En 22-år gammel norskpakistaner som er pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST), siktet for å ha deltatt i terror i Syria, har satt Fredrikstad og deres eventuelle radikaliseringsmiljø på kartet. Nå er forskerne på banen for å forklare:
– Det er for dyrt å kjøpe bolig på Kråkerøy for innvandrerfamiliene. Vi har fått en øst/vest-skillelinje ved Kråkerøybrua og Vesterelven på samme måte som Akerselva skiller Oslo i øst og vest, sier Rania Maktabi til Fredrikstad Blad, og fortsetter:
– Vi er en gammel industrikommune, der sentrale strøk i Fredrikstad bebos av barn med innvandrerbakgrunn – altså ved at innvandrere flytter inn i de boligområdene som før var bebodd av arbeiderklassen. Dermed er risikoen for å bli marginalisert større før disse ungdommene, sier hun.
– Det som gjør at akkurat dette blir «underkommunisert» i den offentlige debatten, er at kommunen er så stor og har så mange «fine» utkantstrøk.
– Det er som sagt nok å bare dra over Kråkerøybrua, så finner man en skole der bare 2 prosent av elevene har innvandrerbakgrunn, sier Maktabi.
Med andre ord vil innvandrertette strøk føre til økt risiko for å bli ekskludert eller falle utenfor samfunnet, som igjen øker risikoen for at ungdommen radikaliseres.
Maktabi kan ha et poeng, men utelater å forklare utfordringen med sitt riktige navn: gettodannelser. Samtidig tror jeg du må ha et utenlandsk navn for å slippe unna med å påstå at gettoer i seg selv er kilden til radikalisering. Men Maktabis analyse klarer på glimrende vis å frata alt ansvar fra dem det gjelder. Derimot berømmer hun skolenes innsats:
– Skolene gjør en heroisk innsats ved å skape det «limet» som er helt nødvendig å ha i oppvekstårene. Hva gjør vi som samfunn etter at barna våre blir til unge håpefulle mennesker over 18 år? Hvordan ivaretar vi unge menn og kvinner hvis de ikke har noe meningsfylt å fylle livet sitt med – som et utdanningsløp eller en jobb? Hva skjer med unge som da kanskje ikke har foreldre som støtter eller følger opp – unge som heller ikke lenger har lærere som kanskje har fulgt dem siden de var seks år gamle? Ingen fanger dem opp, og da er sjansen for at de radikaliseres enda større, sier Maktabi.
Selvsagt er det en utfordring hvis disse ikke fanges opp, men jeg ser også et par utfordringer med at en «integreringskonsulent» skulle krysse Vesterelven i håp om å fange dem opp. Det er bare å se på hvordan Carl I. Hagens forslag om en Integreringsetat i Oslo ble mottatt. Derimot tror jeg at mange av disse blir plukket opp, bare ikke av dem vi ønsker.
Problemene med gettoer er nettopp at (uønskede) verdier kan få fotfeste og være det som danner fellesskap, med sine egne regler og justis. Radikaliseringen har nettopp dette som bakteppe, men næringen er ikke i bosettingsmønsteret (der er rekrutteringsgrunnlaget), men i noe «utenfor seg selv», noe større, noe udiskuterbart. Er det gudegitt er det jo tilnærmet perfekt. Her kommer lovreligionen islam inn. Får man bare mange nok til å tro på marginaliseringsideen (at man er ekskludert), der man selv ikke har noe ansvar, kan veien være kort til et fellesskap i islamismens navn – som igjen tar avstand fra «den skyldige». Den skyldige vil være storsamfunnet som har ekskludert deg og alle dem som «tråkker» på det fellesskapet du er en del av (her: islam). For sistnevnte står vel USA i første rekke. Samtidig har du fått den ammunisjon du trenger for å hevde deg selv: taler noen mot deg, er de islamofobi og fremmedfiendtlige.
For noen er dette derimot ikke nok. De vil også ut å slåss mot det de mener er den urett som muslimer utsettes for verden rundt.
Men førsteamanuensis Rania Maktabi nevner verken gettoer, verdier eller islam. Samtidig taler hun mot sin egen idé om øst-vest-skille som forklaringsvariabel for radikalisering.For når «ingen fanger opp dem som faller utenfor» kommer sosiale medier inn:
– Da dukker også Facebook opp, og de unge fanges opp av en ideologi som sier at «vi er et fellesskap i hele verden,» skisserer hun.
– Vi lever i et digitalisert samfunn der vi kan bo alene i vårt eget hjem og delta i et fellesskap via internett. Vi trenger ikke flere eksempler enn Anders Behring Breivik for å vite at dette er mulig. Mange drar så til Syria for å «redde verden» basert på et slikt tankefellesskap på nettet, via You Tube eller radikaliserte tv-kanaler.
Som kjent kom Behring Breivik fra Oslo vest og er det noe jeg tror den samme Behring Breivik manglet, så var det fellesskap. Ideen om at «han var en ensom ulv, men kom fra en flokk», fester jeg liten tillit til, om en da ikke definerer alle mulige slags kommentarer i sosiale medier og dataspill som «en flokk». Utvilsomt hentet Behring Breivik næring på internett, men alt tyder på at han forble alene med sine groteske handlinger.
I Fredrikstad er det derimot blitt kjent at PST overvåker 10 islamister. Jeg kunne skrevet mulige islamister, men jeg antar at når PST har valgt å følge med på disse så har de også gode grunner. Da skal du ha god fantasi for ikke å tro at det finnes et miljø.
– Jeg vet ikke om det finnes grupper i Fredrikstad som fungerer som «utklekkingsanstalter» for radikalisert ungdom – jeg tror ikke vi har slike «celler» her lokalt. Men det kan hende jeg har et ukritisk blikk, sier Maktabi – som peker på at radikalisering forekom på 70-tallet også, da det i noen stater i Europa ble dannet revolusjonære grupper som tydde til vold for å endre den gjeldende samfunnsordenen med radikal marxisme som ideologisk ballast.
– Og i Fredrikstad i dag, er det tydeligvis slik at Syria oppleves som om det er Spania under borgerkrigen på 1930-tallet, altså i fascisttiden. De unge tror de skal dra til Syria for å gjøre noe godt. De tror de skal klare å «gjøre en forskjell» som enkeltindivider.
Nettopp av de grunner som Maktabi nevner over tilsier at totalitære ideologier må stoppes før de får fotfeste og brer om seg.