”Den stuerene debatten”?
Trine Skei Grande har virkelig frekkhetens nådegave. Etter å ha vært en av dem som mest flittig har stemplet islamkritikk som rasisme og fremmedhat, går hun nå ut i en kronikk i Aftenposten til angrep på det hun kaller gruppetenking. Under tittelen «Den stuerene debatten» ønsker hun «at mennesker skal behandles som individer, ikke gruppe.»
Imidlertid starter hun med den verste generaliseringen selv. Hun innleder med å beskrive nordmenns voldsomme fysiske og verbale hatangrep på muslimer i Norge i tiden rett etter terrorangrepet. «Muslimer i Oslo skjelt ut, spyttet på, jaget bort…»
Selv har jeg sett dokumentert én historie om en eldre dame som skjelte ut en innvandrer i en parkeringssituasjon. Det hadde vært fint om Grande kunne dokumentere hvor, når og mot hvem resten av disse avskylige handlingene ble utført. Kan hun det, må disse sakene etterforskes og personene bak stilles til ansvar. Kan hun ikke det, må man spørre seg hva hun egentlig ønsker å oppnå med sånne udokumenterte påstander.
Ønsker Skei Grande å skape et bilde av et utbredt hat blant nordmenn mot muslimer? Jeg tror hun skal ha store problemer med både å dokumentere disse konkrete handlingene og et generelt hat. For i motsetning til hva Skei Grande i lange tider har påstått, er ikke rasisme utbredt i Norge.
Fra islamkritiisk hold har det tvert i mot, til det kjedsommelige, blitt understreket at vi kritiserer sider ved religionen islam, ideologien og/eller kultur som ikke er forenelig med menneskerettighetene. Vi har påpekt at nettopp islamismen kan forårsake ensretting, gruppetenkning, stå i motsetning til individuell frihet og likeverd, og kan forårsake diskriminering på bakgrunn av kjønn, seksuell legning, religion eller mangel på religionstilhørighet. I tillegg har det gang på gang vært understreket at dette i første omgang rammer deler av det muslimske samfunnet selv, som enkeltindivider.
Skei Grande skriver videre: «Derfor er også religionskritikk en naturlig og vesentlig del av ethvert demokratisk samfunn» Problemet er at all form for islamkritikk har blitt kneblet og stemplet som rasisme og fobi, ikke minst av Skei Grande selv.
«Hvis noen vil gå med hijab i nabolaget mitt må de gjerne det, så lenge de tåler at mine homofile venner går hånd i hånd ved siden av» skriver Grande. «De som ikke tåler det, tåler heller ikke jeg.» Nei men, Skei Grande, da – velkommen i klubben!
Nå synes jeg imidlertid at hun burde sagt at hun ikke tåler disse holdningene i stedet for menneskene, men jeg skal gi Grandes uttalelse litt mer velvillig tolkning enn hun vanligvis gir islamkritikk. Likevel bør hun generelt sett ikke slippe så lettvint unna. Når ikke engang norske homofiles egne organisasjoner har våget kaste seg inn i en debatt om islam og homofili, sier det mye om toleransehøyden overfor islamskritikk i Norge
I Storbrittania demonstrerte homofile mot islamister som (dokumentert) sprer hatpropaganda og proklamerer dødsstraff for homofili. Propaganda som har forårsaket fysisk og verbale angrep og «Gay-free-zone»-plakater hengt opp i muslimske bydeler. Når de samme islamistene inviteres hit til Norge, møter de ingen demonstranter. De som ønsker å avsløre islamistiske hatpredikanter, blir derimot sensurert, stillt i gapestokk og rasiststemplet. Og i Norge er redselen for å bli stemplet som rasist og fremmedhater så stor at man ikke engang tør protestere mot sin egen dødsstraff. Det i seg selv viser hvor lite populært eller utbredt det er å være fremmedfiendtlig her til lands.
Hadde nordmenn vært anti-muslimer og rasister ville vi i dagens samfunn sett nettopp det som Skei Grande skriver innledningsvis – angrep på muslimer. Vi ser ikke det. De få tilfellene av sånne tendenser blir slått hardt ned på, fordømt og ikke minst slått stort opp i media. Vi har heldigvis svært få rasister i Norge.
HRS har i alle år sagt akkurat det samme som Grande sier i denne kronikken, om islam i forhold til homofili – og blitt stemplet med ufine etiketter. I tillegg har avsløringer av overgrep mot barn og undertrykking av kvinner blitt forsøkt tiet ihjel, eller blitt stemplet som fremmedhat og stigmatisering av muslimer.
At demonisering av islamkritikk fortsetter, kan vi se et typisk eksempel på fra Facebook de siste dagene; der det sirkulerer en video med Carl I. Hagen hvor han snakker om overgrep mot muslimske barn. De som legger filmen ut på Facebook, bruker den som et eksempel på at Hagen sprer «Breivik-inspirerende» ideologi.
Mener disse menneskene at kritikk av overgrep mot barn, muslimske eller andre, kan ha fungert som inspirasjon til vår tids verste barnemorder? Eller dreier det seg rett og slett om at noen mennesker ikke bare skal bestemme hva vi har lov til å si, men også hvem som har lov til å si det?
Siden Skei Grande tydelig definerer seg selv blant dem som har lov til å si ting, får vi håpe hun forsetter med det, at det kan bety slutt på å spøkelsesjakt og ett skritt i riktig retning når det gjelder individuell frihet og åpen religionsdebatt.