Rita Karlsen, HRS
Dagens innlegg på Minerva.no er ett av de beste innleggene jeg har lest om multikulturalisme. Med hodet klart og hjertet varmt, tar Tom C. Varghese oss med inn i multikulturalismens verden og setter det inn i sin, i mine øyne, rette politiske kontekst.
I utgangspunktet hadde jeg lyst til å legge den ut med kommentarer, men opplever at enhver kommentar bare forkludrer tekstens stringent. Vi takker derfor Tom C. Varghese for anledningen til å republisere den i sin helhet – måtte den leses av mange, ikke bare en gang, men gjerne med jevne mellomrom. Kanskje vi da en dag kan tenke nøye over hva vi egentlig omfavner når vi trykker multikulturalismen til vårt bryst – nemlig den enkeltes ufrihet og klamme gruppeidentitet.
En kulturell Zoo
Tom C. Varghese (opprinnelig publisert hos Minerva.no. Vi minner om at artikkelen kan leses der med kommentarer).
Si at du er en sekulær pakistaner som lever i et fattig boligområde i den engelske byen Bradford. Du anser ikke deg selv for å være muslim, du tenker kanskje ikke på deg selv som pakistaner engang. En dag trenger nabolaget ditt et nytt ungdomshus, men det er vanskelig å få myndighetenes oppmerksomhet når du argumenterer for behovet med den sosiale nøden som hersker i område.
Det er først når du sier at det muslimske samfunnet lider nød at midler blir tilgjengelig, ikke fordi myndighetene er spesielt tilbøyelige til å hjelpe muslimer, men fordi å være “muslim”, i motsetning til “fattig”, anses å være en autentisk identitet blant styresmaktene.
Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv.
Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.
Myte blir realitet
Slik beskriver Kenan Malik identitetspolitikken som utvikler seg i kjølvannet av multikulturalismen.[i] I sentrum for den multikulturalistiske tenkningen står ideen om at det er den kulturelle bakgrunnen som former identiteten til individer og definerer hvem de er.
Om vi ønsker å behandle et individ med toleranse og respekt, må vi også behandle gruppen som gir det tilhørighet med toleranse og respekt. Med andre ord kan vi ikke likebehandle individer med mindre grupper også behandles likt.
Imidlertid er det for Malik en myte at samfunnet består av flere distinkte kulturer. En myte som først blir en realitet som følge av den multikulturalistiske politikken. Slik blir multikulturalismen en ideologi som skaper de segmenterte samfunn og faste identiteter den er ment å håndtere.
I boken From Fatwa to Jihad (2009) setter Malik søkelys på multikulturalismen slik den ble introdusert av britiske styresmakter på midten av 80-tallet. Politikken var et svar på opptøyene som spredte seg over hele England i løpet av våren 1981. Tiår med rasisme og konfrontasjoner mellom innvandrerbefolkningen og myndigheter fikk utløp i kamper mellom innvandrergutter og politiet som ledet til massive hærverk, plyndringer, brannbomber og drap.
I et forsøk på å demme opp for råskapen i gatene formet Greater London Council (GLC) en antirasistisk strategi for å bringe minoritetsgrupper inn i storsamfunnet. Det ble arrangert dialogmøter, nedsatt komiteer, og avsatt millioner av pund som skulle fordeles blant minoritetene.
Likhetstanken omformes
I sentrum for GLCs antirasistiske strategi lå en redefinering av rasisme. Rasisme var ikke lenger å nekte noen rett til likebehandling, men å nekte noen retten til å være annerledes.
Argumentet var at innvandrere ikke skulle tvinges til å akseptere britiske verdier, eller tilegne seg en britisk identitet. I stedet ble de oppfordret til å uttrykke sin egen identitet, utforske egen historie, utforme egne verdier og en egen livsstil. I denne prosessen gikk likhetstanken fra å handle om like rettigheter for alle, til at ulike grupper skulle få ulike rettigheter.
Slike antirasistiske strategier ble utover 80-tallet introdusert i byer over hele Storbritannia for å motvirke sosiale spenninger. Det ble opprettet organisasjoner basert på etnisk bakgrunn og religiøs tilhørighet som “Bangladeshi Islamic Projects Consultative Committee” og “Council of Black-led Churches”. Disse skulle representere de ulike folkegruppene og hjelpe myndighetene med å utvikle politikk og allokere ressurser.
Men hvorfor skulle et kirkelig råd representere alle svarte? Eller en islamsk organisasjon representere det bangladeshiske samfunnet? Finnes det overhode ett bangladeshisk samfunn, spør Malik. I bunn ligger en forutsetning om at disse minoritetsgruppene er homogene. Den reaksjonære grunnholdningen i en slik inndeling blir tydelig når man spør hvorfor det ikke opprettes en organisasjon til å representere byens hvite borgere og deres interesser.
Identitetspolitikk
Det mest kjente eksemplet på hvor galt den multikulturalistiske politikken kan bære hen, er fra Bradford. Myndighetene i byen brukte malen fra GLC og organiserte Bradford Council of Mosques i 1984. Rådet var ikke primært en religiøs organisasjon, men formet for å representere den autentiske stemmen til byens muslimer.
Det utviklet seg en pakt mellom myndighetene og moskeene, der moskeene fikk definere behovene til det asiatiske miljøet i byen og midler til å oppskalere sin virksomhet. Muslimske eldresenter, ungdomshus og helsetjenester mottok støtte, mens myndighetene fikk sosial ro og stemmesedler som motytelse. En utvikling, som Malik mener, styrket posisjonen til byens religiøse – og islamistiske – talsmenn.
Den muslimske identiteten var ikke særlig sterk i Storbritannia på 80-tallet, men politikken skapte et muslimsk samfunn som tidligere ikke hadde eksistert: “De kan ha sett på seg selv som pakistanere, eller bengalere, eller kashmiri, eller sylhetier, eller asiater – eller, kanskje britiske – men svært sjelden som muslimer. Men når moskeene ble talsmenn for gruppen, så ble den muslimske identiteten stemplet på hvert individ som tilhørte den” (2009:77).
Det var ikke bare et moskeråd som ble etablert i Bradford, men også Federation for Sikh Organizations og Vishwa Hindu Parishad. Tre grupper, som tidligere hadde vært allierte i kampen mot sosial marginalisering og rasisme, skulle de neste årene gradvis begynne å bosette seg i egne områder, gå på ulike skoler og organisere seg i ulike organisasjoner. Når politisk makt og ressurser ble fordelt langs etniske og religiøse linjer, startet folk å identifisere seg med etniske eller religiøse grupper.
I denne prosessen skiftet også innholdet i den politiske agendaen fra å handle om sosiale spørsmål til konflikter knyttet til religion og kultur, en utvikling som kuliminerte med publiseringen av Salman Rushdies Sataniske Vers.
Det er langt fra tilfeldig at det var i Bradford rundt tusen muslimer samlet seg og brant boken foran den lokale politistasjonen. En ikonisk hendelse som ble fanget av tv-kameraer og sendt verden rundt.
Rushdie endret Maliks liv
From Fatwa to Jihad introduseres med kapittelet “How Salman Rushdie changed my life”. Malik kom til Storbritannia fra India som femåring, og som mange andre asiater i hans generasjon var det erfaringer med rasisme i ungdomsårene som trakk ham inn i politikken.
Da Sataniske Vers ble utgitt i 1989, var Malik en ung forsker, journalist og venstreradikaler. Han drog til Bradford for å dekke saken for avisen Voice, en erfaring som kom til å endre hans politiske grunnholdninger. Etter hvert som venstresiden omfavnet multikulturalismen, har Malik blitt en av dens fremste kritikere i Storbritannia og en lidenskapelig forsvarer av opplysningstidens idealer.
At multikulturalismen møtes med kritikk, er ikke noe nytt. Den tradisjonelle kritikken fokuserer gjerne på funksjon – at den skaper desintegrerte og parallelle samfunn, eller kategoriene – at den essensialiserer kultur, etnisitet og religion og gjør dem til faste og avgrensede kategorier, og ikke termer med et innhold som er i kontinuerlig utvikling.
Malik er riktignok blant dem som har stilt seg kritisk til multikulturalismen lenge før det ble fasjonabelt. Men grunnen til at kritikken hans skiller seg ut, er de tette båndene han knytter mellom rasisme og multikulturalisme.
Multikulturalismen, som i England ble introdusert for å motvirke rasisme, bygger på mange av de samme forutsetningene som raseteorier, hevder Malik. Dette er en påstand han utdyper i bøkene The Meaning of Race (1996) og Strangefruit (2008). En nærmere forklaring av hans resonnement krever en rask gjennomgang av 300 år med kulturhistorie.
Multikulturalismens idéhistorieDen moderne multikulturalismen har sine røtter i romantikkens reaksjon mot opplysningstanken. Det 18. århundrets opplysningsfilosofer – ledet av Kant, Locke, Voltaire og Hume – fremhevet fornuften som rettesnor for alle tilværelsens forhold. Det var et opprør mot tradisjonelle autoriteter som stat og kirke drevet frem av ideer som universalitet, likhet og demokrati. Ideer som baserte seg på at alle mennesker var rasjonelle, og at det eksisterte en felles menneskelig natur på tvers av tid og sted. Der forskjeller mellom menneske eksisterte, kunne disse endres gjennom utdannelse og utvikling.
I det 19. århundret opponerte romantikken mot opplysningstidens tankegods ved å vektlegge det unike over det universelle, kultur over natur, det organiske over det mekaniske, følelser over fornuft, og nasjonalt felleskap over en abstrakt idé om menneskehet. Filosofen som artikulerte romantikkens mantra tydeligst var tyskeren Johann Gottfried Herder. For Herder var grunnlaget for ethvert folk, eller nasjon, dets kultur: språk, litteratur, historie og levemåte. Dette var nasjonale særegenheter som skulle fremheves og som var uttrykk for volksgeist – den uforanderlige essensen til et folk destillert gjennom historien.
Mye av det 20. århundrets ideer om multikulturalisme og identitet har sitt opphav hos Herder, men i sin samtid skulle hans tanker legge grunnen for nasjonalisme og raseteorier.[ii] Ved å insistere på at de avgjørende forskjellene mellom mennesker var basert på kultur, og at kulturer var vesensforskjellige, forkastet han opplysningsfilosofenes idé om en felles menneskelig natur.
Senere skulle den tyske rasebiologien bli dypt påvirket av romantikkens ideer. Herders tanker ble ikledd en biologisk drakt der ulikheter mellom mennesker var definert fra naturens side. I raseteoriene var menneskeraser helhetlige, uforanderlige, fundamentalt forskjellige og definert av en unik essens. Ekkoet fra Herders volksgeist er umiskjennelig. Imidlertid skulle rasebiologien møte sitt politiske endelikt med implementeringen av raseteorier i nazi-Tyskland og bestialitetene som fulgte.
UNESCO-mennesket
I tiden etter andre verdenskrig var det krefter både i politikken og akademia som frontet en ny visjon for menneskeheten som igjen skulle åpne veien for Herders tankegods. I akademia ble dette tydeligst gjennom kulturantropologien.
Den innflytelsesrike tysk-amerikaneren Franz Boas inspirerte en ny generasjon antropologer bestående av Edward Sapir, Ruth Benedict og Margaret Mead. De spilte en avgjørende rolle i å erstatte raseteorier med teorier om kultur som forklaring på menneskelige forskjeller. På den politiske scenen ble UNESCO frontkjemperen for kulturantropologien. Ikke bare skulle ”kultur” erstatte ”rase”, men ”rasisme” skulle erstattes av ”kulturrelativisme” og et krav om at kulturer skulle vernes.
Som Malik formulerer det: “Der raseteoriens Übermensch var formet av naturens lover, var UNESCO-mennesket et kulturelt vesen. På samme måte som rase en gang hadde avgjort ethvert aspekt ved menneskelig adferd, så gjorde kultur nå det samme” (2008:158). Det nye kulturbegrepet var for Malik bare en omformulering av raseteorier med mye av det samme innholdet. Både multikulturalister og raseteoretikere deler mennesker inn i grupper som er enhetlige, uforanderlige, vesensforskjellige og definerte av hver sin unike essens, og begge med svært tvilsom vitenskapelig forankring.
Det var dette kulturbegrepet som låg til grunn for den multikulturalistiske politikken, som først ble institusjonalisert av Canada i 1971, og senere spredde seg til en rekke land og byer, som Bradford. I dette verdensbildet lever vi alle i en kulturell zoologisk hage, der individer blir buret inne i kulturer.
Herders triumf
Denne våren har også kritikken av multikulturalismen fått gehør hos sentrale europeiske statsledere. David Cameron, Nicolas Sarkozy og Maxime Verhagen har i tur og orden bifalt Angela Merkels dom over multikulturalismen som ”fullstendig feilslått”. Malik har vært kritisk til den tilsynelatende omfavnelsen fra sentrum-høyre-politikere. Han mener kritikken av multikulturalismen er blitt et påskudd for en mer restriktiv innvandringspolitikk.
Multikulturalismens sterkeste kritikere finner man imidlertid blant Europas høyrepopulistiske partier, og da ispedd et kamprop om å forsvare den nasjonale kulturen. Paradokset er at høyrepopulistene bygger argumentasjonen sin på samme kulturbegrep som multikulturalistene. Malik berør ikke dette poenget i særlig grad i noen av hans bøker, men la oss likevel dvele ved dette punktet. For Herder har fått innpass hos begge fløyene i det politiske spekteret.
Et blikk på skandinavisk innvandrings- og integreringsdebatt de siste årene understreker poenget. Et tydelig eksempel er Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens mye omtalte kronikk der det hevdes at vi er utsatt for en “kulturinvasjon” som marginaliserer norsk kultur og “norskkulturelle”. Trusselen kommer fra innvandrere, og i første rekke muslimer, som representerer “andre kulturer og ukulturer”.
En utvikling som gjør det nødvendig å “värna vår svenska kultur, våra svenska seder och bruk”, i følge Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson. Kulturen til innvandrere og muslimer er nemlig vesensforskjellig, hvilket gjør at de ”passar inte i Sverige”.
Om man skulle være i tvil om kulturens betydning for mennesket, kan Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard fortelle at “Uden kultur er man intet”. Kjærsgaard forsvarer ikke nødvendigvis dansk kultur fordi den er bedre, men rett og slett fordi “vi bevarer det, der nu engang er vores, fordi det er vores og tilhører os. Kendskabet til egen kultur og historie er det eneste holdbare udgangspunkt for mødet med andre kulturer”.
Dette er en verdensanskuelse gjennomsyret av romantikkens og Herders kultursyn – der individet er trell for autentiske og verneverdige kulturer. Multikulturalistene ser for seg separate og segregerte kulturer på samme territorium, med ulike formelle eller uformelle rettigheter for individer avhengig av gruppetilhørighet. Mens monokulturalistene vil fremdyrke én enhetlig kultur innenfor hvert territorium. Minoriteter må enten assimileres i denne kulturen eller reise tilbake til deres eget eller forfedres hjemland.
Poenget er grundig omtalt i boken Adskillelsens politikk (2008) av danskene Jens-Martin Eriksen og professor Frederik Stjernfelt. Selv om høyrepopulister og multikulturalister ser på seg selv som politiske motstandere, opererer de med samme premiss: at individer er kulturdeterminert. Et premiss som naturligvis er uforenlig med den observerbare virkelighet, der mennesker tilhører ulike kulturelle fellesskap som alle er i stadig forandring.
Tilbake til opplysningsidealene
Malik er selv en entusiastisk forsvarer av opplysningstidens ideer, og mener at “noen kulturer er bedre enn andre: mer rettferdige, mer frie, mer opplyste og bedre tilrettelagt for menneskelig utvikling”. Men han er en sterk motstander av påstanden om at innvandrere eller muslimer dermed skulle være en trussel mot en slik kultur.
En slik forestilling ser minoriteter som homogene grupper der medlemmene for alltid vil være tilknyttet sin kultur, religion, tro og verdier. “Å være fødd av europeiske foreldre leder ikke til opplysningsidealene. Så hvorfor skulle vi tro at det å ha bangladeshisk eller marokkansk bakgrunn automatisk skulle lede noen til å tro på Sharia”, spør Malik.
Opplysningstanken bygger på at mennesker har kapasiteten til endring, til utvikling, og utformingen av en universell moral og verdier gjennom fornuft og dialog. Det ironiske med multikulturalismen er at den underminerer nettopp det som er verdifullt med et kulturelt mangfold.
Det gode mangfoldet er for Malik et som gir oss muligheten til å utvide våre horisonter, sammenligne og sette opp mot hverandre verdier, tro og levemåter. Det er denne kritiske dialogen som former universelle verdier. “Men det er nettopp en slik dialog og debatt, og muligheten til å gjøre slike vurderinger, multikulturalismen forsøker å undertrykke i navnet til toleranse og respekt,” skriver han.
[i] Malik skiller mellom multikulturalisme som beskrivelse på et flerkulturelt samfunn, og multikulturalismen som politisk ideologi.
[ii] Her må det understrekes at Herder selv avviste rasetenkningen.
PS: HRS har omtalt Malik flere ganger, blant annet her, hvor vi også lenker til hvor du kan kjøpe den danske oversettelse av Maliks bok ”Fra fatwa til jihad”.
PS2: Du kan følge Tom C. Varghese på twitter, som @tomcvar