Bergens tidende 30.august 2014 .Mitt forslag til tittel var altså Elefanten islam, mens Bergens tidende valgte denne, som er helt fint:
Faren vi tier i hjel
Ingen politiker våger. Ingen akademiker. Få i kommentariatet. Det til tross for at verden vitner en bestialitet vi knapt har sett siden Hitlers forsøk på å utrydde jødene, en bestialitet også norske statsborgere er delaktig i. Så hva våger man ikke? Å ta innover seg at de som slakter mennesker for fote i Irak handler i islamstifteren Muhammeds ånd.
Norge og Vesten bør nærme seg ærlighetens time. Barbariet fra sanddynene i den saudiske ørkenen for 1400 år siden står ikke lenger på terskelen til vår sivilisasjon. Barbariet er i vår midte. Denne erkjennelsen har nok mange tatt innover seg. Like fullt ser angsten for å kritisere islam ut til å råde. Man er så vettskremt helt inn i maktpolitikkens midte, at man tier om de grunnleggende voldselementene i islam. For det er nettopp voldspotensialet i denne religionsideologien som får fornuft og handling til å kapitulere.
Står ikke fritt
Jeg kan si hva jeg vil om kristendommen og Jesus, med eller uten fakta som følgesvenn. Jeg har ingenting å frykte. Men jeg kan ikke si fritt hva jeg vil om islam og Muhammed. Med eller uten fakta som følgesvenn. Jeg har alt å frykte om jeg så gjør. Det er bare å peke på Ayaan Hirsi Ali, Kurt Westergaard, Lars Vilks, Lars Hedegaard, Robert Redeker, Geert Wilders eller Salman Rushdie.
Men selv om fakta er på min side, vil de viftes vekk. For i akademiene innfris ikke kravene til forskningsmidler hvis man ikke holder et fast grep om løgnen: Islam betyr fred. Ekstremistene har kapret fredsreligionen. De misbruker stakkars utnyttede islam, som det hevdes i de politisk korrekte sirklene, og som var mantraet under demonstrasjonen mot IS i Oslo 25. august.
Historiske kilder
Ekstremistene bruker islam for alt det er verdt. De går til det beste eksemplet av et menneske som noensinne har satt sine ben på vår klode, Muhammed. Han, som en av initiativtakerne til demonstrasjonen i Oslo sa følgende om: «… profeten vår var rettferdig og skadet (aldri) et menneske.» Tror virkelig Faten Mahdi Al-Husseini at vi er så uopplyste at vi ikke kjenner de historiske islamske kildene, som forteller i klartekst om hvordan Muhammed beseiret Medina i år 622, og innførte et jernregime med seg selv som politisk leder, hærfører, dommer og bøddel? At han slaktet ned jødiske stammer og tok jenter og kvinner til sexslaver? Nettopp som IS’ uhellige krigere nå opererer overfor Yazidikvinner.
Den medieskapte helten Faten Mahdi Al-Hussaini har selv ekstreme synspunkt. Hun vil leve i en islamsk stat, hun har despoten Ayatollah Khomeini som forbilde og hun beveger seg i et islamistisk miljø. Dette kan vi dokumentere.
Hun tilhører trossamfunnet Tauheed som har svært tette bånd til Iran. Dette er en norsk shiamoské som i årevis har blitt beskyldt for å importere iransk-utdannede imamer som forkynner hat mot vesten.
Støttet dødsstraff
Muhammed statuerte dødsstraff for frafall fra hans lov og orden. Sunniislams fremste ideologiske fører, Yusuf al-Qaradawi, har sagt at han vil fullføre Holocaust med egne hender. Samme mann har påpekt følgende: Hadde det ikke vært dødsstraff for frafall så hadde islam vært utvisket med Muhammed. Avgjørende moment som dette er å lese i enhver historisk bok om Muhammed og hans såkalte «fredelige gjerninger» på 620-tallet.
Apropos frafall. La oss liste oss nærmere vår daglige virkelighet. Hvordan kan det ha seg at en nylig konvertert til islam i dypeste alvor mener at nettopp dødsstraff for frafall er rett samfunnsmedisin? Er det på tide at media graver i Linda Alzagharis erfaringer som muslim? Alzaghari argumenterte skriftlig for dødsstraff i tiden etter at hun konverterte til Islam. Da var hun i tospann med Basim Ghozlan som er moderator på islam.no.
Det samme gjelder en annen konvertitt, Yousef Bartho Assidiq, kollega av Alzaghari i Minotenk. Han konverterte i miljøet rundt syriakrigeren Mohyeldeen Mohammed. Hvem forfektet de umenneskelige holdningene han tok innover seg den gang, som han på Facebook nå sier han «er veldig glad for ikke har fått så mye fokus», og tar avstand fra?
Trenger kunnskap
Kan media vennligst ta opp hansken så vi får håndfast kunnskap om islam og lærermesterne i Norge på bordet?
Det samles inn penger til det PST frykter er terror i Ghozlans miljø i Rabitamoskeen hans. Selvsagt benekter han det, men han hadde noe uflaks da en moskékollega ufrivillig la sannheten på bordet, ved noen uheldige formuleringer på Facebook. Det åpenbare bildet ser faktisk ut til å være dette: Ingen moské har hatt flere jihadister på innsiden som så har reist ut i bestialsk krig.
Islamsk Råds leder, Mehtab Afsar, har den islamrevolusjonære Tahir ul-Qadri som ideologisk fører. Det er mannen bak det nådeløse blasfemilovverket i Pakistan. Han som i sommer har klart å omgjøre Islamabad til en containersone ved å ildne opp voldelige masser som skal styrte det demokratisk valgte styret og innsette ham som den politiske, militære og ideologiske lederen – helt i Muhammeds ånd, altså. Hvor mye verdt er en slik dialogpartner for regjeringen?
Begeret er fullt
Skal disse teateroppsetningene bare fortsette? Føler ikke våre politikere og andre «tenkere» at begeret er farlig fullt nå, og at vi som samfunn må ta en solid realitetssjekk og ærlig konfrontere kreftene som skaper jihadister og ideologiske monstre?
Men for all del, det handler langt fra bare om jihadistene. Det handler også om islams økende makt, gjennom trusselkultur og demografi, ved henrettelser av jøder i Frankrike og Belgia, fortrengning av opprinnelig befolkning, som jeg selv har vitnet i Malmö knyttet til et pågående bokprosjekt, om seksuell trakassering i det offentlige rommet av europeiske kvinner og muslimske kvinner uten hijab, om behandling av ikke-muslimer som kafir (vantro). Listen er mye lengre.
Vi vitner altså oppseilingen av en ideologi som ikke står tilbake for nazismen, og som faktisk er enda farligere. Man trenger nemlig ikke appellere til det jordiske, som klasse og rase, men til påstått guddommelighet.
Lammende frykt
– Det er kun én mann i verdenshistorien jeg ikke kan tegne, sa VGs Roar Hagen i 2011. Hagen er for glad i livet til det. Men det er kanskje det vi alle må gjøre nå: Både tegne Muhammed og tale høyt om den ideologiske trusselen som ligger som et kvelende teppe over vår sivilisasjon, ved at islam og politikk er nøye sammenbundet, nylig påpekt av en enslig journalistisk svale, VGs Hanne Skartveit.
For kritikk av religion og ideologi er sann kjærlighet til mennesket og vilje til fremskrittet. Mangel på kritikk, på satire, er uttrykk for ringeakt, og også uttrykk for en samfunnslammende frykt for elefanten, islam