Rita Karlsen, HRS
Som Åmås presist nok hevder i intervjuet: ett av de mest sensitive tema i norsk offentlighet er integrering og religion – og det er for lett å bli stemplet som ekstrem. Sistnevnte omtaler han som ”en vanlig stemplingsmekanisme mot synspunkter og ideologier man misliker intenst og helst vil usynliggjøre.”
Åmås synliggjør også her et glimrende poeng, som til de grader er blitt aktuelt etter terrorhandlingene 22/7, nemlig at når sterke begreper benyttes i feile situasjoner så mangler vi begreper når situasjonen foreligger. 22/7 kan kun beskrives med de sterkeste begreper, som tragedie, katastrofe og lignende, men vi har langt på vei allerede tappet disse begrepene for kraft. Den samme kraft mener jeg et begrep som rasisme har mistet. Hva så med ekstrem?
Ekstrem er også ett av ordene som er begynt å miste sin kraft, noe vi fikk kraftig erfare 22/7, og jeg deler således Åmås tolkning av at begrepet ofte misbrukes i et forsøk på å kneble meningsmotstandere. Likevel må jo ekstremisme ha et opphav, og spørsmålet er hvor det starter? Ved kontroversiell, ytterliggående, streng konservativ, streng radikal, annet? For å få frem mitt poeng, velger jeg å legge meg på begrepet ytterliggående.
Jeg mener Åmås lar en rekke ytterliggående meninger få plass i Aftenposten, der ett av eksemplene er å finne i vinnerkronikken av Muhammad Usman Rana, som med den selvforklarende tittelen ”Den sekulære ekstremismen” også tjener som et godt eksempel på mitt poeng.
Ingen skal ta fra Rana at kronikken er både velskrevet og (enda) aktuell, men den også ytterliggående. Men at den, etter min tolkning, forfekter ytterliggående holdninger, tilsier det at den ikke burde vært publisert? Svaret er nei, den burde absolutt vært publisert, men burde den kvalifisere til å vinne en kronikkonkurranse? Her kommer tvilen inn; for ved å løfte den opp til en vinnerkronikk, er da Aftenposten med på å legitimere Ranas holdninger? Jeg er ikke i tvil, ikke minst etter å ha lest Åmås intensjoner for debattklimaet, at også svaret på dette er nei. Likevel antar jeg at ved å løfte den opp som vinner, har den kvaliteter som tilsier at her mener Aftenposten vi står overfor en glimrende kronikk både i form og aktualitet.
Da skylder jeg selvsagt å forklare hvorfor jeg tolker kronikken som ytterliggående. Det ligger ikke bare i hvordan Rana fortolker det han betegner som den sekulære ekstremismen, men også det indirekte budskapet som han fremmer. La meg eksemplifisere ved hans innledning:
Religion i norsk offentlighet. Guds posisjon i det offentlige rom er blant de mer klassiske og høyrøstede diskusjonsemner i TV-debatter, avisspalter og på diverse nettsteder i dagens Norge. Spesielt har religionenes stilling fått økt aktualisering i ordskiftet i takt med islams inntog i landet. Muslimer som blir møtt med krav om å nedtone sin religiøsitet i offentligheten og modernisere og overse troens grunnsetninger, er en gjenganger i de norske medier.
Rana påstår med dette at et økende antall muslimer har gjort religion mer aktuelt i Norge, idet muslimer (mer enn andre, antar jeg han mener) markerer sin religiøsitet i offentligheten. (Denne tolkningen mener jeg å finne igjen i Jonas Gahr Støre sin reaksjon etter bråket rundt Muhammedtegningene, da Støre manet folket til ro ved å henvise til at ”Norge hadde fått et folk med sterk tro”). Dette har igjen, i Ranas tolkning, ført til at muslimer pålegges å nedtone sitt religiøse uttrykk i offentligheten, samt å modernisere og overse islams grunnsetninger. Men sistnevnte er ikke uproblematisk, da Rana setter modernisering av islam i direkte sammenheng med å overse islams grunnsetninger. Altså kan ikke islam moderniseres? Men hva med muslimer som ikke ønsker å uttrykke noen muslimsk identitet i det offentlige rom? Har de ”gitt etter for kravene”? Har de mer eller mindre ”gitt opp” islam i møte med det (i praksis) sekulære Norge?
Overnevnte tolkning kan kanskje virke søkt, men den er høyst legitim. For det var nemlig slike spørsmål som ble stilt meg av en muslimsk kvinne etter at hun hadde lest Ranas kronikk. Etter første avsnitt (som gjengitt over) la hun avisen ned, og sa: ”Jeg orker ikke mer. Jeg ser hvor det går. Hvorfor er det slike ytterliggående (vel, hun sa ekstreme, min merknad) budskap som avisene elsker?” Hvorpå hun grep tak i avisen igjen, nærmest triumferende: ”Nei, jeg skal fortsette. Jeg skal finne ut hvordan han har tenkt kollektivt å frarøve meg min frihet.”
Rana er utvilsomt bokstavtro til koranen, og han opptrer i mine øyne harselerende overfor de som ønsker å gripe fatt i islam i lys av frihetsverdier. Men han dytter imidlertid konservative kristne foran seg, ved å påpeke at ”kristne som vil holde fast ved Bibelens prinsipper”, for eksempel når spørsmålet om ”ekteskapet dukker opp” (jeg antar han mener homofile ekteskap, hvilket han unnlater å si), får på pukkelen, mens de ”som bifaller samfunnets trender” blir titulert som ”statskirkens progressive krefter” (sistnevnte også satt i anførselstegn av Rana). Deretter fastslår Rana følgende:
Utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?
HRS har siden oppstart definert Norges grunnleggende frihetsverdier til å være likeverd, likestilling, ytringsfrihet, religiøs frihet og personlig frihet, som igjen er nedfelt og organisert ved vårt demokratiske styresett, og har ved en rekke anledninger fremhevet disse verdiene som fellesverdier i vårt samfunn. Verdier vi ikke bør gå på akkord med. I de siste årene har også verdidefineringen kommet på den politiske agenda, og langt de fleste partier har da også omfavnet overnevnte verdier – dertil er de blitt titulert som verneverdige i vårt samfunn og som verdier vi ikke forhandler om. Jeg kan vanskelig definere dette som ”samfunnets trender”, men heller som en bevisstgjøring av hva samfunnets fellesskap skal være tuftet på.
Men hvordan står disse frihetsverdiene i Ranas budskap? De er på fullstendig kollisjonskurs idet Rana ikke kan ”modernisere” islam da det i hans tolkning vil være å ”overse troens grunnsetninger”. Så da havner Rana på at Norges utfordring er å finne en trosidentitet. Merk likevel innpakning: Skal Norge være en moderat sekulær nasjon (som ivaretar religionsfriheten) eller ekstrem-sekulært (der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på)? Hva som egentlig skiller en moderat sekulær nasjon og en ekstrem-sekulær nasjon fremstår for meg uklart, idet ivaretakelsen av religionsfriheten kan skje på samme måte uansett grad av sekularitet – hvis religionsfriheten først og fremst er å anse som å tilhøre den private sfære. For hvordan skal staten eller den politiske korrekthet (?) tvinge noen til å tro på noe som helst? Innpakning ”sekulær” i begge nasjonsvariantene fra Ranas side gir således ingen mening. For utfordringen, i et Rana-perspektiv, synes å være om Norge først og fremst skal være en teokratisk stat (hvor trosidentitet utgjør grunnlaget for styresett og fellesskap) eller en sekulær stat (der frihetsverdiene utgjør grunnlaget for styresett og fellesskap).
Ranas neste trekk er å foreta en legitimitetsdegradering av navngitte personer, hvis fellestrekk er at de på en eller annen måte har kritisert islam, der noen til og med har tillatt seg å kalle seg ”moderate muslimer”. Aktuelle navn for Rana i denne sammenheng er først og fremst Sara Azmeh Rasmussen, deretter ”Aftenpostens tendensiøse journalist” Halvor Tjønn og sosialantropologen Unni Wikan. Hvor det heter at de ”bør ha i mente at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien.”
Jeg skal gi meg her med min utlegning på hvorfor jeg tolker Ranas kronikk (meninger) som ytterliggående, og heller påpeke at jeg ikke har problemer med at Rana bruker ytringsfriheten til å servere slikt konservativt tankegods. Derimot har jeg har problemer med at denne form for ytterliggående holdninger ikke blir konfrontert av journalister og andre.
La meg minne om at Rana etter denne kronikken ble fast skribent i Aftenposten. Med jevne mellomrom kan vi lese hans signertartikler, som stort sett handler om islam. Han skaffet seg altså en plass blant de offentlige meningsberettigede i den, etter min mening, mest seriøse debattavisen i Norge. Dette har også gitt Rana plass i en rekke andre fora, og han har til stadighet vært å finne i ulike debatter, inkludert radio og TV. Slik sett har ikke Aftenposten anerkjent Ranas meninger, men de har vært med å anerkjenne han som samfunnsdebattant. Men sjelden blir Rana konfrontert med sine holdninger. Tvert om fremstår han stort sett som en ”muslimsk representant”, altså på tross av sitt konservative tankegods. Og samtidig med at Rana har forkastet begreper som ”moderat”, ”kulturell” eller ”sekulær” muslim har han vært like delaktig i å innføre begreper som ”euroislam” og senere ”vestlig islam” og ”norsk islam” (sistnevnte også nylig i en artikkel på Minerva.no).
Deretter stiller jeg spørsmål ved Aftenpostens ”anerkjennelse” av at en kronikør peker på navngitte personer (at en av dem i Ranas kronikk er en av avisens egne journalister er i seg selv underlig, da det så vidt meg bekjent ikke er vanlig at journalister tar til motmæle i form av leserinnlegg i egen avis) og kommer med ufordelaktige påstander – som ikke er faktuelt anlagt.
Så skal jeg gå i meg selv igjen: Er det fordi jeg er så intenst imot Ranas synspunkter og ideologi at jeg hevder han er ytterliggående/ekstrem og da som en ren stemplingsmekanisme for å usynliggjøre han, for å bruke Åmås sin terminlogi?
Da har jeg i så fall, ved denne artikkelen, gjort en tabbe, nettopp med å fremheve Rana. Jeg tror rett og slett jeg hadde vært mer komfortabel med å vite hvor Rana står, ikke minst gitt den offentlige rollen han er tildelt. For det er lite eller ingenting jeg finner i Ranas budskap som ikke går i konservativ retning, til tross for at innpakningen kan fremstå som gullglanset papir. Til sammenligning, og som jeg har sagt før; Islam Net er lettere å forholde seg til, idet de ikke legger skjul på sine holdninger, om enn de er i motstrid til grunnleggende verdier i det norske samfunnet, som for eksempel kjønnssegregering i det offentlige rom. Da gis jeg også legitim rett å ta til motmæle mot det jeg oppfatter som ytterliggående holdninger.
La meg så vende tilbake til Åmås sitt intervju i Vox Publica, der hvor han sier:
Ett av områdene vi har splittelser i Norge, er det som gjelder integrering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha versus hvor store tilpasninger vi skal gjøre med hensyn til minoritetsreligioners plass her i landet. Dette er en type verdidebatt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjenspeiler en frykt hos en del borgere for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli ”truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon. Jeg tror terrorangrepene har gjort oss oppmerksom på farene ved kollektive stemplinger, og at også disse verdidebattene om ”det nye Norge” vil bli preget av enda mer saklighet. Men helt sikker er jeg ikke.
Dette er kloke ord, men hvor mye mer er enn ord er det? Spørsmålet om ”hvor sterke fellesverdier vi skal ha” er vel heller et spørsmål om hvilke fellesverdier et samfunn skal tuftes på? Kan vi enes om en grunnleggende plattform, et felles lim, et fellesskap, et minste felles multiplum, for det norske samfunnet, eller skal vi ha en dragkamp om tolkninger og definisjoner? Hvilke konsekvenser får det for eksempel for samfunnet at deler av befolkningen tolker likestilling som samme muligheter og rettigheter uavhengig av kjønn, mens andre deler i befolkningen tolker likestilling som de muligheter og rettigheter som er regulert av religion(en)? Vil det eksempelvis kunne gjenspeiles i ulik rettspraksis?
Åmås hevder videre at verdidebattens uenigheter gjenspeiler en frykt ”for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli ’truet’”. Han påpeker videre at ”frykten er reell”, uavhengig av om andre mener den er berettiget eller ikke. Jeg tolker Åmås til å mene at det ikke er noe å frykte, ikke minst fordi ”Den (frykten, antar jeg, min merknad) møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon.”
Men hvis noen er på kollisjonskurs med ”verdigrunnlaget Norge har hatt”, og som vi kommer stadig nærmere en presisering ved de tidligere nevnte frihetsverdiene, skal vi overse det, gå inn på tilpasninger eller ta til motmæle? Eller spurt med bruk av Åmås sine ord: Skal de som kjemper for likestilling, likeverd, ytringsfrihet, religiøs frihet, personlig frihet og demokratiet ”møtes og bearbeides” eller er det de som degraderer frihetsverdiene som skal ”møtes og bearbeides” – og da ”best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon”?
Avslutningsvis vil jeg bare påpeke at Åmås på slutten av intervjuet kanskje kommer inn på det mest essensielle vi står over for; nemlig at hvis vi først og fremst forholder oss til dem vi er enige med, er veien kort til å være en forsamling med formål å forsikre hverandre om at en har rett.