Hva den lille jenta må ha gått gjennom i sitt korte liv, er det få av oss makter å ta innover oss.
Moren forteller at hun har slått jenta, dusjet henne i kaldt vann, tvunget henne til å spise chilipulver, satt tape over munnen hennes når hun gråt, tvunget jenta til å stå i skammekroken i flere timer med fastbundne ben (bundet sammen med morens hijab), tvunget henne til å sove på gulvet, nektet henne å sove når hun var trøtt – alt for å lære den lille jenta «respekt» for voksne. Hvis ikke, kunne hun ende opp som norske jenter, som nærmest ber om å bli voldtatt.
Men så gikk det galt. Etter å ha holdt datterens hode nedi en bøtte med vann, druknet den lille jenta. Moren innrømmer handlingen, men nekter for drapet.
Ødelagt selv
Mor er en av fire søsken, født og oppvokst i Oslo, med pakistansk far og norsk mor, men moren forlot familien da barna var små. Hun forteller at hun ble mobbet på skolen og som 14-åring skal hun ha blitt voldtatt for første gang. Senere skal hun ha blitt gruppevoldtatt flere ganger av pakistanske gutter.
Som 19-årig inngikk hun ekteskap med en fetter i Pakistan. Ekteskapet skal ha vært arrangert, men frivillig. Hun så det som en sjanse for å komme seg vekk fra Oslo. Paret fikk to barn, men livet i Pakistan var ikke slik hun trodde. Hun flyttet tilbake til Oslo og ønsket skilsmisse.
Så møtte hun sin britiskpakistanske venn via Internett. Den gifte 35-årige mannen, bosatt i London, har ønsket henne som andrekone.
Mannen var klar på at det var viktig at hun lærte datteren respekt for voksne, for da ville det gå jenta godt i livet.
Når skal vi lære?
Det som fremkommer i rettssalen er en realitet. En realitet vi har fått flere beretninger om tidligere, men som vi ikke har klart å gripe fatt på en seriøs måte. Tvert om har vi nærmest avvist slike beretninger, i angst for å generalisere eller som en slags misforstått forståelse av (medbrakte) kulturer. Eller som Shazia Sarwar ironisk spør i dagens VG: «Moren sier at ettåringen forsto veldig mye. Forsto hun hva respekt var, før hun døde?»
Men spørsmålet er ikke hva den lille jenta «lærte», men om vi aldri skal lære? Skal vi ikke ta disse kulturforskjellene så alvorlige som de er?
En av dem som etter min mening har forklart dette tydeligst, er norskpakistanske Jeanette.
Respekt
Jeanette har i flere år holdt seg utenfor rampelyset, og det er jeg ikke i tvil om var det beste valget for henne selv. For da Jeanette på slutten av 1990-tallet tok mot til seg og fortalte om egne erfaringer om tvangsekteskap og voldelig oppdragelse, var hun nok ikke forberedt på at også det skulle bli en kamp. En kamp mot mørkemenn og uforstand i det norske samfunnet.
Ett av de bidragene som Jeanette kom med, handlet nettopp om respekt – hvor forskjellig respekt oppfattes og hvilke konsekvenser det kan ha. Hun publiserte denne første gang her på rights.no 8.november 2005, men den fortjener republisering – gang på gang. Leser du denne, forstår du også hva du hører i rettssal 250 i Oslo tinghus i disse dager:
RESPEKT!
Av Jeanette
«Tre Brødre Som Ikke Er Brødre» har en fornøyelig sketsj som forteller at i land med lavt bruttonasjonalprodukt (BNP), er landets kapital «respekt». Jeg kommer selv fra et land med lavt BNP, Pakistan, men er nå så heldig at jeg bor i et land med ett av verdens høyeste BNP. Sånn sett skulle «respekt-kapitalen» være et tilbakelagt stadium, men når Eia, forkledd som pakistaner, brølende forlanger RESPEKT, knyter det seg i magen min. Rett og slett fordi Eia har så ufattelig rett: Respekt i Vesten og «respekt» i et land som eksempelvis Pakistan, er ikke det samme.
Respekt er komplisert
Alle mennesker ønsker seg respekt. De fleste av oss jobber hardt og målbevisst for å oppnå respekt. Vi vet også at respekt går begge veier; man oppnår ikke respekt selv, hvis en ikke respekterer andre. Vi prøver derfor å gjøre oss fortjent til respekt. Og når vi opplever å bli respektert, gir det oss en god følelse.
Kanskje kan vi si det så sterkt at en både må være respektert og respektere andre for å være lykkelig og oppleve harmoni i samvær med andre mennesker.
Men respekt er ikke enkelt å mestre.
Forskjellige holdninger til respekt
Jeg har mange ganger undret meg over hva nordmenn mener med begrepet respekt. Med tiden har det gått opp for meg at «respekt» ikke har samme meningsinnhold for nordmenn og oss pakistanere.
For pakistanere, også i Norge, anses respekt å være noe av det aller viktigste i livet. Likevel er det nettopp i de pakistanske miljøene jeg har erfart den største mangel på respekt. Allerede fra man er barn får man høre at «uten respekt kommer en ingen vei», og barneoppdragelsen bygger på «respekt»: Respekt for foreldre, eldre, autoriteter, menn…
Men respekten er klassifisert og organisert, jo høyere status og rang, jo høyere krav på respekt har du. Respekt er noe kan du forlange, hvis de riktige forutsetningene er tilstede. Mangler disse, så er det farvel til noe håp om respekt.
Gitt min egen opplevelse av mangel på respekt fra pakistanske miljø, spurte jeg forskjellige innvandrere og nordmenn samme spørsmålet: «Hva legger du i begrepet respekt, og hva betyr respekt for deg?»
Svarene jeg fikk overrasket meg. Jeg hadde forventet at det ville være ulik holdning fra innvandrere og nordmenn, men jeg skjønte ikke at det ville være så utrolig stor forskjell.
Innvandrere versus nordmenn
Innvandrerne jeg snakket med, alle som én, understreket at respekt er veldig viktig. De forklarte respekt med «å være lydig, ærbødig og ydmyk». Alle fortalte at respekt er noe man skal ha for de som er eldre og har mer livserfaring enn en selv. Dessuten skal kvinner vise menn respekt: Sin far, sine brødre og sin ektemann (og etter eventuelt ektemannens død skal hun vise samme respekten til sin eldste sønn).
Denne «respekten» innebærer at man ikke skal stille spørsmål ved en ordre som blir gitt av en som er eldre enn en selv, av ens foreldre eller av ens ektemann. Hvis man ikke opptrer lydig, ærbødig og ydmyk, så viser man heller ikke respekt. Et barn som ikke viser respekt til sine foreldre, utgjør en trussel for foreldrene og familiens ære. Skades familiens ære, kan ikke foreldrene ivareta barnas interesser. Respekterer man derimot sine foreldre, vil foreldrene ta avgjørelser som er til det beste for barnets fremtid. Er det oppstått ubalanse i familien, for eksempel at barnet er ulydig eller egenrådig, kan foreldrene og den øvrige familien gripe til trusler og tvang for å få barnet på rett spor. På denne måten «læres» respekt.
Nordmenn hadde en helt annen holdning til respekt. Alle tok utgangspunkt i det individuelle: at respekt handler om retten til å ha egne meninger og retten til å tenke fritt og uavhengig fra andre. Toleranse og likeverd var de ordene som ble nevnt flest ganger og ble forklart med at respekt handler om å verdsette andre, men uten å la det gå på bekostning av sin egenverdi.
Man må respektere uten å fordømme, forlange eller misbruke. Å avvise andres rettigheter eller tro at man «er bedre enn andre», er mangel på respekt. Samtidig mente nordmennene at respekt ikke bare kan gå en vei. Man blir med andre ord ikke mer respektert enn den respekt en selv utviser. Har man respekt for hverandre er det grunnlaget for harmoni, sinnsro og fred. I tillegg til respekt for foreldre, familie, venner, må man også ha respekt for lover, regler og naturen. Er det oppstått ubalanse, det vil si at man ikke respekterer, er også «straffen» individuell: det er ens egen ære som svekkes, og en kan ikke selv forvente å få respekt.
Forklaringen på mislykket integrering
Jeg tror at nettopp nordmenns og mange innvandreres totalt forskjellige oppfatning og holdning til respekt er en del av forklaringen på mislykket integrering. Se det som skjer nå i Frankrike – opptøyer og herjinger utført av først og fremst innvandrerungdom. Et «ungdomsopprør»? Kanskje, men forklaring er neppe først og fremst at dette i hovedsak er muslimsk ungdom, i betydning at opprøret har utspring i religion. Men, det som jeg mener er sikkert, er at opprøret viser totalt mangel på respekt – både for det samfunnet de bor, de regler som eksisterer og for menneskene generelt. Men, da «respekt» slik som Vesten oppfatter det.
I 1999 viste TV2 en politibetjent i Pakistan, storbyen Lahore, som på spørsmål om hvordan en skulle behandler ei datter som nekter å gifte seg etter foreldrenes ønske, svarte følgende: «Hvis ei datter nekter å gifte seg med foreldrenes utvalgte, må foreldre først og fremst prøve å overtale henne med mild og kjærlig tone. Hvis hun fortsatt nekter så må foreldrene true og skremme henne. Er dette nytteløst, må de tvinge henne. Dersom det ikke viser seg til hjelp, så… » Hvorpå han illustrerte resten av setningen med å simulere at han kuttet strupen over på henne. Dette sier altså «lovens mann» til en tv-kanal.
Mange innvandrere har sitt opphav i land der respekt er noe en forlanger gitt sitt kjønn, sin status eller rolle. Det koker ned til kontroll og makt. Det handler om «meg (som mann) og mitt», ikke «oss og vårt». De brente bilene i Frankrike, eller de brente kvinnene i Pakistan, ja, vi blir rystet når vi hører om slikt, men tier i frustrasjon når forklaringen på hvorfor slikt skjer i Vesten er «rasisme». Vi må respektere andre kulturer. Respektere??? Hva menes?
Æresran
Skal vi i Vesten innlemme kulturer som er konstruert for å ha kontroll over andres liv?
Foreldre som skal kontrollere hvem barna skal giftes bort til. Som skal kontrollere utdannelse og yrkesvalg for sine barn også, fordi barna skal være lydige ovenfor foreldrenes ønsker. Mannen skal ta avgjørelser for kona, som hun skal «respektere».
Graden av krenkelse av menneskerettigheter er groteske. Kvinnens seksualitet er innlemmet i denne ukulturen på en stygg måte. Ordet «voldtekt» heter (direkte oversatt) «æresran» på urdu.
I det norske samfunnet kan jeg miste min ære hvis jeg lyver, stjeler, bedrar osv. Men i Pakistan kan både jeg og resten av familien miste ære dersom jeg blir voldtatt. Men det finnes jo unntak: Blir jeg voldtatt av ektemannen som er utvalgt av foreldrene mine, er det ikke lenger «æresran». For da tilhører både min ære og seksualitet han, og da tar han bare noe som rettmessig er hans. Og siden dette ikke gjelder bare ett hjem, men alle, altså hele samfunnet, så er det umulig å bryte med denne levemåten. Denne automatisk tildelte maktposisjonen er en «æresstilling» som man mister hvis man mister kontrollen over andre. Og hvis man mislykkes i sitt arbeid som hersker, må man gjenopprette den, koste hva det koste vil. Ellers blir man sittende igjen som taperen selv.
Et fellesskap på samme respekt
Det som skjer i Frankrike kan komme til å skje i Norge, kanskje ikke enda, men om noen år. Vi blir flere og flere, miljøene større, og kontrollen innad i miljøene brer om seg. Så kan selvsagt politikerne snakke om integreringstiltak som arbeid og utdanning. Jeg tror vi må begynne med å innse at verdigrunnlaget er forskjellig.
Å lære om respekt er det som skulle vært obligatorisk, ikke islam og KRL. Vi må ha et fellesskap på samme respekt.