Bandehy og Storhaugs tilsvar er nettopp publisert hos Aftenposten.no
Flere bør gjøre hjemmeleksa si
Konvertitten Yusuf Assidiq har valgt å bli medlem av en religionspolitisk bevegelse med utspring i personer og ideologi som anses som ekstreme endog i Pakistan. Kanskje han skulle sette seg inn i grunnelement i Minhaj-bevegelsen og hans egen norske ungdomsleders syn på islamsk revolusjon – eller rett og slett melde seg ut?»Jeg kan ikke svare for hva vår spirituelle og religiøse leder Dr. Muhammad Tahir-ul-Qadri måtte mene om blasfemiparagrafen i Pakistan.» skriver Yousef Assidiq i et svar på kronikken vår “Skal vi snakke om ubehaget.” Det synes vi han bør.
Først: Hvorfor neglisjerer Assidiq i svaret sitt en flyktning fra det religiøse diktaturet i Iran, Lily Bandehy, og retter skytset kun mot Hege Storhaug? Hvorfor mangel på likeverdig behandling?
Dernest: Assidiq er ikke leder eller styremedlem av Minhaj-samfunnet i Norge. Det vitner innlegget hans om, der han snakker ”partiprogrammet” midt imot.
Det er en god grunn til at HRS i 2006 publiserte rapporten To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status etter at en forsker med oppvekst og voksenalder i Pakistan var rystet over at Norge hadde tillatt Minhaj å etablere seg i Norge og bistod med å utarbeide rapporten. Dette fordi Minhaj (og dets like) er motsatsen til humanistiske verdier. Rapporten avdekket nettopp dette gjennom blant annet hvilken litteratur moskeen i Norge sprer: det er sharialitteratur blåstemplet av den ideologiske lederen, ul-Qadri, der også Pakistans dødsstraff for blasfemi forklares og støttes. Derfor er det ikke overraskende at ul-Qadri har sagt dette på urdu til sine egne:
– Den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden. (..) Muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!
Det blir således helt feil når Assidiq sier dette:
”Det jeg imidlertid kan bekrefte, er at lovene i Pakistan ikke en del av Minhaj-ul-Quran sin teologiske profil eller noe Dr. Tahir-ul-Qadri kjemper for å innføre internasjonalt.
Sentralt lovverk i Pakistan er en sentral del av Minhaj sin teologiske profil. Enten det handler om menns høyere status enn kvinner, mangel på skilsmissetilgang for kvinner, dødsstraff for blasfemi – og så videre. Ul-Qadri er en helstøpt islamist som kjemper for kalifatet: verden under islam. Heller ikke dette har Assidiq fått med seg?
Hvis noen tror ul-Qadri er perifer for Minhaj i Norge, se på dette:
”Dr. ul-Qadri i Pakistan er vårt religiøse overhode. Vi følger hans filosofi, bruker hans bøker og videoer, og kan ikke godta at en imam begynner med et annet opplegg.” Dette sa en i styret til Dagbladet 2.februar 2002 etter at styret hadde sparket imamen fordi imamen ikke fulgte ul-Qadris lære til punkt og prikke.
Ul-Qadri ikke bare støtter dødsstraff for blasfemi, han skryter i overnevnte filmopptak at han er selve arkitekten bak lovverket. Ul-Quadris blasfemilov har satt Pakistan i front i verden når det gjelder religiøs diskriminering, religiøst motivert vold og drap.
Så kan vi også avdekke at vi – i motsetning til store deler av media (og Assidiq?) – gjør hjemmeleksa vår. Daglig leder av Minhaj Ungdom i Norge, Awais Ejaz Ahmed, går for full islamsk revolusjon i Pakistan med ul-Qadri som statsleder. Se på dette her fra Twitter i år:
Men Ejaz Ahmed mener noe helt annet som borger av Norge, ikke sant?
Vi tror Assidiq trenger en realitetsorientering. Kanskje Assidiq burde spørre nestelederen i Minhaj, Mehtab Afsar, som er generalsekretær i Islamsk Råd, om hvilken moské Islamsk Råd kan anbefale? Da tenker vi på en moské som har revolusjonert islam i den forstand at man har skrotet shariastraffer, en moské som likestiller menn og kvinner rettighetsmessig, det samme når det gjelder muslimer og ikke-muslimer, ja, som rett og slett har et verdisyn som er humanisert gjennom en opplysningstid?