Hege Storhaug, HRS
Jeg flyttet fra Oslo indre øst, Kampen i 2009. Grunnen var at jeg opplevde at særlig somaliere og pakistanere er lite hyggelige mot oss nordmenn. Jeg ble lei av å oppleve i hverdagen denne følelsen av at de ikke liker oss nordmenn. At de tråkker oss nordmenn nedover og nedover. Jeg ville dessuten leve mer i min egen kultur, sammen med norske. Derfor flyttet jeg.
Selvsagt er ikke dette sant, og selvsagt hadde en slik uttalelse vakt bestyrtelse hvis den kom fra en med min etniske og kulturelle bakgrunn. Leser man derimot NRKs tynne reportasje i dag, også gjengitt på Dagsnytt, så er det nettopp dette som sies, men med motsatt fortegn, det til tross for at forskere vet ytterst lite om årsaken bak de nye tallene til SSB som viser at ”kanskje rundt en tredjedel” somaliere, pakistanere og irakere som kom til Norge etter år 2000 flytter etter noen år.
Minst en tredel av alle pakistanere, somaliere og irakere som kommer til Norge, ser ut til å flytte ut igjen etter å ha bodd her noen år.
Innvandrere på gata i Oslo skjønner godt at mange reiser:
– De blir lei av Norge, de blir ikke gitt muligheter når det gjelder jobb og utdanning – og de trår bare nedover og nedover, forteller en.
– Når du snakker med en nordmann så får du en følelse av at de ikke liker deg. Jeg skal reise tilbake til Pakistan, sier en annen.
SSB mener at blant somaliere ”flytter (noen) sikkert tilbake til Somalia”. SSB tillater seg altså å synse. Jeg skulle likt å se den faktiske andelen somaliere som reiser tilbake til et av verdens mest utarmede land på alle måter. HRS vet derimot gjennom mange konkrete saker at hele barneflokker sendes tilbake til Somalia, mens foreldre fortsetter å bo her – av økonomiske årsaker hva gjelder foreldrene, av verdimessige årsaker hva gjelder barna.
– Kanskje rundt en tredel av alle somaliere som har flyttet til Norge siden år 2000, har flyttet herfra igjen. Noen flytter sikkert tilbake til Somalia og andre flytter til andre land i Europa og Nord-Amerika, sier forsker Helge Brunborg.
For hvis det ikke er mulig å reise tilbake til opprinnelseslandet, ser det ut til at mange ønsker seg til land der det bor flere fra egen kultur – som for eksempel Storbritannia.
Ja, utvilsomt flytter en del norsksomaliere til typisk gettoområder i London, der de langt på vei kulturelt kan leve som i Somalia, i fred for britiske myndigheter. Etter vår erfaring flytter en del norsksomaliere til England når de har problem med barnevernet, eller når de ønsker å få en ny ekstra identitet for seg og barna for å utløse ekstra trygder, altså trygder både i Norge og England. Den unge somaliske jentas uttalelser om at hennes mor skal flytte fra Norge md småsøsknene hennes, er et tilfelle som kan indikere et slikt mønster. Men igjen: ingen har svaret på hvem som flytter, hvor de flytter, eventuelt hvor mange som kommer tilake igjen på et tidspunkt, eller om de oppgir et opparbeidet statsborgerskap eller sørger for å opprettholde fast bosettingstillatelse.
Det er ikke forsket mye på hva som avgjør at noen reiser og noen blir her i landet. Men tallene sier noe om det norske samfunnet, mener forsker Tove Sagmo ved fredsforskningsinstituttet PRIO.
– Det vi ofte tror er at Norge er den store honningkrukka, dit alle vil – dette er det beste samfunnet i verden. Men i og med at folk reiser herfra gir det signal om at vi kanskje vi ikke er så gode som vi tror vi er, sier Sagmo.
Også barn av innvandrere flytter i større grad ut av Norge enn det etniske nordmenn gjør, men de flytter ikke i like stor grad som foreldrene sine.
– Mammaen min vil vekk herfra, mens jeg føler det er her jeg vil være. Så det blir til at hun og småbarna reiser vekk. Det er mye bedre å være her i Norge, synes jeg, sier en ung somalisk jente på Grønland i Oslo.
Temaet som tas opp her er viktig, og burde utløse seriøs og bred forskning, ikke minst i et barneperspektiv.