Rita Karlsen, HRS
En av gjengangerne i debatter i kjølevannet av Brochmann-rapporten har nettopp vært Norges EØS-avtale. På ulike spørsmål, for eksempel relatert til sterkere innvandringskontroll, har Brochmann-utvalgets representanter gjerne henvist til at EØS-avtalen forhindrer det ene eller andre, og dermed kan ikke Norge gjøre slik eller slik.
Ikke én gang har jeg hørt noen av de samme si at EØS-avtalen, som andre avtaler, kan reforhandles. Tvert om har det vært sagt at ”alternativet” er å tre ut av EØS-avtalen, og det er det ”jo ingen som vil”.
Sistnevnte er jeg begynt å tvile på. Selvsagt skjønner vi alle at EØS-avtalen er viktig med hensyn til tilgang til EUs indre marked, spesifisert gjennom de ”fire friheter”, men det kan være at kostnadene ved EØS-avtalen nå begynner å bli så høye at en revurdering av hele avtalen kan være på sin plass.
EU-monster
Når jeg sier kostnader tenker jeg ikke bare økonomisk, selv om de synes svært høye i seg selv, men langt verre er den stadige inngripen i den nasjonale sjølråderetten. Derfor har da også Danmark, som EU-medlem, ”lagt seg ut” med EU på en rekke områder, og jeg ville ikke bli spesielt overrasket om Danmark vil makte å få til en eller annen spesialavtale med EU, eventuelt at de trer ut av hele samarbeidet. Nettopp fordi det ikke lengre synes å være noe velfungerende ”samarbeid”, men heller et tilnærmet EU-monster som opptrer som et overnasjonalt organ ved å diktere nasjonale forhold som ikke tjener den enkeltes nasjons interesser. For så vidt ikke underlig, da en ”overnasjonal” politikk for EU- og EØS-land ikke hensyntar spesifikke nasjonale utfordringer.
EU skal altså trumfe gjennom ”sin” politikk, hvis ikke rasles det med domstol og (høye) bøter – som det politiske lederskapet i de restriktive land ikke liker. Men da ikke fordi at de samme tenker spesifikt på nasjonale interesser, nei, det handler nok mer om at det kan ødelegge for de samme sitt renommé – og hvordan skal de da rekrutteres til overbetalte stillinger og diverse særgoder i det oppblåste EU-systemet?
Denne gangen skal Regjeringen, antakelig med Jonas Gahr Støre i spissen, flankert av statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, forsvare at Norge må gi frislipp av trygd til utlendinger i Norge. Det må være tøft for de samme, da nettopp en av Brochmann-utvalgets sterkeste anbefalinger er å knytte diverse plikter til rettigheter, ikke minst for å unngå trygdesvindel.
Glem det, kvitrer EFTAs overvåkingsorgan ESA.
EFTA (Det europeiske frihandelsforbund) er et frihandelsforbund, det vil si en sammenslutning av stater som har inngått en frihandelsavtale seg imellom. I et frihandelsforbund kan det ikke treffes bindende beslutning om annet enn budsjettmessige og administrative saker, og uansett har hver enkelt avtalepart fortsatt sin fulle suverenitet når det gjelder overholdelse og eventuelt utvidelse av avtalen. Med suverenitet menes at den enkelte stat har eksklusiv rett til å utøve enerådende makt over en geografisk region eller en gruppe mennesker.
ESA er et kontrollorgan under EFTA, organisert som et såkalt interimorgan. Deres oppgave er å sørge for medlemsstatene følger de til enhver tid gjeldende regler med hensyn til EØS-avtalen. I forbindelse med EØS-avtalen ble det i 1992 også opprettet en egen EFTA-domstol. Den ble opprettet som interimorganisasjon, og har jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Domstolens saksområde er anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eventuelt manglende gjennomføring av forpliktelser relatert til EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA. Domstolen har i tillegg en rådgivende funksjon overfor nasjonale domstoler vedrørende tolkning av EØS-regler. Den har tre dommere, det vil si en fra henholdsvis Norge, Island og Liechtenstein, som oppnevnes av de respektive regjeringer.
Det var teorien. Og den tilsier at EU har skaffet seg makt via EFTA på en slik måte at de respektive landene straffer seg selv. For alt jeg vet, er intensjonen en slags selvdisiplin, som i mine øyne opptrer som selvpining.
For praksisen lyder slik:
Norge og Island må endre sine lover om utbetaling av arbeidsledighetstrygd til utenlandske arbeidere som kun har arbeidet kort tid i de respektive landene.
Norge kan ikke som nå, kreve at en borger fra et EU-land må jobbe åtte av de siste 12 ukene her, for å få trygd.
Det er konklusjonen i to grunngitte uttalelser som EFTAs overvåkingsorgan ESA har sendt Norge og Island.
Og som ABC-nyhetene riktig påpeker: Dermed griper ESA inn i diskusjonen om faren for trygdemisbruk i Norge fra utlendinger.
– Mener ESA dermed at en utlending etter å ha jobbet én dag i Norge, skal ha rett til arbeidsløshetstrygd?
– Utenlandske arbeidstakere skal følge de nasjonale reglene. Men da skal den perioden arbeidstakeren har opparbeidet seg rettigheter i forrige land, regnes med, sier informasjonssjef Trygve Mellvang-Berg i ESA til ABC Nyheter.
Ja ha. Sånn er det. Men det er neppe noen regler som det i dette tilfellet vises til, men en fortolkning av noen regler. For vi får vite at vedtaket ble fattet i går:
– Saken er at vedkommende mister retten til arbeidsløshetstrygden i sitt forrige land, idet han eller hun tar seg jobb i Norge, legger han til.
– Poenget er en beskyttelse av arbeidstakeren, sier han om vedtaket som ble fattet i går.
Men det sies selvsagt ingenting om at arbeidsløshetstrygden er forskjellig i de ulike land. Kan for eksempel jeg, om jeg flytter til Polen og blir arbeidsledig etter første arbeidsdag, kreve arbeidsledighet på nivå med norske satser? Det skulle vel ikke være utenkelig, da det nettopp handler om ”oppsparte rettigheter”:
Ifølge en melding fra ESA gjør EØS-avtalen det klart at man ikke kan sette krav til hvor lenge en person har hatt arbeid i Norge eller Island for å regne med de oppsparte rettighetene personen har med seg fra andre EØS-land.
Stridens kjerne er at norsk lov krever at en utenlandsk arbeider må ha jobbet fulltid i åtte av de siste tolv ukene før han eller hun blir arbeidsledig, for at EØS-rettighetene skal regnes med. Reglene, som i mine øyne er i overkant snill, er for å forhindre trygdesvindel. Hvilket EØS-retten tydeligvis mener er en forkastelig preventiv strategi, for svindelmistanker bare bli håndtert på en sak-til-sak-basis, skriver ESA i en pressemelding ifølge ABC-nyhetene.
At norsk lov i tillegg krever at den økonomiske aktiviteten må ha startet innen tolv uker etter ankomst til Norge for at man skal regne med forsikringsperioder eller arbeid i andre EØS-stater, er intet mindre enn diskriminering:
En slik regel finnes imidlertid ikke på nasjonalt nivå, hvis en arbeidsperiode blir avbrutt. Tolvukersregelen er dermed diskriminerende for arbeidstakere fra andre EØS-land.
Hva i all verden menes? Hentyder det til at vi må ha egne regler for en 12 uker gamle babyer som får avbrutt sin arbeidsperiode?
Og når EU-organer taler, lyt handlinger skje raskt:
Hensikten med grunngitte uttalelser fra ESA er å gi medlemsstatene en siste sjanse til å rette opp sitt regelverk før ESA beslutter om saken skal bringes inn for EFTA-domstolen. Norge og Island har to måneder på seg fra i dag for å gjøre de nødvendige endringene.
Jeg ser frem til den dagen vi skal begynne å snakke om ”oppsparte plikter”. Men den dag kjem aldri, som Vinje ville sagt det. Derimot kan det være at flere vil sette frem krav om en revurdering av EØS-avtalen. La oss derfor starte med å gå til domstolen med denne saken, dere! Det kunne vært en interessant oppvisning.