Rita Karlsen, HRS
Da vi registrerte nyheten om at satireavisen skulle vie hele nummeret til religiøs fundamentalisme, blant annet ved ”å hedre” islams innflytelse på den arabiske våren, dertil med Muhammed som gjesteredaktør, kjente vi en viss nervøsitet. Den var tydeligvis reell. Natt til i går ødela en brannbombe redaksjonslokalene til den franske ukeavisen Charlie Hebdo.
Bombeattentatet utløste ingen massiv mediedekning i Norge, og så langt jeg har sett er det ingen aviser som har gjengitt noen faksimile av avisens førsteside. I Aftenposten ble det gitt en nøktern rapport om hendelsen. Her het det at ingen var kommet til skade, men at redaksjonslokalet var knust, alt var ødelagt og ingen kunne jobbe der mer. Videre ble sjefsredaktøren, Stéphane Charbonnier, sitert på at flere i redaksjonen hadde fått sjokk. Sjefsredaktøren, som går under kallenavnet Charb, fortalte også at de hadde fått trusler på internett, som de meldte fra om til politiet, men at de ikke hadde trodd det ville bli så brutalt.
– Dere i Skandinavia og Norge er kanskje vant til det, men ikke vi. Det er første gangen et fransk media er utsatt for et direkte attentat, sier han.
Videre ble det påpekt at de franske muslimenes offisielle råd, CFCM, fordømmer attentatet.
– Vi anser at både de som tegner og de som ikke liker tegningene må ha samme rett til å uttrykke seg, så lenge det kommer frem på lovlig måte. Ingen kan gå god for aksjoner utenfor loven. Vi kommer likevel til å protestere mot alle tegninger av profeten, for det kan ikke muslimer akseptere. De må derimot forstå at ikke alle i samfunnet har samme oppfatning av hva som er hellig, sier Mohammed Moussaoui.
Ifølge Aftenposten hadde avisen også tatt for seg de voldsomme reaksjonene mot et teaterstykke på Théâtre de la Ville. Dette er et stykke av italienske Romeo Castullecci, om hvordan ansiktet til Kristus, malt av renessansemaleren Antonella da Massina, eldes. Hver kveld skal stykket bli avbrutt av unge ekstreme katolikker i salen, som raser mot blasfemi og motstand mot kristendom, som har ført til at opprørspolitiet er tilstede.
– Det er klart dette henger sammen. Kristne og muslimske ekstremister demonstrerte sammen for bare noen dager siden. En avis og en scene er demokratiske ytringssteder de protesterer mot, hvis man karikerer religion. Men de kristne har ennå ikke kastet brannbomber, sier Charb.
Akkurat sistnevnte er det vel egentlig ingen som vet, da det ikke er avdekket hvem som har utført attentatet, til tross for at de fleste mener at det er islamister som reagerer mot karikaturtegninger av Muhammed.
Men vel så interessant er det at ukeavisen Charlie Hebdo sto skulder ved skulder med Jyllands-Posten under (den første) Muhammedkrisen. Likevel velger nå Jyllands-Posten ikke å publisere de tegninger som man antar har utløst attentatet mot Charlie Hebdos redaksjonslokaler. Denne beslutningen faller samtidig med at Jyllands-Postens lokaler fortsatt er en ”festning” etter at avisen publiserte de såkalte Muhammed-karikaturene (eller tegningene).
Jyllands-Posten (JP) har slitt med denne beslutningen, og tilkjennegir i dagens leder begrunnelsen. Her heter det at beslutningen har vært vanskelig, men bunner i den virkeligheten som avisen har levd i seks år – og som ikke bare er et anliggende for avisen, men for hele Danmark.
Virkeligheten som JP lever i er konstant frykt for terroranslag. Frykten er reell, da en rekke forsøk er blitt avverget. Men spørsmålet er om JP ved ikke å publisere Charlie Hebdos tegninger/karikaturer nettopp gir etter for fryktkulturen heller enn å forsvare ytringsfriheten?
JPs leder ser det ikke slik. Forklaringen er at beslutningen avspeiler et ønske ”om å komme videre”. Debatten om ytringsfrihet er viktigere enn noen gang, slår JP fast, men den handler ikke lengre kun om tegninger.
Jeg fristes til å si at man må ta et skritt om gangen. Hadde det vært slik at Muammedkrisen del 1 var et tilbakelagt stadium, altså i den forstand at der var en omforent enighet om at også tilbedere av ulike religioner må akseptere satire, om enn ikke like det, men ikke under noen omstendigheter ty til voldelige handlinger, kunne jeg forstått JPs argument. Men vi er altså ikke der, tvert om: Terroranslaget mot Charlie Hebdos redaksjonslokaler er en ”vellykket” øvelse av det som i årevis har vært forsøkt gjennomført mot JPs lokaler. Hvem er det så som betaler ”høyest pris”?
I JPs leder heter det:
Men beslutningen afspejler også et ønske om at komme videre og brede forsvaret for ytringsfriheden ud til andre indsatser end en tilbagevendende, statisk debat om, hvorvidt nogle bestemte tegninger skal trykkes eller ej. Den debat har i sjælden grad stivnet fronterne og kortsluttet de fleste forsøg på nuancering.Nej, vi fortryder ikke, at vi gjorde det dengang, om end prisen har været høj. Den efterfølgende debat har vist sig livsnødvendig. Hvert eneste afværget forsøg på attentat eller terror mod avisen – og der har været mange – er ét stort dementi af påstandene om, at ytringsfriheden slet ikke er under pres, og at Jyllands-Posten bare opfandt en anledning til at trykke tegningerne. Ytringsfriheden ér under pres nu som dengang; der foregår stadigvæk en intimidering af den offentlige debat, og det nye anslag i Paris er blot det seneste vidnesbyrd. På den måde har den efterfølgende debat om ytringsfriheden vist sig endnu vigtigere, end vi dengang forestillede os.Charlie Hebdo stod last og brast med Jyllands-Posten, da det virkelig gjaldt – og mens andre medier havde travlt med at kigge væk. På Jyllands-Posten forstår vi til fulde det raseri og den frustration, men også den følelse af afmagt, som må præge Charlie Hebdos medarbejdere og ejere lige nu.Vinder volden? Man skal være fast i troen for bare at affeje det spørgsmål. Virker volden? Her må man desværre svare bekræftende. Men så meget er sikkert: Hvis man bøjer af for vold, får man ikke mindre vold, men mere vold.Jyllands-Posten har levet i en slags belejringstilstand i de seneste fem-seks år. Det er under et år siden, at PET afværgede, hvad der beskrives som et stort anlagt terroranslag mod JP/Politikens Hus i København. Vi ville gerne kunne sige, at dét må vi sætte os ud over i en højere sags tjeneste; koste hvad det vil. Men vi må være realistiske. Vi lever og virker i en sikkerhedssituation, som kan kaldes ekstrem.Dét har fået os til at træffe beslutningen om ikke at trykke den franske tegning. Kampen for ytringsfriheden kæmpes på mange fronter. Den er ikke givet én gang for alle. Den skal forsvares hver dag, og forsvaret sker ikke af sig selv. Men forsvaret er også blevet bredere og har fået mange former. Lige nu går der et folkeligt oprør gennem dele af den arabiske verden, Det Arabiske Forår. Det bruger avisen mange kræfter på at dække. Avisen gør sit; også ved sit journalistiske fokus på islamisk totalitarisme og presset på vestlige værdier generelt.
JPs leder sitt forsvar for beslutningen er i mine øyne forvirrende. Virker volden, spørres det, og svaret er ja. Bøyer man av for volden, får man mer vold, fortsettes det. Spørsmålet som gjenstår er om volden vinner. Men, og det store men, er nettopp JPs utsatte situasjon fra før. Deres virkelighet er en virkelighet som mange andre medier ikke lever under. Gjett hvorfor?
JP er klar på at de ikke kan ta kampen alene – og nå er deres eneste ”ekte” partner bombet, men hvor er de andre forsvarerne for ytringsfriheten?
Én avis kan naturligvis heller ikke vinde kampen alene. Det har vi aldrig bildt os ind. Hele civilsamfundet må bidrage. Under Muhammed-krisen var der for mange, som havde for travlt med at relativere volden og principperne. Charlie Hebdo betalte natten til i går en del af prisen. Sprækker i forsvaret for ytringsfriheden udnyttes nådesløst. Så lærte vi det.Jyllands-Posten er blevet et symbol for fanatikere; som nu Charlie Hebdo. Det må vi tage bestik af. Lige nu har formørkede kræfter hævnet sig på det franske magasin, der ikke har gjort andet end at holde en fin, publicistisk tradition i hævd. Derfor: Debatten om ytringsfriheden er vigtigere end nogensinde. Men den handler ikke længere kun om tegninger.
JPs leder kunne enkelt vært: Charlie Hebdo er bombet etter all sannsynlighet på grunn av Muhammedkarikaturer. Vi er i en beleiringstilstand på grunn av det samme. Vi har tatt støyten lenge nok. Hvem overtar stafettpinnen?
Tausheten ville antakelig ha rådet, både internt i Danmark og i Europa for øvrig, utover alle tenkelige bortforklaringer. Da må man bare slå fast at volden har vunnet og ytringsfriheten har tapt?