Etter demonstrasjonen mot Den Islamske staten (IS) i Oslo sentrum har det hersket tilnærmet sangvinske tilstander i pressemiljøet og hos diverse organisasjoner. Pressen, som vanligvis roser seg for å bedrive kritisk journalistikk, har i stor grad hatt det for travelt med å spre det glade budskap til å leve opp til sitt selvbilde.
Men før vi går videre, er det et par ting det er nødvendig å oppklare og beklage.
Den opprinnelige artikkelen om 19 år gamle Faten Mahdi al-Husseini inneholdt noen personlige påhopp som ikke burde vært publisert.
En del formuleringer i artikkelen var personlige og usakelige, men det er uansett vårt ansvar og vi ber om unnskyldning for det.
Når det er sagt, er den øvrige kritikken en ekstern medarbeider reiste viktig og riktig. Og det vet nok også al-Husseini og hennes omland, ettersom man har funnet det nødvendig å korrigere uttalelser fra organisasjonen al-Husseini er lokallagsleder for.
Slik så det ut frem til 28. august.
To dager etter er budskapet korrigert til noe litt mer publikumsvennlig.
Men dette ville selvsagt norske journalister kjent til, dersom de hadde tatt seg bryet med å sjekke. Men det fikk man visst ikke tid til i denne omgangen heller.
For det er ikke første gangen vi ser en slik fremgangsmåte etter presse-Norges jakt på talspersoner for moderate muslimer og/eller et nytt, norsk islam. Senest så vi det da Aftenposten kunngjorde at ledelsen for den somaliske Tawfiiq-moskeen var svært så bekymret for økende ekstremisme og radikalisering av unge muslimer. Frem til da forklarte man imidlertid at siden homofile – for øvrig en «frastøtende natur» – har forårsaket AIDS, er det klokt å slå dem i hjel. De ansvarlige må ha forstått hvor dårlig dette harmonerte med deres nyerhverede antiekstremist-status, for samme dag som Aftenpostens artikkel sto på trykk, forsvant den fra moskeens FB-side. Anbefalingen om å torturere individer som har sex utenfor ekteskapet til døde, ble derimot stående.
Aftenposten beklaget i ettertid, men hadde de gjort et ærlig forsøk på å orientere seg i forkant, ville de neppe ha skrevet om Tawfiiq som de gjorde. I stedet ble det opp til uavhengige bloggere, HRS og andre graveglade debattører å gjøre oppmerksom på hva Tawfiiq faktisk står for.
Norske, så vel som europeiske, myndigheter og mediers ivrige jakt på forbilder og talspersoner fra muslimske miljøer er i det hele tatt et snodig skue og faller som regel ikke helt heldig ut. Utnevnelsene av slike ser hovedsakelig ut til å basere seg på overfladiske karakteristika eller ren ønsketenking. Man tar seg sjelden eller aldri bryet med å sjekke vedkommendes bakgrunn, religiøse tilhørighet eller øvrige synspunkter. Det er flere enn pressen som lar seg forlede av sin gode vilje i slike saker. SV innstilte i sin tid en kommunerepresentant hvis holdninger til homofili står stikk i strid med SVs egne. Mahdi Hassan ble attpåtil utkåret til “Årets forbilde 2009″ av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt. Men det aktuelle forbildet mente altså at homofili burde forbys, så saken ble en blemme for både SV og BLD. Det finnes mange tilsvarende eksempler fra de fleste vesteuropeiske land. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn ett par år for å finne frem til enda et norsk eksempel fra Hamar Arbeiderpartis kommunestyremedlem Khalid Haji Ahmed. Da det ble bråk i forbindelse med den grovt antisemittiske samtalen med AUF`ere på FB – godt krydret med pornografiske ord og uttrykk – hevdet både Ahmed og hans støtter at han ikke hadde noe problematisk forhold til jøder. Til Dagbladet uttalte han imidlertid at han trodde det hele var et forsøk fra jøders side på å “skade ham”.
Men skal vi tro norsk presse, står moderate talsmenn tydeligvis i kø.
Som styreleder og forstander i Jamaat-e-Ahl-e-Sunnat, Ghulam Sarwar. Han har vært ute og forsikret at radikalisering ikke forekommer i hans moske, og at radikale muslimer ikke får tale eller holde foredrag der. Det trenger de for så vidt heller ikke, da Sarwar selv har dette å si om islams betydelige image-problem:
– Norske medier bare skriver negativt om islam fordi de styres av jøder, sa han til Dagsavisen. Og da man spurte om hvorfor forholdet mellom muslimer og jøder ikke er godt, svarte Sarwar med et talende motspørsmål:
– Hvorfor drepte tyskerne dem? Én grunn er at de er urolige folk i verden, sier Sarwar.
Imam Mehboob-ur-Rehman ved Islamic Cultural Centre er også mot radikalisering og ekstremisme, men hans moskè har gitt Talibans tidligere helseminister, Abdul Rauf Mohammad, en talerstol. Mohammad beskrives som en ledende figur i det radikale islamistmiljøet her til lands og ble som følge av dette utvist fra Norge i juli.
En gjenganger er forstander i Rabita-moskéen Basim Ghozlan, som bedriver verbalakrobatikk av klasse. Det har han hittil kunnet gjøre i trygg forvissning om at han ikke får et eneste kritisk spørsmål.
Men i hans optikk er altså det å være liberal muslim som verbalt tar til orde mot bønnerom på norske skoler å gå djevelens ærend:
I 2008 fikk norske Hamas- og/eller palestinavenner seg en ubehagelig overraskelse, da den Hamas-kontrollerte TV-kanalen al Aqsas barne-tv trakterte sine aller yngste seere med en diger Hamas-kanin og en mindreårig programleder som begge oppfordret til drap på den danske tegneren Kurt Westergaard. Ramaskriket fra vestlige politikere og kommentatorer ble for en gangs skyld så skingrende at selv direktøren for TV-stasjonen gikk ut med en offentlig beklagelse over at programmet var “kommet ut av kontroll”. Men dette var det selvsagt ingen grunn til å hisse seg opp over, for Ghozlan hadde nok en gang en ordentlig plausibel forklaring på hvordan det virkelig forholdt seg:
– Ord som drepe, slakte og knuse, kan være » kose-ord» på arabisk. Det sier forstanderen i det Islamske forbundet som mener kritikken mot Hamas sitt barne-tv-program er sterkt overdrevet. Basim Gohzlan mener oversettelsene av programmet blir misvisende.
– Ord som drepe og knuse kan være kose-ord på arabisk, og er ikke nødvendigvis bokstavelig ment, sier Gohzlan.
I programmet som vises på den Hamas-styrte kanalen er muhammed-karikaturene tema, og barne-tv-kaninen Assud sier: – Hvis de gjør det igjen vil vi drepe dem? Jeg vil bite dem og spise dem opp, sier kaninen. Gohzlan vil ikke forsvare tv-programmet, men sier det ikke er så ille som mange skal ha det til.
Kontekst later til å være særdeles viktig i enhver sammenheng Basim Ghozlan uttaler seg i. Så når konteksten for barne-programmet var Muhammed-karikaturene og Kurt Westergaard, vil nok enhver observatør være enig med Ghozlan i at det hele var et uttrykk for lutter godvilje. Sånn apropos uttalt jødehat ble det i 2011 kjent at lederen for Europas fatwaråd, Yusuf al-Qaradawi, hyller Holocaust, som han mener var guds straff over jødene, og håper på et nytt utført av muslimer. Det offentlige Norge ble overrasket, men hverken Islamsk Råd, – som bruker fatwarådet til å avgjøre teologiske spørsmål – eller Basim Ghozlan ville ta avstand fra den kjente, muslimske lærde:
Qaradawi anses for å være en stor autoritet i islamsk teologi. Hans fjernsynssendinger fra Qatar blir sett av titalls millioner mennesker over hele Midtøsten og Europa. I et program som ble sendt over fjernsynsstasjonen Al-Jazeera for kort tid siden, sa Qaradawi følgende om jødeutryddelsene og nazilederen Adolf Hitler:
–Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.
For en gangs skyld hadde ikke Ghozlan noen kreativ forklaring, så han avslo å kommentere uttalelsen utover å si at han kjente “Qaradawi som en respektert religiøs leder” hvis fjernsynsprogram han fulgte.
Om Syriafarerne som har sluttet seg til IS, hadde Ghozlan dette å si om alle skriveriene om saken:
– Det gir dem gratisreklame. Det hadde vært bedre å overse dem. Dessuten må de ikke angripes på en urettferdig måte. De må for eksempel ikke kritiseres for at de vil sloss mot Assads styrker i Syria. Det er jo en bra sak, sier Basim Ghozlan.
Men dette er jo gammelt nytt og mannen har sikkert kommet på bedre tanker? Ikke så veldig. Senest i sommer var han på nytt innkalt til NRK, hvor han ukritisk fikk legge i vei med sin vanlige konspirasjonstankegang. Dag og Tids Jon Hustad er neppe den eneste som lurer på hvorfor:
«Jeg er Israel – som har full kontroll over USA og hele den amerikanske administrasjonen. Det er jeg som i praksis styrer landet. Alle vedtak som blir vedtatt i USA, er først og fremst ment til å tjene meg og mine egne interesser.»
Sitatet er frå forstandaren i Rabita-moskeen i Oslo, Basim Ghozlan. Han publiserte det på islam.no den 7. september 2006. Ghozlan er svært oppteken av jødar og Israel.
…
Ein skulle tru at Ghozlan var diskredittert i norsk presse grunna den uansvarlege demonstrasjonen og konspirasjonsskuldingane, men nei. Førre veke inviterte Dagsnytt 18 han i studio. NRK ville vita kva muslimar i Noreg tenkte om PSTs påstand om at Noreg er eit terrormål for islamistiske Syria-fararar. Ghozlan sa at han og mange muslimar med han trudde at PST kom med åtvaringa av di folket i Gaza og Hamas hadde fått so mykje sympati i Noreg under den noverande invasjonen av Gaza. På Facebook-sida si la han ut ein artikkel om at FBI hadde nytta betalte provokatørar for å finna muslimske terroristar. «Tanken om at en Mossad-agent gjør noe liknende er da ikke så fjern?!» I Dagsnytt 18 fekk han ingen kritiske motspørsmål.
Ekstremist
Det er ikkje til å koma utanom: Ghozlan er ein ekstremist, men i pressa vert han handsama som ein moderat meklar. At Ghozlan er ein konspirasjonsteoretikar og valdsapologet, er altso ikkje noko nytt, men det eg ikkje sluttar å undra meg over, er kvifor han ikkje får kritiske spørsmål frå norsk presse.
Et annet eksempel er Islam Net og deres leder Fahad Qureshi, som anbefales av Aftenposten som samarbeidspartner for regjeringen i arbeidet mot ekstremisme og radikalisering. Det er å håpe at Aftenposten ikke kjente stort til Islam Net før de skrev den aktuelle leder-artikkelen, ettersom Islam Nets holdninger til homofili, kvinner og ikke-muslimer er alt annet enn moderate, tolerante og inkluderende. Det har ingen praktisk betydning at de ikke ønsker å gripe til vold for å gjennomtvinge sin troslære i Norge; når du faktisk mener og sprer læresetninger om at homofile, utro ektefeller, blasfemikere og andre uverdige bør drepes i en ideell islamsk stat, så er det dette som blir resultatet hvis du får makt. Det er bare å ta en titt på det nye kalifatet i Irak. De er tungt bevæpnet, organisasjoner som Islam Net er det ikke – men de tror på den samme tolkningen av islam.
Det kan ingen hindre dem i, men vi kan og bør hindre dem i å fremstille seg selv som talspersoner for norske muslimer i alminnelighet. De bør heller ikke utnevnes som legitime aktører eller dialogpartnere.
Disse menneskene er ikke noen buffer mot radikalisering og fremmedgjøring, for de er selv pådrivere for fremmedgjøring fra det samfunnet de lever i. De bør ikke overøses med penger og myndighetenes godkjennelse – og vi bør alle krysse fingrene for at de er og forblir rollemodeller for færrest mulig.
Og uansett hva norsk presse og opportunistiske politikere forsøker å fremstille det som, så er det ikke slik at enhver som står frem og sier det de ønsker å høre, kan regnes som en god representant for muslimer flest. Ingen av dem som så langt er blitt utnevnt eller fremhevet som det, er demokratisk valgt av norsk-muslimske miljøer. Vi har dessuten å gjøre med to forskjellige retninger av islam, så å fremstille al-Husseini som en representant for norske muslimer, er som å påstå at en tilfeldig statskirkeprest er representativ for norske katolikker.
Al-Husseinis støtte til Khomeini er da også, så langt jeg har sett, mottatt negativt av flere norsk-iranske muslimer – hvilket ikke kan sies å være helt uten grunn, gitt mannens synspunkter og handlinger.
Det er lett å forstå at man blir glade og opprømte av en demonstrasjon mot IS, men når vi vet hva disse holder på med, så er det litt som å bli elleville av begeistring for at folk flest tar avstand fra nazisme eller andre grusomme bevegelser. Når vi vet at 19-åringen har fått dødstrusler for sitt engasjement, er det naturligvis svært modig av henne å stå frem. Det skal hun så absolutt ha. Men det bør ikke unnta de øvrige synspunktene hennes fra et kritisk blikk. Å f.eks. mene at det er ønskverdig å amputere lemmer for tyveri, er ganske enkelt ikke noe moderat standpunkt, hva enten man ellers taler IS midt i mot eller ikke.
Hun kan selvfølgelig ha skiftet mening de siste dagene og later til å være mer enn oppegående og talefør nok til å i så fall redegjøre for det. Men det forutsetter jo at hun får noe som kan minne om et kritisk spørsmål eller to.
Det er nok mistro ute og går om ikke pressen skal gjøre det verre ved å fremstille enkeltpersoner som noe de ikke er.
Skal pressen i et liberalt demokrati først utnevne offisielle rollemodeller/talspersoner, så ville det vel helst vært mer naturlig å oppsøke personer blant de demokratiske, liberale gruppene hvis livsanskuelse og virksomhet er i tråd med det både myndighetene og pressen ønsker å utbre – som f.eks. nettverket LIM (Likestilling, integrering, mangfold)? Eller jevne «statskirkemuslimer» som i likhet med andre samfunnsdebattører skiller på religion og stat. Dem finnes det mange av, hvis man altså bare tar seg bryet med å se etter dem. Resten bør henvises til sine respektive trossamfunn, og som kristne med holdninger vi ikke liker, kritiseres for det de står for hvis og når det kommer til offentlighetens kjennskap.
Så kanskje vi alle skal begynne med å ta det derfra, samtidig som vi stiller oss åpne for at folk kan skifte mening? Det ville om ikke annet føre til en mer oppriktig debatt, som jo kan trenges når religion og politikk, livssyn og ideologier, kolliderer i en verden som snurrer fort.