Rita Karlsen, HRS
Ett av de mest betente områdene innenfor innvandringspolitikken er nettopp de såkalte papirløse innvandrerne. La oss således først finne ut av hvem vi snakker om: Hvem er de papirløse?
Såkalt papirløse
De er sjeldent annet enn ”papirløs” fordi de selv velger å holde tilbake identifikasjonspapirer. I tillegg opparbeider de seg gjerne flust med ”papirer” gjennom behandlingsprosessen i Norge. For langt de fleste har fått prøvd sin sak om opphold i Norge, men fått avslag. Tross avslaget har de ikke returnert til hjemlandet. Nettopp fordi de ikke samarbeider lar det seg heller ikke alltid gjøre å tvangssende dem ut av landet, noe avhengig av hvilket land de trolig kommer fra.
Mange av de såkalte papirløse innvandrere hevder selv at det er for farlig for dem å returnere til hjemlandet. Med andre ord tar ”de papirløse” saken i egne hender: De mener at de selv kan avgjøre hvorvidt de har rett til oppholdet i Norge eller ikke, og at norske myndigheter således skal rette seg etter hva de selv mener er den riktige avgjørelsen. Det vil vel være overraskende om noen av disse mente at de ikke var berettiget til opphold i Norge.
Når de likevel får avslag og ikke reiser, kommer nye momenter inn: De forblir i Norge og flere føder barn her. Da reiser ”de papirløse” to nye krav: Det ene handler om tidsperspektivet (tilknytning til riket) og det andre er å bruke barna som anker (barna er jo tross alt født her, Norge blir deres ”hjemland”). I sum handler det om at så lenge ”de papirløse” klarer å klore seg fast ulovlig i Norge vil de slutt kunne honoreres med lovlig opphold.
De fleste av dem som jobber for at de papirløse skal få opphold viser til de uverdige forholdene de papirløse lever under i Norge. Mange lever i årevis i mottak, jobber svart og/eller blir grovt utnyttet på arbeidsmarkedet, er hjemløse eller bor under uverdige forhold, kan bli seksuelt utnyttet eller endog ”tvinges” til prostitusjon.
Det eksisterer heller ingen sikre tall på hvor mange såkalte papirløse innvandrere som befinner seg i Norge, men det er anslått et sted mellom 10.000 og 32.000 personer.
De ”hjerteskjærende historiene” knyttet til papirløse innvandrerne kan sikkert også gjøres uendelig lang, og de fleste historiene gjør seg sikkert godt i media. Men svært få medier, om noen, har påtatt seg å realitetssjekke historiene. Her er vel et slående eksempel Maria Amelie-saken, som viste seg ikke å være så åpenbar som mange i utgangspunktet ville ha det til.
Demokrati
Ameli tilkjennegir her en interessant fortolkning: At bystyret i Trondheim fremmer et vedtak som går imot regjeringens asylpolitikk, som det er flertall for på Stortinget, og som kommunen ikke kan iverksette, er å betrakte som ”norsk demokrati”.
Nå er det sikkert flere som synes jeg er direkte ufølsom i min omtale av de såkalte papirløse. Jeg er derimot ikke i tvil om at flere av disse, inkludert Ameli, er personer som ville bli gode bidragsytere i det norske samfunnet. Det er ikke det i seg selv som er utfordringen, men politikken. Og skal man endre politikken, i denne saken endre asylinstituttet, må det utføres innenfor vårt demokratiske system. Det tilsier at man må jobbe for å endre regleverket ved bruk av vårt høyeste nasjonale organ, Stortinget. Vedtaket i bystyret i Trondheim lar seg nemlig ikke gjennomføres uten lovendring. Og lovendringer er det fortsatt Stortinget som gjør.
At bystyret i Trondheim, ved venstre-sentrum-koalisjonen, bestående av Ap, SV, Sp, KrF og Miljøpartiet de grønne og med Rødt i et valgteknisk samarbeid, i går gikk inn for at de papirløse skal få arbeidstillatelse og skolegang, omtales i NRK.no som ”et sterkt signal til å endre den nasjonale innvandringspolitikken”.
Falske forhåpninger
Det er kanskje riktig å kalle det et signal, men ellers kan det stilles spørsmålstegn ved hvilke falske forhåpninger et slikt vedtak er med på å gi illegale innvandrere. Bystyret i Trondheim synes å hoppe bukk over at dette er et vedtak som ikke bare vil få konsekvenser for Trondheim kommune, men for nasjonen Norge. Hvis Trondheim kommune mener å ha ressurser nok til å ta seg av alle illegale innvandrere i Norge, så skal det bli interessant å se hvordan de løser det. Og da tenker jeg på det som er de kommunale oppgaver, nemlig slik som å bygge og drifte barnehager, skoler, dimensjonere helsetjenesten, ha et tilfredsstillende boligtilbud, skaffe nok arbeidsplasser og holde nede arbeidsløsheten.
Verre er det derimot at vedtaket i Trondheim overser det faktum at det uthuler asylinstituttet og gjør myndighetenes kontroll illusorisk. Alle kan få bli i Norge bare de kommer seg til Trondheim. Det i seg selv kan utløse et ras av nye – og i mange tilfeller grunnløse – asylanter til Norge.
Nettopp under Ameli-saken tok statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet en rekke ganger til ordet for at det må være likhet for loven.
”Det vil være urettferdig overfor dem som følger loven og reiser hjem dersom det å oppholde seg i Norge ulovlig skulle belønnes med oppholdstillatelse. Det vil også kunne tiltrekke mange tusen grunnløse asylsøkere til Norge og undergrave utlendingsforvaltningens vedtak og returarbeid, og i ytterste konsekvens selve asylinstituttet”, skrev Lønseth i et innlegg på APs nettside (her sitert fra Abcnyheter.no).
Regjeringens asylpolitikk bygger på to grunnleggende prinsipper. Det ene er at mennesker som er forfulgt, skal få asyl og opphold i landet. Det andre er at alle skal ha en individuell vurdering. Det er vi opptatt av, for har man behov for beskyttelse eller det er sterke humanitære grunner til å være her, skal man få lov til å være her. Den aktuelle saken som har vært mye framme, har nettopp vært gjenstand for omfattende individuell vurdering – både i 2003, to ganger i UDI, i 2004, to ganger i Utlendingsnemnda, og igjen nå, i 2010 og 2011. I tillegg er saken prøvd ved en norsk rett, tingretten. Så individuell vurdering og vurdering av beskyttelsesbehov og om det foreligger sterke humanitære grunner, er avgjørende. Oppfyller man de kravene, skal man få bli. Men hvis man ikke oppfyller de kravene, kan man ikke regne med å få bli, og da er det også slik at man må reise ut. Og det aller beste er jo om folk reiser ut frivillig, men vi vet også at en del må tvangsreturneres.
Det regjeringen er opptatt av nettopp for å kunne ha kontroll med asylpolitikken, er at vi lykkes med returpolitikken. Derfor har vi trappet kraftig opp antallet returer: 4 600 tvangsreturer i fjor. Hvert av de menneskene som ble tvangsreturnert fra Norge, er en menneskeskjebne, er en dramatisk historie, og jeg er helt sikker på at hvis vi hadde truffet det mennesket, hadde det gått inn på oss at det mennesket blir sendt ut av Norge. Men det er et bredt flertall i Stortinget som stiller seg bak en politikk der vi er nødt til å si nei til noen for å kunne si ja til andre og ta vare på dem.
Og hvorfor de ”papirløse” har mapper av papirer og hvorfor ulovlig opphold i Norge ikke kan telles, forklares ved Stoltenbergs følgende utsagn (fra samme debatt):
Først bare en liten refleksjon rundt begrepet «papirløse». Dette er jo mennesker som har ulovlig opphold i Norge. Det har vært omfattende behandling av dem. Det er store papirbunker i UDI, i UNE og også hos dem selv, slik at jeg mener at begrepet «papirløse» er litt upresist. Det er snakk om mennesker som er her på ulovlig opphold, og som ikke har rett til opphold basert på de lover Stortinget med bredt flertall har vedtatt. Og da er det altså politiets oppgave å iverksette – følge opp – de lover Stortinget har vedtatt. Ulovlig opphold skal man ikke ha. Da skal man reise ut.
( … )
Vi ønsker å gi alle som kommer hit, rettssikkerhet og individuell behandling. Det er en omfattende prosess, der det ofte er vanskelig å finne ut av f.eks. grunnleggende dokumenter som fødselsattest – hvem er folk? Derfor tar det ofte tid. Så er det ankeadgang – to gangers behandling i UDI, i Utlendingsnemnda og ofte også ved en norsk rett. Det tar tid. Samtidig er det frustrerende at folk er her lenge når det ender med at de likevel skal ut, og gjennom den behandlingsprosessen får folk ofte tilknytning til landet, til riket. Ekstra alvorlig blir det at når man så har fått et endelig vedtak i en norsk rett, velger man fortsatt ikke å reise ut og oppholder seg i landet. Derfor har også lovene nå blitt utformet slik at den tiden man er i landet ulovlig, ikke telles når man skal vurdere om man har særlig tilknytning til riket, altså har spesiell tilknytning til riket, for man kan ikke belønne at folk er her ulovlig.
Men en av de som jubler i dag, er den nystartede organisasjonen” Asylanter uten asyl”. Til adresseavisa.no sier lederen for organisasjonen, Reza Malaki, at de er glad for at bystyret ga medhold i saken.
– Dette er veldig stort for de papirløse i Trondheim. Mange av dem som hadde møtt opp hadde tårer i øynene når de fikk vite utslaget. Det er en stor seier for oss, sier Malaki.
Jeg vet ikke hvem som skal realitetsorientere denne gruppen om at vedtaket i Trondheim kan sidestilles med å vedta bedre vær. Likeså spent er jeg på om regjeringen vil sitte stille mens Trondheim sparker bena under regjeringens asylpolitikk?