«Alle har en mening om migrasjon, men svært få kan rettferdiggjøre den.»
Det er den dystre konklusjonen som Paul Collier er kommet til etter å ha skrevet en bok om temaet, med tittelen Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century.
Paul Collier er professor i økonomi og offentlig politikk og direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University
Collier forteller i en artikkel på NewStatesman at han startet med boken ut fra en bekymring om hvordan migrasjon påvirker utvandringslandene. Han bemerker at hans innfallsvinkel ikke er så underlig, da han har brukt hele sitt yrkesaktive liv på å studere fattige samfunn, men at perspektivet gradvis har utvidet seg til å omfatte konsekvenser av migrasjon, både for utvandrings- og innvandringslandene.
Skjebner og frykt
Selv om det finnes mye litteratur som har studert ulike aspekter ved migrasjon, er det ifølge Collier lite som har funnet veien til media, og det har heller ikke blitt behandlet som en analytisk helhet. I stedet flyter media over av «advokatstoff», støttet av anekdoter, påstander og moraliseringer. Når Collier har lest og lyttet til dette har han blitt slått av den avgrunnen som eksisterer mellom de sterke meningene som formidles og den uvitenhet som rår. Han kjente lusa på gangen: det er veien til «politikk-basert dokumentasjon». Eller som jeg ville sagt det: Et kollektivt bedrag er iverksatt for politisk å opprettholde en industri som noen tjener rått på. Men det kan være at jeg med det foregriper noe av Colliers poeng.
Collier hevder at lidenskaplige, eller kanskje fanatiske, meninger om migrasjon drives av skjebner og frykt. Dette gjelder på begge sider av debatten, påpeker Collier, men han fokuserer på det han kaller den mest sannsynlige leser, det vil si dem som ser på seg selv som liberale intellektuelle – det han kaller sin «egen krets». Blant denne gruppen har distanse og forakt for innvandringskritikere blitt en del av identiteten. Underliggende for denne krassheten er frykten for at noen innrømmelser til «populære fordommer» kan utløse voldelige utspill fra innvandringsmotstandere.
Ansvarlighet
Ifølge Collier har det helt siden Enoch Powells tale «Rivers of Blood» (1968) vært tabu å ha en seriøs diskusjon om migrasjon i britisk sosialvitenskap. Selv har han mistet tellingen på hvor mange ganger han er blitt advarte under arbeidet med boken Exodus om å skrive noen som kan bli brukt som ammunisjon av partiet Ukip. Med andre ord, påpeker Collier, ble han bedt om å skrive enda mer «politikk-basert dokumentasjon». Men Collier mener at britisk migrasjonspolitikk er altfor viktig – og for mye har gått galt – til at en slik innfallsvinkel er forsvarlig.
Til tross for ikke å følge rådet om å innrømme Ukip noe, er Collier overbevist om at han ikke bidrar til å slippe løs mørke krefters eventuelle latente voldelige tendenser. For hvis vold mot innvandrere var en mulig konsekvens, vil han ha akseptert varsomheten i en annen rekkefølge, nemlig at den akademiske prekestolen bør brukes på en ansvarlig måte.
Collier viser deretter til at Powells prognose for andelen innvandrere var bemerkelsesverdig nøyaktig, men at hans prognose om de sosiale konsekvensene var grotesk galt. Dette skyldes derimot ikke noe tilfeldig forvaltning av britisk innvandringspolitikk, som i Colliers øyne har vært så udugelig at det grenser til parodi. Det skyldes heller ikke noen spesiell styrke i den engelske karakteren. For alle høyinntektssamfunn har utviklet robuste, vedtatte eller hevdvunne, regler mot vold mellom grupper. Dette er i Colliers betraktning en av de karakteristiske kjennetegn ved høyinntektssamfunn, som også er en relativt ny prestasjon. Mange fattige samfunn har derimot ikke klart å stable på beina slike regler, noe de deprimerende demonstrerer daglig. Dette er også en av grunnene til at de forblir fattige, slår Collier fast.
De 10 byggesteiner
Som del av Colliers forskning har han kommet til at det er ti byggesteiner som er nødvendig for en begrunnet analyse av migrasjon (jeg skulle gledelig kalt dem de ti bud). Han konstaterer at noen er enkle, andre er langt mer analytisk krevende – hvorpå han påpeker, med unnskyldning, at en fullverdig forståelse fordrer at vi leser boken.
Byggestein 1 Rundt 40 prosent av befolkningen i fattige land sier de ville emigrere hvis de kunne. Det er dokumentasjon som tyder på at dette tallet ikke er en vill overdrivelse. Hvis migrasjon skjedde noe i nærheten av denne skalaen, ville vertssamfunnene lide under betydelig reduksjon av levestandard. Derfor er innvandringskontroll i de attraktive innvandringslandene viktig.
Byggestein 2 Diaspora akselererer migrasjon. Ved «diaspora» mener Collier de innvandrere og deres etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene ved innvandring (som jeg tolker til at de samme velger ikke å forholde seg til innvandringslandets koder og regler mer enn nødvendig), samtidig som de gir mer næring til ytterligere innvandring. Resultatet blir at mens diasporaen vokser, akselererer innvandringen. Diasporaen fortsetter å øke fram til innvandringen er avstemt med den andelen innvandrere og deres etterkommere som er absorbert inn i den generelle befolkningen. En avgjørende implikasjon for denne samhandlingen er at politikken for innvandring og diaspora må være forenelige.
Byggestein 3 De fleste innvandrere foretrekker å beholde sin egen kultur og dermed å klynge sammen. Dette reduserer hastigheten som diasporaen blir absorbert inn i den generelle befolkningen. Jo tregere de blir absorbert, jo lavere andel av innvandrere er forenelig med stabile diaspora og innvandring. Det ligger i sakens natur at absorpsjonen vil gå langsommere med en politikk basert på flerkultur enn en politikk som baserer seg på assimiliering.
Byggestein 4 Migrasjon fra fattige land til rike er drevet av det store inntekstgapet mellom dem. Dette gapet er den moralske skrekkhistorie i vår tid. Forskjellen i inntekter er i siste instans på grunn av forskjeller i politiske og sosiale strukturer: fattige land har politiske og sosiale systemer som er mindre funksjonell enn de i rike land. Deres dysfunksjonelle systemer vedvarer delvis fordi det er en del av deres identitet og innvevd i den lokale kulturen. Migranter rømmer fra konsekvensene av disse systemene, men bringer vanligvis kulturen med seg.
Byggestein 5 I økonomiske termer er innvandrere selv den som tjener mest på innvandring, men mange lider av et psykologisk «opprivningssjokk». Så vidt en kan bedømme fra nettoeffekten på lykke vil de økonomiske gevinstene og psykologiske kostnadene motvirke hverandre, selv om bevisene på dette foreløpig er uklare.
Byggestein 6 Fordi migrasjon er kostbart er ikke migranter blant de fattigste i sine hjemland. Effekten for de etterlatte avhenger til syvende og sist av om emigrantene får opp farten på de politiske og sosiale endringene i hjemlandet eller ikke. En beskjeden hastighet på utvandringen, slik som for eksempel i Kina og India, hjelper, spesielt hvis mange migranter kommer hjem igjen. Men en utvandring av unge og dyktige – som på Haiti – fører til et tap som fanger samfunnet i fattigdom.
Byggestein 7 I høyinntektssamfunn er effekten av innvandring på gjennomsnittinntekten til den øvrige befolkningen triviell. Nasjonale økonomier skades ikke av innvandring, men de trenger den heller ikke. Derimot kan fordelingsvirkningene være mer betydelig, men det er avhengig av sammensetningen av innvandringen.
I Australia, som bare tillater innvandrere etter deres ferdigheter, tjener trolig arbeiderklassen på at de får flere dyktig folk å jobbe med. I Europa, som tiltrekker seg mange lavt kvalifiserte innvandrere, blir den svakerestilte delen av befolkningen sannsynligvis enda verre stilt blant annet i konkurranse om sosiale boliger, velferd, utdanning og arbeid. Den klareste effekten på arbeidsmarkedet er at nye innvandrere konkurrerer med eksisterende innvandrere, som følgelig vil nyte godt av strammere kontroll.
Byggestein 8 De sosiale virkningene av innvandring oppveier de økonomiske, derfor bør de sosiale være de viktigste kriteriene for politikken. Disse effektene kommer fra mangfoldet. Mangfold øker variasjonen og denne utvidelsen av valg og horisonter er en sosial gevinst.
Likevel truer også mangfoldet et potensielt samarbeid og sjenerøsitet. Samarbeidet hviler på en forståelse av velferdssamfunnet, der tilbudet av offentlige goder også henger sammen med uutalte sosiale regler. Sjenerøsiteten hviler på en utbredt forståelse av gjensidige hensyn som er grunnleggende for velferdssystemer. Både offentlige goder og velferdsordninger tjener de svakeste mest, noe som betyr at det er denne gruppen som er mest utsatt for tap. Når mangfoldet øker vil fordelene av variasjon bli mindre, samtidig med at samarbeid og sjenerøsitet medfører økt risiko. Ethvert (verts)samfunn har en ideell grad av mangfold og dermed en ideell størrelse på diasporaen.
Byggestein 9 Kontroll av innvandringen er en menneskerett. Gruppers instinkt om å forsvare territoriet er vanlig i hele dyreriket, og det er sannsynligvis enda mer grunnleggende enn den enkeltes rett til eiendom. Retten til å kontrollere innvandring er hevdet av alle samfunn. Du har ikke automatisk rett til å flytte til Kuwait, heller ikke kineserne har automatisk rett til å flytte til Angola, selv om millioner ville ha gjort hvis de kunne. På samme måte har ikke bangladeshere automatisk rett til å flytte til Storbritannia og kreve en andel av den sosiale og økonomiske kapital.
Noen ganger gir det mening å gi adgang til migrasjon på gjensidig basis. Tusenvis av franskmenn ønsker å leve i Storbritannia, mens tusenvis av briter ønsker å leve i Frankrike. Men hvis strømmene blir for ubalansert, kan rettigheter avledet fra en slik gjensidighet med fordel trekkes tilbake: Australia, for eksempel, trakk denne rettigheten tilbake for Storbritannia. Utvidelsen av EU har skapt disse ubalanserte situasjonene og de opprinnelige gjensidige rettigheter kan derfor trenge modifisering.
Byggestein 10 Migrasjon er ikke en uunngåelig konsekvens av globaliseringen. Den sterke ekspansjonen i handel og kapitalstrømmer mellom utviklede land har vært sammenfallende med en nedgang i migrasjon mellom de samme landene.
Multikulturalismens fallitt
Disse ti byggeklossene er ikke ubestridelige sannheter, påpeker Collier, men behovet for dokumentasjon favoriserer dem i ulik grad. Og selv om man aksepterer samtlige vil det fortsatt være rom for uenighet om deres betydning til et bestemt samfunn på en gitt tid. Men de etterlater ikke rom for eksistensielle konfrontasjoner mellom polariserte posisjoner. Liberale intellektuelle ønsker å kombinere rask innvandring, en multikulturalisme som gir innvandrere mulighet til å holde seg innenfor et distinkt kulturelt fellesskap, og et likestilt samfunn. Dette hevder Collier er en edel visjon, men dessverre politisk umulig.
Collier frykter at den åpne dørs politikk, multikulturalisme og et sjenerøst tilbud av offentlige tjenester, er å betrakte som økonomiens «umulige treenighet». Den store sosiale risikoen som rask innvandring medfører, kombinert med multikulturalismen, fører ikke til at samfunnet polariseres, men at det pulveriseres. Det er ikke slik at England vil bli et voldssamfunn, men de uutalte normene for samhandling og sjenerøsitet vil gradvis bli undergravd.
Normer og overenskomster
Det britiske samfunnet er avhengig av disse normene, som til alt overmål tas de så for gitt at man er knapt klar over dem, hevder Collier. For alt tyder på at hvis et samfunn deler seg mellom den opprinnelige befolkning og en rekke diasporasamfunn, vil samarbeidet svekkes. Mer overraskende, påpeker Collier, er det at mangfoldet i seg selv synes å svekke samhandlingen i den opprinnelige befolkningen: nettverk blir forstyrret og folk trekker seg tilbake til mer isolerte liv.
Bevisene for disse negative effektene av mangfold er delvis analytisk, dels statistiske og delvis resultatet av eksperimentelle forsøk. Av plassmangel (mer i boka) nøyer han seg i denne artikkelen med et praktisk eksempel på en sosial overenskomst som kan trues av innvandring.
Storbritannia har en ubevæpnet politistyrke. Sjeldenheten av denne praksisen (som for øvrig Norge nå vurderer å endre ved å bevæpne politiet) bør fortelle oss om at den er potensielt skjør. Den hviler på en overenskomst mellom kriminelle og politiet: I møte med ubevæpnede politi bør også kriminelle være ubevæpnet. Individuelle kriminelle ville således fått en fordel ved å bevæpne seg, men for at overenskomsten skal forbli i likevekt avhenger den av et usannsynlig mønster av kollektiv atferd blant kriminelle, eller som Collier sier, en bisarr kode av anstendighet blant skurkene.
Denne svært attraktive overenskomsten er nå truet. En grunn er at kriminelle i enkelte diaspora har brakt med seg helt andre regler. Jamaica har en mordrate som er 50 ganger høyere enn Storbritannia og kriminelle har en inngrodd pistolkultur. Somalia har hatt krigføring i en generasjon, så deres kriminelle er blitt sosialisert inn i ekstrem vold. En tilstrekkelig høy andel av jamaikanske og somaliske kriminelle i Storbritannia vil kunne endre atferden til den opprinnelige befolkningens kriminelle: hvorfor følge en personlig ufordelaktig overenskomst om mange andre bryter den?
På terskelen til et slikt voldssamfunn ville en ubevæpnet politistyrke realitetsorientert seg og samfunnet ville miste noe en ønsket å verne. Vurdert etter vanskelighetsgraden som andre samfunn har hatt i å etablere slike overenskomster, er det sannsynlig at når det først er mistet vil det aldri kunne bli reetablert.
Rase og kultur
Rase og kultur er tydelig, fastslår Collier, men jamaikanere og somaliere er ikke genetisk disponert for kriminalitet og vold. Hvilken som helst rase kan absorbere enhver kultur: etniske jamaikanere og somaliere kan bli kulturelt umulig å skille fra engelskmenn, akkurat som etniske engelske kriminelle kan absorbere normer fra Jamaica og Somalia.
Heller ikke diaspora er en rase, det er et kulturelt nettverk. Det blir bare synonymt med rase hvis det ikke er noen kulturelle absorpsjon, påpeker Collier. Multikulturalisme, som navnet tilsier, handler om kultur, ikke rase. Dens mål er å bremse eller hindre diasporaen å absorbere den øvrige befolkningens kultur. Ved å gjøre dette, reduseres andelen av innvandrere som er forenlig med en stabil diaspora og dermed med stabil innvandring. Med en åpen dørs politikk akselererer innvandringen utover dette nivået, med resultatet at diasporen vokser, og dermed øker også mangfoldet. I sin tur fører dette igjen til at på et punkt begynner mangfoldet å undergrave samholdet og sjenerøsiteten som egalitær politikk bygger på.
Med dagens kunnskap er slike spørsmål fortsatt åpne. Analyser tyder på at nettoeffekten av innvandring følger et omvendt-U mønster: moderat innvandring er beskjedent gunstig, mens rask innvandring har potensielt store risikoer. Vi mangler forskning for å finne ut hvor vårt samfunn er langs denne omvendte U.
Fra følelser til fakta
Utvilsomt har Paul Collier skrevet en bok som forsøker å erstatte den følelsesbaserte innvandringsdebatten med fakta. Han er nok smertelig klar over selv at han tråkket inn i et vepsebol med flere enn en dronning. Men så langt har jeg bare registrert en god mottakelse av boka, og den anbefales flittig på sosiale medier.
I Finansavisen i helga (ikke på nett) fikk også boken god omtale. Omtalen åpner like godt med følgende: «MERK DEG NAVNET», hvorpå det vises til at Colliers forrige bok, The Bottom Billion (som handler om hvordan verdens fattigste lider under at de lever i samfunn uten velfungerende institusjoner), som ble varmt omfavnet av vår tidligere utviklingsminister Erik Solheim (SV). Spørsmålet er selvsagt om (den velmenende) venstresiden er like begeistret denne gangen.
Finansavisen viser til at Collier sier at innvandringsland må slutte å spørre om innvandring er bra eller dårlig. For det er et like meningsløst spørsmål som om mat er bra eller dårlig. Svaret blir nemlig det samme for innvandring som for kalorier. «Noe er bra. Mye er dårlig.» Men, som vi allerede har vært inne på, kan veldig mye bli dramatisk negativt for de opprinnelige innbyggerne på sikt. Og da er jo ikke det økonomiske aspektet det som stresser Collier mest, hvilket er en smule interessant å se poengtert nettopp i Finansavisen. Det er sammenhengskraften og landets nasjonale karakter som blir forandret. «Homogene nasjonalstater har vært en suksess. For mye heterogenitet vil kunne ødelegge suksessoppskriften,» fremhever Finansavisen fra Colliers bok, og fortsetter:
For Collier er nasjonalstaten en aktør med moralsk verdi. Trolig er det bakgrunnen fra utviklingsøkonomien som gir ham denne forståelsen av at noen kulturer fungerer bedre enn andre: Utvandring er gjerne motivert og en konsekvens av at man lever i en dysfunksjonell kultur. Multikulturalisme kan bety at man tar med denne dysfunksjonelle kulturen til sitt nye hjemland. Dermed er Colliers perspektiver dystre: Innvandrerbefolkninger, diasporaer, som blir store, blir selvforsterkende. Især hvis de er kulturelt fjerne.
Finansavisen fastslår dermed at «den venstrevridde, liberaleren Collier» tar til ordet for innvandringskontroll, som en nødvendighet for å unngå en ukontrollert vekst med store negative konsekvenser for ankomstlandet. Og de fastslår at boka er god og overbevisende, og enda mer revolusjonerende enn The Bottom Billion. Men de tviler på at Solheim, som jeg antar er et symbol for store deler av venstresiden, noensinne vil trekke Exodus frem som sin favoritt.
Colliers tanker er sammenfallende med arbeidet og tankene HRS har lagt til grunn fra vi startet opp. Grupper generelt som rømmer dysfunksjonelle stater, også såkalte «failed states», tar med seg helt avgjørende trekk ved kulturen og den utarmede staten de flyktet fra, enten det handler om kvinneundertrykking, mangel på respekt for barns integritet og forståelse av deres behov, mangel på respekt for «utenforstående» (ikke likeverd), repressiv religion og konformitetspress. Derfor fortsetter overgrepspraksiser massivt. Derfor møter barn til skolestart uten det norske språket – fordi foreldrene frykter å miste dem til den nye kulturen i landet de valgte å bosette seg i. Foreldrene isolerer dem fra storsamfunnet. Jamfør byggestein tre og fire.
Her kan du lese hele artikkelen til Paul Collier hos New Statesman