Rita Karlsen, HRS
Gårsdagens forestilling startet for lenge siden, og en ny oppsetting er allerede på gang (neste rapport skal leveres høsten 2013). Det hele handler om hvem som formidler hva, til hvem og hvordan det som formidles blir grunnlag for politisk handling.
Norges 19./20. rapport til FNs rasediskrimineringskomité (CERD) ble levert høsten 2009. Sammen med denne rapporten fulgte også en såkalt skyggerapport. Denne skyggerapporten skulle være bidraget fra det såkalte ”sivile samfunn”. Ansvaret for utarbeidelsen og koordineringen av skyggerapporten tildelte statsråden i BLD, Audun Lysbakken (SV), til Antirastisk senter (ARS) – som et betalt oppdrag fra BLD.
ARS inviterte så organisasjoner som etter deres definisjon kan noe om diskriminering i Norge, og de som sa ja til å delta ga hvert sitt skriftlige bidrag til skyggerapporten. Hver av de bidragsytende organisasjonene valgte således tema ut fra hva de selv mener å ha god kunnskap om, for eksempel vektla Norsk Folkehjelp enslige mindreårige asylsøkere, mens ARS valgte ekstremisme og islamofobi. Skyggerapporten var derimot ikke omforent, slik at Norsk Folkehjelp trengte nødvendigvis ikke å stå inne for ARS sitt bidrag og motsatt.
Komiteen eksaminerte så Norge i februar 2011, en ”eksamen” som settestatsråd Tora Aasland stilte på i Genève. Men hun var ikke alene, i delegasjonen var blant annet representanter fra ARS. Betalt av Lysbakkens departement.
Ut fra denne prosessen ble CERDs (heretter omtalt som komiteen) anbefalinger offentliggjort i mars 2011.
Makt og posisjon
Gårsdagens forestilling var en forlengelse av prosessen som har brakt komiteens anbefalinger på bordet. Det vitner det såkalte dialogmøtets program om. Først ute var statsråden selv, deretter orienterte en av byråkratene i BLD, Thea Bull Skarstein, om rapporteringsprosessen og komiteens anbefalinger. Så fulgte fire forberedte innlegg (fra ARS, OMOD, Mira-senteret og Norsk Folkehjelp, alle bidragsytere til skyggerapporten), før ordet var fritt. Da var det i underkant av 15 minutter igjen av dialogmøtet.
Lysbakkens åpning levnet ingen tvil om hvor viktig han mener det er å ha god dialog med det sivile samfunn. Han så utover den litt glisne salen (jeg anslår at det var rundt 30-40 personer tilstede i det store auditoriet i R5, langt de fleste fra bidragsytende organisasjoner til skyggerapporten samt byråkrater fra andre berørte departement), og håpet på nyttige innspill til hvordan komiteens anbefalinger skal følges opp.
Lysbakken fortsatte sin tale ved å minne om at ekstremister og ekstremistiske partier har gjennomslag i Europa, noe han ikke minst finner bevis på ved at ekstremistiske partier til og med er representert i en rekke parlament, dertil demokratisk valgt. Jeg fikk ikke med meg om Lysbakken sa høyreekstremistisk, men det kan vi etter all sannsynlighet ta for gitt.
Etter en rask tur innom romfolkets dårlige kår, ikke minst i Bulgaria, kom han til 22/7, som han viet mest tid på. Han fortalte at 22/7 er et bevis på at diskriminerende holdninger har fotfeste også i Norge, noe han ikke minst begrunnet med at langt de fleste trodde bombeangrepet i regjeringskvartalet var islamistisk motivert. At også muslimer i Norge trodde dette, sa han derimot ingenting om. Deretter fortalte han om Sofia (13), som han understreket selv å ha møtt to ganger. Lysbakken slo deretter fast at fremtidens Norge skal bestå av mindre generalisering og mindre gruppetenkning.
Lysbakken spurte så hvordan vi skal utvikle det ”nye norske vi”, og svarte selv at det skal gjøres ved at alle slutter seg til fellesverdiene i samfunnet. Det mener Lysbakken vokser frem ved å unngå de/oss kategorisering. Han la heller ikke skjul på at diskriminering skjer i alle lag og blant alle grupper, og at diskriminering også finnes blant minoritetene. Hvorpå han minnet om at alle i Norge har like rettigheter som individer.
Avslutningsvis kom han inn på skyggerapporten, som han viste til har gitt ”klare fotavtrykk” i komiteens anbefalinger. Han fant det også betimelig å minne om at departementet selvsagt på ingen måte hadde hatt innflytelse på dens innhold. Den er et uttrykk for det sivile samfunn sine holdninger.
Sistnevnte er alt annet enn uproblematisk, gitt den prosessen som har vært. Når nå justisminister Knut Storberget står i stormen for å ha blitt oppfattet til, i en telefonsamtale med en av bistandsadvokatene (som for øvrig også er av dem som er utpekt som talsperson for de mange hundre bistandsadvokatene), å advare mot for mye kritikk av politiet etter 22/7, er det nettopp med henvising til justisministerens posisjon og makt. Hadde dette skjedd i åpent lende, ville det vært et ikke-problem. Så også med Lysbakkens bestilling og betaling av en skyggerapport, og organiseringen av dette. Er det uproblematisk at en av aktørene i det sivile samfunnet, ARS, organiserer og koordinerer dette arbeidet? Og hvordan kan Lysbakken være sikker på at en ikke omforent rapport gjenspeiler hva det sivile samfunnet mener er de viktigste problemene relatert til diskriminering i Norge? Frykter ikke Lysbakken at han kan bli beskyldt for å ha kjøpt og betalt det sivile samfunn?
Til dette kan benevnes at en av de som var tilstede i salen i går, var ARS’ Rune Berglund Steen. I sin utredning under ”ordet fritt” fortale han om hvordan de hadde ”solgt inn” islamofobi i Genève.
Det sivile samfunn som kjøpt og betalt
Som nevnt var det fire organisasjoner fra det såkalte sivile samfunn som holdt forberedte innlegg på gårsdagens dialogmøte. Jeg skal ta høyde for at jeg har hørt disse talspersonene så mange ganger, at jeg ikke lengre får med meg alt innholdet. Men for mine ører var det samme budskap som før: Alle forteller om egen fortreffelighet, hvor mye de selv har utført på det ene eller andre feltet, at de mangler penger, mens noen også bruker anledningen til å rakke ned på andres usle bidrag. Deretter bruker de tiden til å fortelle om egne hjertesaker, hvilke utfordringer som knytter seg til akkurat disse og hvordan de selv er de beste til å løse dem.
Jeg skal i denne sammenheng bare kommentere to ting: Representanten fra ARS mente selv at det ikke var helt bra at skyggerapporten ikke var omforent. Det handlet om mangel på tid og penger. Det ble således foreslått at det opprettes en fast komité på feltet, og ARS stilte seg til rådighet for å koordinere arbeidet.
Det andre jeg vil kommentere, er mest for å eksemplifisere hvor forskjellig det er mulig å tenke. I en av anbefalingene fra komiteen heter det følgende:
15. Samtidig som komiteen ønsker velkommen handlingsplanen mot kvinnelige kjønnslemlestelse (2008-2011) og handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011), er den bekymret over det tilsynelatende overdrevne fokuset på disse forholdene som kan bli sett på som stigmatiserende av kvinner og jenter som tilhører enkelte minoritetsgrupper (art. 2, 5 og 6).
Komiteen ber om å motta en oppdatert evaluering av effekten av handlingsplanen mot kvinnelige kjønnslemlestelse (2008-2011) og handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) og en vurdering av hvordan disse også kan fremme rettighetene til kvinner og piker fra enkelte minoritetsgrupper uten at de stigmatiseres.
At komiteen helt glemte gutter og menn skal jeg ikke bruke tid på, men derimot ser vi hvordan prosessen fastslår hva som er problemer. For hvem mener at det har vært et overdrevet fokus på kjønnslemlesting og tvangsekteskap? Er det omforenet enighet om at kampen mot kjønnslemlesting og tvangsekteskap skaper stigmatisering? Komiteen har oppfattet det som en riktig beskrivelse, og utarbeider således sin anbefaling ut fra den informasjon den har mottatt.
Andre som mener dette er en riktig beskrivelse, er OMOD. I sin tale fra ”det sivile samfunn” fastslo OMOD at fokuseringen – og ikke minst pengebruken – på bekjempelse av kjønnslemlestelse har vært helt ut av proposisjoner, hvorpå han visste til at ”ingen har blitt straffet for kjønnslemlestelse” og ”gud vet hvor mange som har blitt undersøkt”. Så til OMODs ”morsomme” poeng: Det som derimot er et problem, er diabetes blant innvandrere. Han viste til at OMOD hadde fått testet om lag 300 personer i for diabetes på Oslo øst, og det avdekket at hver sjette har et diabetesproblem.
Kanskje du allerede ser den logiske bristen? Debatten rundt tiltakene for kjønnslemlestelse har nettopp vært hvordan det skal avdekkes. Det er langt mer sensitivt å få ”testet” noen i risikogruppa for lemlesting enn for diabetes.
Når OMOD sier at det ikke er avdekket kjønnslemlestelse ut fra en rekke undersøkelser, regner jeg med at han viser til at det er etablert et frivillig undersøkelsestilbud. Men OMOD tar helt feil hvis de tror at mange av dem som benytter dette tilbudet lar sine døtre undersøke. Tvert om; ingen er blitt undersøkt.
OMOD har derimot rett i at det ikke har vært noen straffesak knyttet til kjønnslemlesting i Norge, men det har vært avdekket lemlesting en rekke ganger, noe vi har omtalt før. En av sakene, hvor det fortsetter foreligger siktelse, er knyttet til det gambiske ekteparet i Norge som har dumpet fire av sine norskfødte døtre (alle norske statsborgere) i Gambia. Der har de vært siden 2003. Det er sterke mistanker om at disse jentene er kjønnslemlestet, og en femte datter (også norskfødt og norsk statsborger, som er i Norge) er bekreftet kjønnslemlestet. Siktelsen omfatter således lemlesting av fem døtre, men ekteparet nekter å hente de fire døtrene i Gambia tilbake til Norge.
Men slike problemer bekymrer tydeligvis ikke komiteen, hvilket en heller ikke kan forvente. Komiteen må forholde seg til hva de blir fortalt. Og som kjent: Som man roper i skogen får man svar.
Norges 19./20. rapport til FNs rasediskrimineringskomité (CERD)