Rita Karlsen, HRS
Jeg sliter enda med å forstå massakren på Utøya 22/7. Kanskje vil jeg aldri forstå den, og det kan være like greit. For meg vil hendelsene 22/7 stå som et bevis på at ondskapen er høyst levende, men at vi aldri vet hvor den egentlig gror og hvor den henter sin næring. Men nettopp sistnevnte må vi forsøke å forstå, ellers vil vi aldri kunne bekjempe ondskapen.
I de 13 dagene som er gått siden ondskapen åpenbarte seg for oss alle, og der 69 personer, flest unge mennesker som knapt hadde begynt å smake på livets mange gleder, måtte bøte med livet på Utøya og åtte personer døde som følge av bomben i regjeringskvartalet, har nok de fleste jobbet med seg selv for å ta innover oss hva som egentlig har skjedd.
Vi har bare måttet innse at ondskapen er høyst levende. Midt i blant oss. Det verste er likevel at vi visste det langt innen 22/7, men vi hadde, og det har vi fortsatt, problemer med å adressere ondskapen.
Mange tenkte al-Qaida da bomben var et faktum. Det er i mine øyne fullt forståelig, da det i så fall ikke ville være første gangen at al-Qaida eller deres like gjennomførte et slikt angrep. Når det så ble kjent at terroristen var en etnisk norsk ung mann, forteller mange at de nærmest pustet lettet ut. For hvor ville ikke debatten stått i dag om det faktisk hadde vært islamistisk terrorisme, er et spørsmål som flere har stilt.
Jeg forstår hva som sies, men har likevel problemer med å godta tankegangen. Er ondskap bedre eller verre gitt avsenderens ståsted? Jeg betviler ikke at flere, antakelig i ren frustrasjon og fortvilelse, og kanskje ut fra sinne, ville ha hetset muslimer i full offentlighet, slik som det også er bevitnet om før terroristen var kjent, hvis det var islamister som sto bak. Men desto viktigere er det å påpeke at det i seg selv er forkastelig og uakseptabelt, uavhengig av om angrepet faktisk hadde vært utført av islamister. HRS har gjentatte ganger hamret på at islamister ikke må gis legitimitet til å representere muslimer, da det i første omgang vil være frihetselskende muslimer som vil lide.
Så var da ”heldigvis” ondskapen etnisk norsk. Nei, det var ikke noe ”heldigvis” i mine øyne. Ondskapen er like ond, grusom, rå, empatiløs og voldelig uavhengig av hvor den kommer fra – og den skal tas like klart avstand fra uavhengig av hvem en er, hvilket politisk ståsted en har, eller hvilken religiøs tilknytning en eventuelt har.
At det ”heldigvis” var en etnisk norsk mann forteller meg at vårt flerkulturelle og flerreligiøse Norge er bygd på en svært uheldig skjørhet. Vi er som en tynn porselenskopp plassert på en bordkant – en liten rystelse og koppen kan falle og gå i tusen knas.
Når det ”heldigvis” var en etnisk norsk mann, som dertil ikke bare skapte en liten rystelse, men som står for den mest barbariske handlingen i Norge i fredstid, fremsto befolkningen mer samlet enn noen gang mot ondskapen. Men er det ”bare” på grunn av at han tilhører majoriteten at det er det fullt mulig, både legitimt og legalt, å løfte på hver stein og hver tue for å finne svaret på ondskapen: Hvor kommer den fra?
Jeg kjenner en stigende uro for denne legitimiteten. Hadde ondskapen denne gangen vært en islamist, så skulle vi antakelig forholdt oss til forklaringer om at ikke alle muslimer er terrorister og at islam er en fredelig religion. Vi ville blitt forklart at ondskapen var et utslag av Vestens innblanding i ulike muslimske land, ikke minst krigen i Afghanistan og Irak, eller som et svar på undertrykkelse av muslimer i vestlige land, eventuell direkte rasisme. Med andre ord forklaringer som enten var et misbruk av islam eller som var majoritetens feil.
Når ondskapen denne gangen er etnisk norsk og visstnok kristen (jeg har enda ikke forstått om terroristen anser seg selv som personlig kristen eller ikke) – da synes det som om flere mener at ondskapen har fått sin næring fra dem (oss) som har kritisert islam og som har stilt seg kritisk til innvandrings- og integreringspolitikken.
Hva bevitner egentlig dette?
Jeg betviler at så mange på denne jord tror at alle muslimer er potensielle terrorister, men det avskriver ikke det faktum at mange terrorangrep har vært utført i islams navn. Islamister har ingen problemer med å finne næring i islam, det forklarer de selv, hvilket også tilsier hvor viktig det nettopp er å kritisere islam på samme måte som kristendommen har vært utsatt for kritikk. Ikke minst fordi islamisters terror først og fremst er skadelidende for muslimer selv, både direkte og indirekte.
Når terroristen ”heldigvis” var en etnisk norsk mann bekrefter dette vårt flerkulturelle og flerreligiøse samfunns skjørhet, og dermed at innvandrings- og integreringspolitikken ikke er god nok. Vi kan ikke leve med et samfunn som er så skjørt. Vi trenger en politikk som gjør samfunnet sterkere, som fører til et sterkere fellesskap.
Et slikt sterkt fellesskap bevitnet vi i alle fall tiden rett etter katastrofen 22/7. En ting er om dette fellesskapet vil bestå, og hva som eventuelt skal til for at det skal fortsette å vokse, men en annen vel så urovekkende tanke: Dette fellesskapet ville antakelig langt på vei vært en full splittelse om terroristen ”heldigvis” ikke var etnisk norsk.
Det kan vi ikke godta. Her må vi alle kjenne vårt ansvar og vår besøkelsestid. Besøkelsestiden er nå.
Jeg har registrert at lederen av Islamsk Råd Norge har fortalt at han ble ringt opp av journalister rett etter bomben smalt. Han ble spurt om å forklare hva som var beveggrunnen bak slike bombeangrep. I ettertid sier han det bevitner forutinntattheten i norsk offentlighet. Jeg er ikke enig, for det bevitner at vi reagerer ut fra de erfaringer og kunnskaper vi har, noe som ikke minst muslimer selv har ”erkjent” da også flere av dem har fortalt at de trodde det var islamister som sto bak. En av Norges største muslimske menigheter i Norge, Munhaj ul Quaran, advarte endog jenter i hijab om å gå ut.
Men likevel er det i dag jeg kjenner en enda større sorg over skjørheten i det norske samfunnet. For etter at ondskapen ”heldigvis” var etnisk norsk pekes det på en rekke aktører som liksom skal være ondskapens kilde, fellesnevneren er at de (vi) har kritisert islam og norsk innvandrings- integreringspolitikk. Men jeg vil fortsatt hevde at det er svært nødvendig kritikk for å få et best mulig velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn. Form og ordbruk kan alltids forbedres, men innholdet er hva det er, på godt og vondt, riktig eller uriktig. Det vil alltid være argumentene som teller, og det faktuelle innholdet. Men så forteller Høyreleder Erna Solberg i dag til VG at ”muslimer blir hetset på samme måte som jødene på 30-tallet”, og at vi må ta tak i ”hverdagsrasismen”. Skjønner ikke Solberg at dette er utspill som kan bidra til splittelse i det fellesskapet vi nylig så konturene av? Har Solberg glemt den nylige undersøkelsen som avdekker at jøder er den gruppen som hetses mest i Norge? Akkurat denne type utspill er det siste Norge trenger nå. Vi trenger et fokus – og en politikk – som gjør samfunnet sterkere og mer samlende. Det er mitt håp at politikerne tar en slik holdning med seg inn i valgkampen som skal starte 13. august.
Vår fremtid er et felles ansvar – et ansvar vi som enkeltpersoner har, om vi er muslimer eller annet. Derfor må vi ta de debattene noen ikke liker, men vi må gå nok en runde med oss selv. Personlig vil jeg foreslå at vi først og fremst rydder unna all personlig sjikane, og deretter finner ut av hvilket samfunn vi vil ha. I et fremtidig Norge antar jeg vi alle kan enes om at det ikke er plass til vold, den eller de som er villig til å bruke vold er på full fart inn i ondskapen. Et pluralistisk samfunn som vårt vil alltid ha gnisninger og uenigheter, men i mine øyne bør vi enes om at frihetsverdier som likeverd, likestilling, personlig frihet, ytringsfrihet og religiøs frihet er felles verdier. Etter slike retningslinjer må også politikken formes. Først når vi vet hva fellesskapet innebærer kan vi videreutvikle det – og avdekke ondskapen, som igjen må bekjempes. Men aldri med vold – og uten stygge personlig etiketter som nettopp bare kan avle mer ondskap.