I 2005 tok HRS to stikkprøver: vi kontaktet gambiere i Oslo som vi visste var på vår side. Vi sa: kan dere finne frem til gambiske familier i Oslo som har født jentebarn de siste 10 årene, som tilhører mandinko- eller serahulestammen (der det er opp mot 100 prosent kjønnslemlestelse i Gambia), og som dere mener er verdimessig dårlig integrert i Norge.
Kildene kom opp med navn på to familier.
Dette førte til første siktelser og varetektsfengsling i Norge. I begge familiene var døtrene lemlestet, alle født i Norge, fem i den ene familien vi anmeldte, én i den andre. Politiet i Oslo opprettholdt siktelsen i forhold til de fem søstrene i over syv år. Saken ble først henlagt 1.oktober 2012. Begrunnelse: bevisets stilling. Politiet mente de ikke kunne bevise at foreldrene aktivt hadde medvirket til lemlestelsene.
I den andre saken vi anmeldte, bredt omtalt i NRKs Tormod Strands bok Suaads reise og også kommentert av oss kom foreldrene unna med å hevde at den Oslofødte jenta ble lemlestet tre måneder gammel. Jenta var da passert ti år, og daværende lovverk hadde en foreldelsesfrist på nettopp 10 år.
Konklusjon: så enkelt var det å avdekke kjønnslemlestelse av norskfødte jenter.
Men husk hva forskerne sier: omfanget er lite. ”Alle indikatorene” tyder på det.
Den eneste sannheten som finnes innen dette temaet er at ingen vet omtrent noe som helst om utbredelsen. Ingen. Med unntak av mulige omskjærere i Norge og sentrale figurer i aktuelle miljø som eventuelt organiserer praksisen. Merk også dette: kurdere vet ingenting om hva somaliere holder på med, likeledes vet ikke somaliere hva personer fra Gambia, Sudan, Eritrea, Etiopia etc gjør med døtrene sine. Temaet utbredelse er således intet annet enn en verkebyll.
Her fra Elgvins presentasjon ved lysark:
Kjønnslemlestelse: Hva er rimelig å anta om omfang?
Ulike datakilder:
Forskning som viser motstand mot skikken
Få saker i hjelpeapparatet
Få «opprørere» i media forteller om saker
Underlivsundersøkelser på Ullevål: 103 saker siden 2007, ingen påviste lemlestelser etter ankomst til Norge
Helsevesenet: Pågang av kvinner som ønsker å omgjøre inngrepet. Tegn på at omskjæring ikke lenger anses som en bra ting
Konklusjon: Alle indikatorene peker i retning av at omfanget er lite
Først: rapporten er en analyse av allerede utført forskning internasjonalt og nasjonalt. Det er en selektiv utvelgelse av material som i seg selv har betydelige svakheter metodisk. Spør man aktuelle voksenpersoner om de er for eller mot kjønnslemlestelse, har gjort det eller skal gjøre det med barna, ligger det åpent i dagen at man får en underrapportering av holdninger knyttet til et kriminelt forhold.
At det er få saker i hjelpeapparatet er helt naturlig. Hvor mange barn og unge løper til hjelpeapparatet når de utsettes for vold, for incest, eller har foreldre som ødelegger hverdagene med alkohol, etc? Barns lojalitet til foreldre vet vi nok om. Dertil snakker vi her om barn og unge som tilhører æreskultur, der trusler, frykt og vold er sentrale virkemidler.
Et moment til her: når du er blitt lemlestet som baby (hvilket er avdekket i Norge, se over), og forstår hva som er gjort med deg den dagen du i tenårene eventuelt innleder et kjæresteforhold, hvor sannsynlig er det at du melder din nød til helsevesenet eller politiet? Avmakten rår. Overgrepet er irreversibelt.
At få opprørere står frem i media, er heller ikke underlig. Hvem ønsker å fronte et ødelagt underliv? Skulle man orke det, betyr det i tillegg at du henger ut din egen familie – med de konsekvenser det kan få. Hvis forskerne her med opprørere tenker på varslere som forteller om saker de kjenner til, kommer igjen æreskulturen inn: man setter egen sikkerhet i fare.
At Ullevål sykehus ikke har dokumentert kjønnslemlestelse etter ankomst Norge, er heller ikke underlig. Når arrene har grodd, er det så godt som umulig å tidfeste overgrepet. Dette er per dags dato et kontinuerlig problem for politiet, ifølge sentrale ansatte i Oslopolitiet.
Pågangen av kvinner som ønsker å åpne seg etter infibulasjon (avskjæring og gjensying) eller for å rette på skader, kan heller ikke si noe avgjørende om utbredelse. Dette fordi vi ikke kjenner antallet opp mot den totale populasjonen aktuelle jenter/kvinner. Dessuten vet vi at blant somaliere som er infibulert, og som utsetter barna for kjønnslemlestelse som type 1 og 2, som gjerne kalles sunna, anser ikke dette for en lemlestelse. Sunna er hva profeten anbefalte, altså noe positivt. Infibulasjon er noe annet, mener man.
I sum bringer ikke Fafo-rapporten oss et eneste skritt videre. Like fullt fikk forskerne oppslag på NRKs morgennyheter om at omfanget av dette forferdelig alvorlige overgrepet mot vergeløse barn er lite. Politikerne har «overdimensjonert» omfanget og tiltakene. NRK kunne kanskje med hell hatt flere kilder i innslaget?
Vi trenger et nytt tankesett, et nytt menneskesyn, som jeg i mars skrev i kronikk hos NRK Ytring.
Les også HRS siste rapport om kjønnslemlestelse, eller rituell legemsbeskadigelse som vi har valgt å kalle det, publisert 8.mai i år.