Introduksjonsordningen heter seg å være det viktigste virkemiddelet for kvalifisering av nyankomne innvandrere og deres familie. Målet er å gi grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv, samt å forberede for deltakelse i yrkeslivet og/eller utdanning. Deltakelse i introduksjonsprogram gir rett til introduksjonsstønad tilsvarende 2G (kr 168 408 per 1. mai 2013) på årsbasis (personer under 25 år mottar 2/3 stønad).
SSB har tidligere avdekket at færre går over i jobb etter endt introduksjonsprogram. Om lag halvparten av dem som avsluttet programmet i 2010, var i jobb året etter. Dette var den laveste andelen som SSB hadde observert. (Du kan lese mer om denne studien og introduksjonsprogrammet her).
Slike resultater var sikkert ikke så oppløftende, så det er kanskje derfor SSB har lagt analysene sine noe om, etter all sannsynlighet for å bli mer «treffende», ved å vurdere resultatene i sammenheng med arbeidsmarkedsforhold i den aktuelle kommunen og hvilke innvandrere vi snakker om. Men akk ja, heller ikke det ga visstnok «gode nok» forklaringer.
Den nye analysen til SSB tar for seg alle innvandrere som har hatt rett og plikt til introduksjonsprogrammet i hele den tiden ordningen har eksistert. Majoriteten av deltakerne kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan og Irak.
I snitt nærmere 2 års forskjell
Datamaterialet viser store ulikheter mellom kommunene fra en nyankommen utlending er bosatt til vedkommende kommer i arbeid. For de 82 kommunene som er sammenlignet, er det en forskjell på hele 22 måneder når det gjelder hvor lang tid overgangen til arbeid/utdanning tar i gjennomsnitt.
Som før er det klare forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper og kjønn. For eksempel bruker kvinner gjennomgående lengre tid enn menn før de kommer seg i arbeid eller utdanning.
Men det viser seg at slike forskjeller bare i liten grad kan forklare de observerte forskjellene mellom kommunene: For de «beste» kommunene har en tendens til å være best, og de «dårligste» kommunene har en tendens til å være dårligst, også når en korrigerer for variable som går på innvandrernes kjennetegn og kommunens forutsetninger.
Finner ingen (enkel) forklaring
At de ikke kan finne noen enkel forklaring på forskjellene, innebærer at de «mest effektive» kommunene blir ekstra interessante å studere nærmere, påpeker SSB, og spør: «Hva er det de eventuelt gjør som ikke andre kommuner gjør? Dette kan bidra til å identifisere tiltak som er overførbare til andre kommuner.»
Jeg fristes til å påpeke at hvis jeg hadde bestilt en slik sammenligning av kommunenes resultater for introduksjonsordningen, så hadde jeg forventet at SSB hadde søkt å gi svar på de overnevnte spørsmål. Men selvsagt, nå kan de jo «bare» be om penger for å gjøre ytterlige en studie.
SSB-rapporten: Introduksjonsordningen i kommunene. En sammenligning av kommunenes resultater.