Siden 2004 har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) offentliggjort en åpen trusselvurdering som forteller om deres tolkning av sikkerhetssituasjonen i Norge. Trusselvurderingen er gradert og blir oversendt til Justisdepartementet, mens en ugradert versjon blir gjort tilgjengelig for offentligheten.
Tilbakeblikk
I 2004 snakket PST om internasjonal terrorisme, der det blant annet het: «Våren 2004 vurderes den generelle terrortrusselen mot norske interesser i Norge som lav. For noen utenlandske interesser vurderes terrortrusselen som noe høyere. Terroraksjonene i 2003 viste at internasjonale ekstreme islamister fortsatt har intensjon om og kapasitet til å gjennomføre terroraksjoner mot vestlige og andre mål. Vestlige mål i kjerneområdene for de ekstreme islamistiske gruppene vil trolig være særlig utsatt. Videre vil europeiske land fremdeles være attraktive for internasjonale ekstreme islamister, både som oppholdssted for ulike støttegrupper, og som arena for nye aksjoner. Planlagte terroraksjoner har i løpet av de siste par årene blitt avverget av sikkerhetstjenestene i en rekke land. Trusselen fra al-Qaida i mai 2003 markerte at også Norge befinner seg i den gruppen av land al-Qaida mener er legitime og hensiktsmessige å ramme.»
Ser vi tilbake på noen av de trusselvurderingene som er offentliggjort siden het det for eksempel i 2008 at et voksende antall radikaliserte personer i Norge øker sannsynligheten for at trusselaktører kan reise til konfliktområder, ha opphold i treningsleire, delta i jihad – eller i verste fall støtte eller delta i terrorhandlinger i Norge.
I 2009 og 2010 gjentok PST budskapet: radikaliseringen i norske ekstreme islamistiske miljøer øker, men er fortsatt begrenset. Høyre- og venstreekstreme grupper ble ikke regnet for å utgjøre noen alvorlig trussel mot norske interesser, selv om PST anså at enkelte grupper og enkeltpersoner kunne begå voldskriminalitet og forstyrre ro og orden.
I 2013 ble det igjen påpekt at ekstrem islamisme utgjør den største trusselen. Denne gangen var avsenderen både PST, Etterretningstjenesten (E-tjenesten) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).« Personer i de ekstreme islamistiske miljøene vil fremdeles være opptatt av å formidle ekstremistisk retorikk, der blant annet Norge står sentralt i fiendebildet. Dette gjør propagandaen appellerende for påvirkelige ungdommer her i landet, og bidrar til at radikalisering fremdeles vil være et trekk ved trusselbildet.»
Årets trusselvurdering
I årets åpne trusselvurdering gjentas budskapet fra PST nok en gang: «Politisk motivert vold i form av ekstrem islamisme vil representere en alvorlig utfordring. Arbeidet med å forhindre at personer med tilknytning til Norge involveres i terroraksjoner, vil være den viktigste oppgaven til tjenesten det kommende året. Fremveksten av et aktivt ekstremt islamistisk miljø vil bidra til økt polarisering mellom ulike grupper i Norge, og kan etter hvert bli en av de viktigste årsakene til en mer alvorlig trussel fra høyreekstreme grupper her i landet.»
Har media tatt budskapet?
Hvert år når den åpne trusselvurderingen er blitt lagt frem har derimot media vært nøye med å dysse ned PSTs budskap. Således har det gjentatt spørsmålet, som ikke ble mindre aktualisert etter 22/7-tragedien, vært: men hva med høyreekstremismen? (Så også i går Dagsnytt 18 på NRK – jeg har for øvrig aldri hørt samme etterlysning av venstreekstremismen). Og hvert år er det blitt påpekt fra PST at vi ikke kan se bort fra ekstremisme verken fra høyre eller venstre, men erfaringene tilsier at det er islamismen som utgjør den største trusselen.
I år var budskapet klarere enn noen gang: Vi har mislykkes som samfunn, konkluderte PST-sjef Benedicte Bjørnland på pressekonferansen. Norge som samfunn har mislykkes når det gjelder å forhindre at personer blir radikalisert inn i ekstremistiske miljøer. Justisministeren lover handling, rapporterte NRK.no. Justisminister Anders Anundsen (FrP) fulgte opp med at det er «vi som samfunn, som skoler, nærmiljø, religiøse tilholdssteder som ikke har fått til den oppgava skikkelig,» med henvisning til å forebygge radikalisering.
Men det er kanskje ikke så underlig at «vi som samfunn har mislykkes» når norsk media er så redd for at budskapet skal komme klart frem. Tvert om har islamister klart å selge inn budskapet om at kritikk av islam er «islamofobi», og dermed har den åpne, kritiske debatten om islamisme blitt gjort særdeles (politisk) betent: Den kan bidra til å generalisere alle muslimer (som om det ikke er moderate muslimer som først og fremst blir skadelidende), den er fremmedfiendtlig eller kan bidra til å skape fremmedfiendtlige holdninger og lignende påstander har fått råde grunnen. De som har kritisert, og her har vel HRS stått langt frem i køen, for eksempel at vi ikke vet hva som formidles i norske moskeer, stilt spørsmål ved en rekke religiøse organiseringer – som er vel så politiske som religiøse – og kritisert særbehandling på religiøst grunnlag samt etterlyst en verdidebatt, blitt prøvd gjort til «samfunnsfienden».
Til årets trusselvurdering er Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten således talende:
Terrortrusselen er «skjerpet», for å låne PST-sjef Benedicte Bjørnlands egen retorikk. Den plasserte PST-sjefen blant dem som har gått veien fra det beroligende til det advarende. Det var sterk kost. For på tirsdagens pressekonferanse måtte vi helt mot slutten av spørrerunden før hun – nærmest i en tilfeldig bisetning – nevnte at det «i hovedsak er trygt i Norge».
For selvfølgelig er det «i hovedsak» trygt i Norge. Det var bare ikke dette som var budskapet fra PST-sjefen.
Snarere tegnet hun et bilde av et samfunn som – med hennes egne ord – både har «feilet» og «sviktet» i å forhindre den radikaliseringsprosess som skjer i enkelte islamistiske miljøer. PST-sjefen ser nå ut gjennom et tidsvindu der en stadig voksende gruppe unge muslimske landsmenn lar seg forføre til voldsdåder i religionens navn.
Hun beskriver unge kvinner og menn som reiser ut som «vestlige fremmedkrigere» og som kommer hjem til Norge med både evne og vilje til vold for å oppfylle sine villfarne ideers mål.
Stanghelle viser deretter til at i 2007 fastslo PST at det ikke var noen indikasjoner på norske muslimer radikaliseres i Norge – nå er budskapet motsatt. Men Stanghelle er slett ikke overrasket over at det slik, som en slags «globaliserings pris» og han er nøye med å dra inn trusselen fra høyreekstreme:
Det er ikke overraskende at det er slik. Dette er den nye skremmende trenden i mange europeiske land. Senest for to uker siden gikk den britiske innenriksministeren James Brokenshire offentlig ut og advarte mot at sikkerhetstjenestene nå står overfor et stort problem i form av det han kalte «jihadturister».
PST-sjef Bjørnland beskrev en farlig sirkel der gjensidige provokasjoner fra radikale islamister og like radikale høyreekstremister kan få det til å slå gnister i form av voldelige konfrontasjoner. En gjensidig påvirkning der viljen til retorisk og fysisk vold er det minste felles multiplum. Og der en stadig sterkere polarisering blir en slags drivkraft for det destruktive.
For det finnes nå kapasitet til å utføre voldelige handlinger, både hos høyreekstremister og radikaliserte muslimer.
Til dette kan det vel bare påpekes at PST påpeker at høyre- OG venstreekstreme (de omtales i samme åndedrag) først og fremst utgjør et ordensproblem.
Utfordringen kan således vel så mye være at media ikke vil ta PSTs budskap innover seg, nettopp fordi problematikken er innvandringsrelatert.
Innvandringsrelatert
At økt terrortrussel skal være innvandringsrelatert, er en tung pille å svelge og dermed blir også dette en skyggedebatt. En som ikke er skyggeredd, er derimot FrPs Carl I. Hagen. Etter et Facebook-innlegg i går som TV2 snappet opp, sier Hagen:
– Jeg er ikke overrasket. Jeg advarte om denne innvandringen på 80- og 90-tallet og sa klart ifra at vi måtte begrense innvandringen til Norge. Både fordi dette er dyrt og fordi vi kunne risikere konflikter på etnisk og religiøst grunnlag.
– Nå har PST igjen sagt at det er økt terrorfare blant folk som hater Vesten. Det har blitt hevdet at like barn leker best. Det er satt på spissen, men jeg er enig i budskapet. All erfaring viser at innvandring, særlig blant de som ikke er fra Europa, vil gi økt terrorfare.
Utfordringen er at Hagen snakker i store ord, men han har utvilsomt et poeng. Det mener derimot ikke professor Frank Aarebrot:
– Han har rett i at det øker terrorfaren i noen land, men ikke i alle. Og det er vel egentlig slik at all erfaring tilsier at de fleste terrorhandlinger i de fleste vestlige land, er begått av etnisk innfødte personer, og ikke av ikke-vestlige innvandrere, sier Aarebrot til TV 2.
Det interessante med Aarebrots utsagn er bruken av begrepene, hvilket også gir han poeng: For det kan være riktig at det ikke er ikke-vestlige innvandrere som først og fremst begår terror, i betydningen de som selv er innvandret til Vesten, men av «etnisk innfødte personer». Sistnevnte er derimot gjerne barn av førstnevnte, og bevitner således hvilke integreringsutfordringer vi står overfor.
At andregenerasjon kan bli mer konservativ enn foreldregenerasjonen er et velkjent problem, men det tilhører en del av det som vi ikke skal diskutere offentlig.
Og så lurer noen på hvorfor radikaliseringen fortsetter? Vi har jo stilt oss slik at debatten blir vanskeligere og vanskeligere å føre i det offentlige rom, derfor kan da også ungdom mene seg berettiget til å være i en slags «offerrolle». I denne rollen kan de (legitimt) dyrke det de mener en utestengelse fra samfunnet og utvikle sitt hat til Vesten – så kan taktiske islamister komme «å redde dem». Hva resultatet kan bli, kjenner vi alle.