Rita Karlsen, HRS
Da mediene ble kjent med den kraftige nedskjæringen av HRS’ budsjett, fra om lag 1,9 millioner kroner til 900.000 kroner, var det flere som konspirerte med at dette kunne ha noe med 22/7 å gjøre. Vårt Land synes å fortsette å tro på det, selv etter å ha pratet med oss.
De som ønsker HRS vekk fra jordens overflate og bruker skyggen av 22/7 som argument, har skjønt lite eller ingenting av hva HRS driver med. Vår kamp mot tvangsekteskap, kjønnslemleste, dumping av barn og kvinner i utlandet eller vår kamp for fellesverdier i samfunnet, som likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet, er så langt fra Breiviks programerklæring som det er mulig å komme. Det er vel derfor denne terroristen aldri hatt noe med oss å gjøre eller nevnt oss i sitt manifest.
For den direkte årsaken til vårt kutt oppsto lenge før 22/7 og heter Audun Lysbakken (SV). Lysbakken har siden han inntok statsrådsstolen i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) arbeidet for å fjerne HRS. Det er ingen hemmelighet, verken i politiske kretser eller i organisasjonskretser, selv om det ikke har blitt offentlig uttalt. Før nå, i statsbudsjettet.
Den totalitære Lysbakken
Statsråd Lysbakken har således endelig lykkes med å degradere HRS, etter en rekke tidligere iherdige forsøk. Disse forsøkene bevitner den totalitære Audun Lysbakken, selv om han (nå) forsøker å fremstille seg som en slags sosialdemokrat. La oss bare gi noen eksempler på hvordan Lysbakken i sin statsrådsrolle har bedrevet usaklig forskjellsbehandling av HRS:
Som kjent har HRS blitt utsatt for en rekke drittpakker i media, med beskyldninger hinsides all realitet. Hvem som har iverksatt disse bakholdsangrepene vites ikke med 100 prosent sikkerhet, men det er forbausende at ingen, selv ikke i media, har vist noen interesse for å avdekke dette. Tvert om har flere medier, kanskje i særstilling Dagsavisen, Klassekampen og Dagbladet, heller benyttet drittpakkene til å kaste et enda mer ufordelaktig lys over HRS. I denne sammenheng skal jeg dvele litt ved den siste drittpakken, sendt fra Amal Aden og omfavnet av en rekke medier og statsråd Audun Lysbakken. Adens påstander er rent oppspinn, noe som vi blant annet kunne bevitne med lydopptak av vårt siste møte med henne. Journalister fra Dagbladet, Lars Glomnes og Line Frantsson, har lyttet til lydopptakene og kjenner således sannheten, men valgte altså å overse den og fortsette å publisere uriktige påstander fra Aden. Klassekampens Åse Brandvold ble tilbudt å lytte til opptakene, noe hun skulle komme tilbake til. Det gjorde hun aldri. Aftenpostens Knut Olav Åmås takket nei. Så langt for ”vaktbikkjenes” avsløring av maktmisbruk.
Kjærkomment var også Adens påstander og videreføringen i media for statsråd Lysbakken. Lysbakken hadde nettopp inntatt statsrådstolen og også overtatt et krav om en granskning av HRS. Det var en granskning som vi var lykkelig for, og selv hadde foreslått, fordi den kunne ”frifinne” oss. Granskingen skulle foretas av Lysbakkens direktorat, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), og mens IMDi gransket og gransket ble bevilgningen holdt tilbake. Ja, det ble til og med spekulert i om HRS måtte tilbakebetale tidligere års bevilgninger! Men dess mer IMDi gransket, selvsagt uten at vi fikk vite hva de egentlig holdt på med, jo mer fant de vel ut av at Adens påstander var oppspinn. Men da HRS viste til at det finner regler for granskninger, altså at selv den som granskes faktisk har noen rettigheter, da fikk vi vite at dette egentlig ikke var noe granskning. Det var bare en slags ”gjennomgang”. Denne gjennomgangen resulterte i rapport blottet for faglighet og anerkjente metoder, men mest kjedelig for statsråd Lysbakken var det at den ikke kunne bevise at HRS hadde gjort noe galt. Lysbakken hadde dog sine svar parat: Han hadde ikke bestilt noen granskning av HRS. Det eksisterte ingen rapport om HRS (!). Ergo ingen ”frifinnelse”.
Denne totalitære oppførselen fra statsråd Lysbakken fikk oss til å henvende oss til statsminister Jens Stoltenberg (Ap). At statsministeren ikke har gjort noe i sakens anledning forteller meg at han indirekte har godkjent en slik mangel på god forvaltningsskikk. Det samme bevitner statsministeren nå ved å godta det grove kuttet i våre bevilgninger – selv om de forventer bråk om det (se faktalisten i Aftenposten).
Forskjellsbehandling og urimelighet
HRS er også den mest vellykkede organisasjonen (på denne posten på statsbudsjettet) for å få inn private midler til vårt arbeid. Det resulterer hvert år i en kamp med Lysbakkens direktorat om midler staten krever tilbake som ”ubenyttede”. Med andre ord motarbeides vi når vi prøver å legge oss opp penger som kan sikre kontinuitet og drift. Men vi får derimot ikke vite hvordan staten regner ut de pengene de krever tilbake. Resultatet er at hvert år krever staten en viss sum tilbakebetalt fra HRS etter et regnestykke som vår regnskapsfører (og revisor) ikke blir gjort kjent med, og vi får heller ingen svar på hvordan vi skal forholde oss til at kravet om tilbakebetaling gjelder forrige års godkjente regnskap i Brønnøysundregisteret. Skal vi lage nytt regnskap? Lysbakkens folk er taus. Og så vidt vi er kjent med er det kun HRS som utsettes for en slik urimelighet og (forskjells)behandling, og som jeg regner med Riksrevisjonen ikke vil definere som verken god regnskapsskikk eller god forvaltningsskikk. Vi kan jo i denne sammenheng minne Lysbakken om at forutsigbarhet er et av regnskapets gylne regler, og at det finnes både uttalte og uuttalte regler om hvordan en forholder seg til dem man styrer.
Dog litt dårlig samvittighet?
Men litt dårlig samvittighet synes den samme Lysbakken å ha. I alle fall ble jeg, på vei til gårsdagens møte i BLD der vi skulle presenteres for fordelingen av midler på den posten vi tilhører, ringt opp av en av byråkratene i BLD. Her ble jeg ”forhåndsadvart” om at det var store endringer på gang, og at HRS ville miste over halvparten av bevilgningen. Det byråkraten ikke så, var mitt smil. For nå har HRS blitt utsatt for så mange krumspring fra politikere og byråkrater som tror de kan gjøre hva de vil, at jeg ikke lengre lar meg overraske av noe.
Mange av de som har henvendt seg til oss frykter at vi har det dårlig, og at vi må si opp ansatte og gjøre store andre endringer. Vi kan berolige med at vi har tatt våre forhåndsregler, og ingen vil bli skadelidende. De siste årene har vi kun driftet på to fast ansatte og har satt resten av arbeidet ut på engasjementer og økt bidragene fra frivillige. Hvordan vi kommer til å drifte videre må vi nok ta noen prosesser på, men vi er ingen slagen organisasjon. Vi vil nemlig ikke la oss knekke av totalitarisme, uansett hvem avsenderen er.
Kopiert HRS
I denne sammenheng vil jeg påpeke noe annet interessant, som Lysbakken sikkert ikke vil skal komme frem i dagslyset. For en de som har jobbet intens for å fjerne HRS, er venstremannen Abid Raja, tydeligvis en ”kamerat” av Lysbakken. Det kunne i alle fall tolkes til kameraderi under Minotenks feiring av Ifthar, der jeg var tilstede, idet Lysbakken og Rajas hilsing best kan sammenlignes med hvordan gutta på fotballbanen omfavner hverandre etter en vellykket skåring. Og nettopp Minotenk er interessant.
Minotenk (Minoritetspolitisk tenketank) er en organisasjon som Abid Raja startet opp i januar 2010, etter kopi av HRS. Og da kopi i ordets rette forstand. For det viser seg nemlig at Minotenk har kopiert HRS’ søknad. Omtrent ordrett har de kopiert våre vedtekter, vår målbeskrivelse og våre sentrale grunnleggende verdier, som grunnlag for å opprette Minotenk. (”Morsomt” er det også at nettopp Minotenk titt og ofte benytter anledningen til å angripe HRS, til tross for at vi er organisasjoner som ”naturlig nok”, jf. kopien, har samme formål.) Selvsagt har Lysbakkens direktorat oppfattet at Minotenks søknad er en kopi av HRS’ søknad, men de foretar seg ingenting i sakens anledning, ei heller overfor oss. Tvert om, skal det altså vise seg.
For Rajas søknad om penger til Minotenk, fra samme post som HRS, strider mot flere av reglene for tildeling på denne posten. Kravene er blant annet at en organisasjon skal ha bestått i minst to år før den kan påregne at søknaden behandles og at den aktuelle organisasjonen ikke må ligne på noen av de organisasjonene som allerede får midler. Rajas Minotenk er opprettet i Brønnøysundregisteret i januar 2010 og søknaden er etter kopi av (det allerede eksiterende) HRS. Ergo bryter Minotenks søknad reglene på minst to sentrale punkter – men Minotenk tildeles likevel økonomisk støtte.
En annen organisasjon, LIM (Likestilling. Integrering. Mangfold.), som starter opp på omtrent samme tidspunkt som Minotenk, får imidlertid beskjed fra Lysbakkens direktorat IMDi at de ikke trenger å søke, nettopp fordi de ikke har eksistert i minimum 2 år.
Lysbakken vet han har feilet, og må endre spillereglene
Selvsagt vet Lysbakken at han ved å tildele Minotenk og avvise LIM har brutt reglene. Og Lysbakken kan heller ikke vri seg unna med at ”ikke visste”, da IMDis behandling av Minotenks søknad er formidlet i brev BLD (ut fra hva postjournalen til BLD forteller).
Derfor er det påtakelig for Lysbakken å endre denne posten på statsbudsjettet, noe han da også har gjort i statsbudsjettet for 2012. For nå snakker vi ikke lenger om at dette er en ”tilskuddsordning” (merk at disse er underlagt visse regler), og som statssekretær Henriette Westhrin sa under presentasjonen av denne posten, men gjort om til ”denne ordningen”.
”Denne ordningen” fortalte Westhrin inneholder tre sentrale punkter:
· Ikke søknadsbehandling
· Fordeles direkte gjennom statsbudsjettet
· Ikke klageadgang
Med andre ord har Lysbakken bestemt at ingen skal søke om midler over denne posten, men at det skal fordeles penger direkte gjennom statsbudsjettet (til de han vil, formoder jeg) og ingen har rett til å klage. (Hvordan han eventuelt vil like dette når han ikke lengre sitter i statsrådstolen, er jeg mer usikker på).
Det er også for meg helt uforståelig hvordan dette kan henge sammen med for eksempel å måle resultatoppnåelse og hvilke krav som stilles til rapportering og regnskap. Vi på denne posten skal nemlig ikke lenger være ”klassiske organisasjoner”, som Westhrin uttalte det, men mer ”tenketanker, miljøer osv.” som skal gå under navnet ”nasjonale ressursmiljøer”. Jeg aner ikke om slike ”nasjonale ressursmiljøer” må registrere seg i Brønnøysundregisteret.
Det kan jo også legges til at Lysbakkens endringer oppfordrer til at de enkelte organisasjonene må lobbe på Stortinget for å få penger til denne posten, noe Westhrin understreket under presentasjonen. Dette er også en metode kopiert av HRS, da vi nettopp lobbet til oss 2 millioner kroner på Stortinget før vi kom inn under denne posten. Vi kom altså inn med 2 millioner kroner på posten, og ”belønningen” fra statsråd Lysbakken er at i 2012 vi sitter igjen med 900.000 kroner. Men som Westhrin klarte å lire av seg: ”Vi har fordelt midlene så godt vi kunne.”
Og det skal liksom være helt greit, statsminister?
Fred til å konstruere sin egen virkelighet
Det er trist at en statsråd på feltet avviser HRS’ arbeid, til tross for at svært mye av vårt arbeid nå er ”felleseie”, jf. for eksempel at de fleste politikere, uansett parti, omfavner de frihetsverdier som vi lanserte for over 10 år siden. Vi har da også i denne perioden lobbet mye for at samtlige politiske partier skulle se verdien av å bevisstgjøre seg selv i forhold til hvilke fellesverdier det norske samfunnet skal tuftes på.
Når det dog ikke er overraskende at Lysbakken snur ryggen til oss, henger det spesielt sammen med hans ønske å skape et virkelighetsbilde: Det er så mye i innvandrings- og integreringsfeltet som går så godt, og det er dette vi må fokusere mer på.
Ja, selvsagt vil en statsråd snakke om det så går godt, det vil jo i så fall bevise hvor flink han er. Utfordringen er bare at det er Lysbakkens plikt å iverksette tiltak mot tvangsekteskapene, kjønnslemlestingen, dumpingen av kvinner og barn, manglende likestilling osv. Da er det klart mer enn irriterende å ha et støyende HRS på laget, som til stadighet minner om at dette er problemer som lever i beste velgående – dertil ved å innhente tall, hvis mulig.
Men kanskje det verste av alt, i Lysbakkens verden: HRS har tillatt seg å kritisere islam. Det han hopper bukk over er at vi kritiserer ideologien islam, ikke religion islam. Vi påpeker at en rekke av de særkrav som kommer fra ulikt muslimsk hold strider mot frihetsverdiene, de verdiene som skal utgjøre et felles lim i samfunnet. At noen tolker det til å være ”muslimfiendtlig” bevitner at de samme ikke innser at en krenkelse av frihetsverdiene vil først og fremst gå ut over frihetselskende muslimer.
Ja, det kan være at arbeidsdagen til statsråd Audun Lysbakken blir bedre med et svekket HRS, men samfunnet blir definitivt ikke bedre.
Men jeg håper likevel at statsminister Stoltenberg kikker nærmere på statsråd Lysbakken og hans arbeidsmetoder – eller at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ser litt på saken.