Det var avgående regjering som i fjor la ut det som noen mente var en snubletråd for påtroppende regjering i statsbudsjettet for 2014: man såkalt etterkom oppfordring fra FN om å ta imot Syria-flyktninger. (De er det om lag 2,5 millioner av nå. 1 000 personer er således knapt en dråpe i havet.) Tar man i betraktning Finansavisens regnestykker i fjor, som viser livsløpskostnader for den enkelte innvandrer, og dennes forventede etterkommer i periode 2015 til 2100, så ligger personer fra OIC-land dårligst an, det vil si de er de mest kostnadskrevende. Finansavisen presiserte dessuten at summene de regnet ut for de enkelte nasjonale gruppene forutsetter at norskfødte etterkommere er perfekt (økonomisk) integrert og at alle har like stort konsum av offentlige tjenester, en forutsetning SSB kaller diskutabel.
At en Syria-flyktning i snitt vil koste rundt 5 millioner kroner i dette perspektivet er nok ikke å ta for hardt i. Summen for 1 000 personer blir således 5 milliarder kroner. Hva 5 milliarder kroner kunne gjort for de 2,5 millionene flyktningene per i dag, kan man jo selv prøve å sette inn i et humant perspektiv.
Selvsagt handler potensielle kostnader om den enkelte innvandrers evne og vilje til å integrere seg – bli en fullverdig deltaker i arbeidslivet og i det folkelige fellesskapet. Da skulle man kanskje forvente at staten hadde tatt innover seg dette når man er i en posisjon der man håndplukker flyktninger. Tar man i tilegg innover seg den ideologiske utviklingen i Norge og Europa, der islamismen brer om seg, burde det kanskje være en selvfølge at man blant 2,5 millioner personer ser etter de foreldrene (for det er familier man vil hente) som har stått på de sekulære kreftenes side i konflikten i Syria? I tillegg burde man kanskje også lete etter dem som kan lese og skrive, for slik å legge forholdene best mulig til rette for en reell integrering?
Et kriterium som UDI peker på, er at flyktningene ikke skal ha deltatt i kamphandlinger.
Denne uken har Utlendingsdirektoratet besøkt Syrias naboland for å planlegge uttaket senere i vår. De har også understreket overfor FNs flyktningkommissær (UNHCR) hvilke kriterier som ligger bak det norske uttaket.
Siler ut krigere
– Vi ønsker ikke å ta imot folk som kan ekskluderes fra flyktningstatus på grunn av at de har deltatt i krigsforbrytelser. Det betyr at ingen som har deltatt aktivt i krigshandlinger, vil bli tatt ut, sier Tonje Øyan, enhetsleder i enhet for overføringsflyktninger i Utlendingsdirektoratet (UDI), sier Tonje Øyan, enhetsleder i enhet for overføringsflyktninger i Utlendingsdirektoratet (UDI).
Hvilken side flyktningene eventuelt har kjempet på, har ingen betydning (min utheving).
– Det begås overgrep på begge sider i konflikten i dag. Derfor ønsker vi også å intervjue personer om bakgrunnen, sier Øyan. Personer man mistenker kan reise ned senere for å delta i kamphandlinger senere, skal også siles ut.
PST er med for å sikre at det ikke kommer folk som vil kunne utgjøre en fare for Norges sikkerhet. Det er UDI som står for selve utvelgelsen. Flere ekstreme, islamistiske grupper kjemper mot myndighetene i Syria. PST har tidligere advart mot at nordmenn som kjemper i Syria kan utgjøre en terrorfare i Norge.
Mer enn 2,5 millioner mennesker har flyktet fra borgerkrigen i Syria siden 2011. I tillegg kommer flere millioner internt fordrevne, i det som har blitt beskrevet som den verste humanitære krisen siden Den annen verdenskrig. De store mengdene av flyktninger er en enorm belastning for nabolandene.
– Vi ønsker barnefamilier som ikke er flere enn åtte personer. Det fordi disse er enklest å bosette i norske kommuner, sier Øyan.
– Hvor viktig er det at flyktningene er godt egnet til å bli integrert i Norge?
– Integreringspotensialet er ikke et kriterium for utvelgelse, sier hun (min utheving).
Hvordan staten skal klare å bosette 1 000 nyankomne i kommune-Norge, er nesten en gåte – all den tid det sitter 5 000 i asylmottak som er innvilget opphold, og den nye regjeringen sliter, mildt sagt, med å finne bosteder til dem.
Jeg tror vi kan slå fast at vi igjen vitner kortsiktig tenkning, der man tror man er human – men ser ikke alle dem man snur ryggen til: de 2,5 millionene på flukt på utsiden av Syria, samt alle de internt fordrevne familiene. Jeg tror det er mange nordmenn som gjerne ville bidratt økonomisk til å hjelpe de mange nødlidende der de er, særlig hvis Regjeringen hadde lagt på bordet et konkret, gjennomtenkt prosjekt der vi så at våre personlige bidrag ville utgjort en forskjell.
Nytenkning og innovasjon ser ut til å glimre med sitt fravær. Vi vitner den gamle meningsløse tralten – uansett hvilken farge det er på regjeringen?