Se for deg at du hører høye røster en sen kveld ved boligblokken din, like på nedsiden leiligheten din i tredje etasje. Du titter ut og ser ti personer, alle av arabisk og somalisk herkomst i alderen 13 – 16 år. Du kjenner kvinnesynet deres. Derfor sørger du for at de ikke kan se deg. Men så ser det ut til at den ene på bakken er i ferd med å hoppe inn på balkongen til naboen din i førsteetasje, og du lener deg frem i frykt for hva som er under oppseiling. Da avsløres du. Gjengen uttrykker et samstemt gledesbrøl over å øyne et bytte. Samtlige stiller seg opp rett under leiligheten din, tre av dem svært aggressive: samleiebevegelser, hånd- og fingertegn som indikerer det samme. Du hører gettogloser som rettes mot deg, en blanding svensk og arabisk. Flere og flere stemmer i. Du klarer ikke la være å gjøre det du ikke bør gjøre. Du svarer dem: ”Slik oppfører man seg ikke. Snakk svensk,” sier du i en ikke-aggressiv tone.
Du møtes med et brøl av glødende hat: ”Din jævla svenske, din jævla jøde. Vi skal kjøre deg bort. Det er vi som eier området!”
Igjen trår du feil. Du svarer dem: ”Jeg aksepterer ikke at det snakkes dritt om jøder her.”
Nå har du begått tre ”forbrytelser”:
1. Du er kvinne alene i leiligheten som har vist deg på balkongen.
2. Du har bedt dem snakke svensk.
3. Du har svart dem tilbake. Du krøp ikke, du tidde ikke.
Da løftes armene nede på plenen. Stein og grus smeller i vinduene dine. Og skrikene smeller i ørene dine: ”Jævla hore, jævla ludder, jævla jøde.”
Når politiet endelig tar telefonen på 112, har de stukket. Politiet prioriterer ikke å sende en bil til området som kanskje kunne gitt et signal om at ordensmakten er på din side.
Trodde du det var over? Dette skjedde midt i juni i år. Gjengen har dukket opp hver eneste helg siden. Samme trusler, samme skriking. Samme unnfallenhet fra politiets side.
Hver eneste gang du er ute etter mørkest frembrudd har du våpen i både høyre og venstre lomme: Sprayboks med maling, ”Bodyguard. Självförsvarsspray.”
”Jeg er vokst opp i et Sverige der jeg som kvinne kunne gå ut alene i natten. Jeg ser et land som går i stykker,” sier hun.
Mandag for en uke siden hadde hun besøk av eiendomsmegler. Hun er i ferd med å gå i stykker, hun også. Hun, som ikke bor i en getto i Malmö, men like fullt i et område med mange nok beboere som ikke aksepterer normer og spilleregler i landet de nå bor i, har resignert. Hun skal flytte fra leiligheten hun har bodd i siden 1988. Etter 25 år, og hun fordrives fra det som var et elsket hjem.
Dette er bare noe av det den ene kvinnen i midten av 40-årene fortalte meg om en hverdag i Malmö som blir mer og mer brutal. Jeg har hoppet over stemningen og spenningen i gatelivet, der svensker bøyer nakken for aggressive arabiske og somaliske (særlig) unge menn, og eksempelvis somaliske kvinner som presser deg av fortauet – fordi du er svensk, du er under dem. (Det har jeg for øvrig selv opplevd mang en gang i Oslo, og som kvinnen i Malmö sier det: det er aldri kinesere, indere eller andre grupper som presser deg ut i veibanen, det er nesten alltid somaliere, typisk kvinner, og arabere.)
Slike hverdagsberetninger finner du ikke i svenske aviser. Der tones det også helt ned hvem som raner, hvem som tenner på bilene, hvem som voldtar. Og svenskene er helt med på virkelighetsbenektelsen, på retusjeringen. De er et lydig folk. De er fotsoldatene som tar ordre fra oven.
Så ikke i Danmark. Danmark følger Sverige med argusøyne – landet som binder dem sammen med en bro, kun minutters avstand mellom den sydsvenske hovedstaden og den danske hovedstaden. Derfor avlyste nylig en skole i Odense et planlagt besøk hos en skoleklasse i Malmö. Foreldrene har lest nok om ikke minst voldsproblemene i det offentlige rommet i nabolandet. De våget ikke sende barna over broen. I Sverige, i taushetens rike, måper man. Man forstår ikke hva problemet er.
Nettopp: ”Min bror svarer meg med at han leser aldri i avisene om det jeg forteller. Han tror jeg overdriver.”
Karen Jespersen og Ralf Pittelkow i Den korte avis kommenterer det avlyste skolebesøket.