det å være en trosretning at innvandring beriker et samfunn. Man bør imidlertid være åpen for at den berikelsen avhenger av hvem som kommer og hva de bringer med seg.
På 17- og 1800-tallet flyttet mange handelsmenn og håndverkere fra Tyskland og Nederland til Norge. De brakte med seg kunnskap som manglet i et underutviklet Norge befolket av bønder og fiskere. Disse innvandrernes etterkommere er i dag godt synlige i norsk kultur og forretningsliv.
Den bagasjen som mange ikke-vestlige innvandrere har brakt med seg til Norge har et innslag av religiøs formørkelse, omskjæring og æresdrap. Den slags kulturarv kan Norge godt klare seg foruten.
Hannesson peker også på hvordan politikken i dag og i går har lagt forholdene til rette for å danne nye underklasser. I kjølvannet følger mangel på nasjonalfølelse og radikalisering av muslimer.
I andre vesteuropeiske land har det i flere tiår vært betydelig innvandring av ikke-faglært arbeidskraft fra afrikanske og asiatiske land. Disse innvandrerne har etter hvert dannet en underklasse som kun i begrenset grad lar seg integrere med den øvrige befolkning. De gifter seg med hverandre eller søker seg ektefeller fra sitt hjemland, og beholder sitt eget språk og kultur.
Rapporten fra Brochmann-utvalget viser samme tendens for Norge. Det som gjør situasjonen spesielt eksplosiv er at denne innvandrede underklasse lett kan identifiseres på hudfarge og de trossamfunn de tilhører.
Dette kan få katastrofale følger. Vi har allerede sett terrorhandlinger, opptøyer og polarisering i de samfunn det gjelder.
Intet samfunn bør med viten og vilje forsette seg i en slik situasjon. Dette ser nå ut til å ha gått opp for statsledere i de land det gjelder.
17. februar i år brakte Financial Times en artikkel under overskriften «Opposition grows to multiculturalism». David Cameron, Angela Merkel og Nicholas Sarkozy skal ha uttalt at det å la flere kulturer blomstre ved siden av hverandre hadde ført til svekkelse av nasjonal identitet og radikalisering av innvandrerbarn.
Artikkelen ble ledsaget av et sitat til støtte for de tre: «Vi må fokusere på det som binder våre samfunn sammen».
Den siterte var Europarådets formann. Han heter Torbjørn Jagland.
Til sistnevnte er det å si at i vår samtid har Jagland vært en sterk fortaler for nettopp det flerkulturelle samfunnet, han vil ha Norge inn i EU (som svekker den nasjonale identiteten), og han vil ha Tyrkia inn i unionen – som ytterligere vil forsterke prosessen mot underklasser.