Finansavisens Kjell Erik Eilertsen er den samme journalisten som sammen med kollega Ole Asbjørn Ness gjorde fjorårets viktigste journalistiske arbeid: de avdekket hvilke deler av innvandringen som er svært kostnadskrevende, som igjen fikk Per Sandberg i Frp til å ta initiativ til opprettelsen av Bærekraftutvalget, der HRS ble invitert med. I Sandbergs portrettbok, Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv, kommer det frem at det var Bærekraftutvalgets rapport, de harde økonomiske faktaene basert på Finansavisens oppslag, som førte til at Frp vant frem under regjeringssonderingene. Ikke mange journalister kan føye til en slik bragd på ”CV-en” sin.
Eilertsen stikker i dag igjen hull på en verkebyll. Og han gjør det som vi ”antydet” i går, nemlig å peke på Aftenpostens dekning av samme rapport: Aftenpostens presentasjon 28.desember av SSBs rapport om elevers prestasjoner i grunnskolen, avkles som politisk korrekt manipulasjon. Dette må være så pinlig for Aftenposten at det bør føre til intern oppvask.
Slik åpner Eilertsen artikkelen i dag:
Innvandrerelever fikk i snitt mer enn fem karakterpoeng dårlige resultater enn elever som har norske foreldre.
Innvandrerbarna, altså norskfødte med innvandrerforeldre, hadde et prestasjonsnivå midt mellom disse gruppene.
Dette fremkommer av SSB-rapporten «Innvandrere og norskfødte med nnvandrerforeldre i grunnskolen» som ble publisert lille julaften 2013.
På Aftenpostens forside 28. desember ble dette til: «Barn født i Norge av innvandrerforeldre fikser skolen bedre enn elever med norske foreldre», altså det motsatte av hva man finner i SSB-rapporten.
Eilertsen og Finansavisen trekker bort gardinet fra sekkegruppen ikke-vestlige elever. Går man på nasjonal bakgrunn, tegner det seg et tydelig mønster: elever med foreldre som har bakgrunn i den islamdominerte verden, altså OIC-land, utmerker seg i negativ forstand. At barn født i Norge av foreldre med pakistanske røtter gjør det (noe) dårligere enn barn innvandret fra Pakistan, burde vekke oppsikt og bekymring.
Elever født i Norge med foreldre fra islamske land henger etter på skolen, og de gjør det bare marginalt bedre enn innvandrerelevene fra de samme opprinnelseslandene.
Det er heller ikke alltid det hjelper å være født i Norge. Det er elevene med pakistansk opprinnelse et godt eksempel på. Den store gruppen av norskfødte oppnådde kun 37,2 grunnskolepoeng mens innvandrede elever fra Pakistan fikk 37,3 poeng. Elever med foreldre fra andre ikke-vestlige land presterer derimot på nivå med typisk norske elever.
Inderne er best blant innvandrerelevene, tett fulgt av elever fra Vietnam. Deretter følger kineserne, som presterer på linje med typisk norske elever. Snittet blant innvandrere blir likevel dratt ned siden eliten er liten. Disse utgjorde kun 90 stykker av mer enn 3.800 utenlandskfødte elever som gikk ut av grunnskolen i 2012.
Ser man på de ulike regionene, er det elever med vestlig innvandrerbakgrunn som hevder seg best. Innvandrerelever fra østeuropeiske EU-land og ikke-vestlige land gjør det betraktelig dårligere. Sistnevnte gruppe utgjør den store majoriteten av innvandrerelevene.
Elever som er født i Norge har en fordel. Men noen oppnår større fordeler enn andre, særlig de med foreldre fra vestlige land og østeuropeiske EU-land. Foreldrenes bakgrunn er avgjørende for elevens prestasjoner, både opprinnelsesland og utdanningsnivå. Men SSB skriver også: «Til tross for samme sosial bakgrunn, ligger innvandrerelever på et lavere mestringsnivå enn de øvrige elevene».
Særlig blant de norskfødte med foreldre fra ikke-vestlige land, er det store forskjeller, avhengig av hvilket land foreldrene kommer fra. Kommer foreldrene fra Kina, India, Vietnam, Sri-Lanka og Iran, gjør elevene det stort sett bra, men de store elevgruppene med foreldre fra Pakistan, Tyrkia, Somalia og Marokko senker nivået.
Så kommer unntaket:
Elevene med islamsk opprinnelse gjør det svakere på skolen. Kun de med foreldre fra Iran hevder seg på nivå med typisk norske elever. Resten ligger mer enn fire grunnskolepoeng lavere.
Hvorfor utpeker Iran seg av OIC-land? De ofte velintegrerte, verdimessig assimilerte perserne, har vi ofte pekt på de siste årene. Da handler det om reelle politisk flyktninger som kom på 80- og begynnelsen av 90-tallet, som nettopp på grunn av omfavnelse av frihetsverdiene ble nøtt til å flykte. En av dem heter Lily Bandehy, som nå er verdikonsulent i HRS. Selv var jeg i juleselskap i desember som var dominert av persere. Noen tilhørte den første flyktningstrømmen, de andre er voksne familiemedlemmer som har kommet i senere år. Alle 100 prosent integrerte/verdiassimilerte og aktive bidragsytere i det folkelige fellesskapet.
Da slipper jeg ”bomben”: de er mer opptatt av livet på jorden enn et opptegnet paradis. (Blant annet derfor var det ribbe og rødvin på bordet.) De lever ikke med de religiøse lenkene rundt intellektet sitt. Derfor ser de ofte fritt ut over egen etniske gruppe når de søker make: de er ikke blant dem som lager et skille mellom oss og de andre, slik gjerne foreldre med pakistansk bakgrunn gjør:
– De manipulerer barna. De lager et skille mellom oss og de andre. De vil opprettholde kulturen sin her. Slik forklarte filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen og en 23 år gammel slektning HRS sine nye ekteskapstall på Kveldsnytt i går.
Men perserne holder på kulturen sin – den delen av kulturen som er forenelig med frihetsverdiene og fullverdig deltakelse i samfunnet vårt. Som å feire det iranske nyåret, en tradisjon fra tiden før de arabiske hærene inntok Persia på 700-tallet. Som å bevare det persiske språket uten å la det skygge for norskkunnskapene. For eksempel.
Nå finnes det ingen statistikk på persere, da vi i Norge ikke lager statistikk på grunnlag av etnisitet. Min kvalifiserte hypotese er at gruppen ”Iran” ville kommet enda bedre ut dersom ikke kurderne og araberne var inkludert, førstnevnte større andelsmessig enn sistnevnte. Dette fordi erfaringsmessig er de lavt utdannet, bundet av religiøse lenker og æreskultur.
Resultatene i SSBs rapport tegner en skrift på veggen som åpne politiske sinn burde ta like alvorlig som skriften er. Majoriteten elever med ikke-vestlig bakgrunn i norsk skole har opprinnelse i OIC-land. De dårlige resultatene vil få både økonomiske og sosiale konsekvenser av negativ karakter for storsamfunnet i årene som ligger foran oss. Hva skal vi gjøre?
Vi har en ny kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, en politiker jeg har tillit til. La oss håpe at han i første omgang initierer et forskningsprosjekt: hva ligger til grunn for at OIC-land kommer dårlig ut? Er det noe mer enn foreldres (antakelig) lave utdannelsesnivå og svake yrkesdeltakelse?
Når det svaret er på bordet, som kan handle om villet isolasjon i sentrale grupper, barns lange opphold i opprinnelseslandene, alle timene på koranskoler her istedenfor fritidsaktiviteter på fellesskapets arenaer, om en mentalitet der det religiøse overstyrer et potensielt fritt intellekt, kan det settes inn tiltak som kan snu trenden. En prosess som vil ta minst en generasjon å endre.
(At barn med østeuropeiske bakgrunn også generelt gjør det dårlig i skolen, er det nærliggende å koble dette til sosial bakgrunn: foreldre med lav utdannelse, som også er en viktig variabel overfor norske barn som ikke presterer på gjennomsnittet eller høyere.)