Hege Storhaug. HRS
Det er umulig for meg å gi et fullgodt referat fra debatten om ”Human Rights in Islam. Just or unjust?” i regi av Islam Net i går kveld. Ikke bare fordi jeg selv var redusert grunnet feber og influensa, men rett og slett fordi at tankegodset som presenteres er kjemisk fritt for intellektualitet og human logikk, og det går uhyre fort i de mange krumme svingene. Det blir nærmest umulig å henge med: påstander fremmes i et tempo av en annen verden, og uten substans. Det hele er først og fremst et vekkelsesmøte – ikke en debatt.
Fritanke.no rapporterte før ”debatten” mellom shariaeksperten Fadel Soliman, Lars Gule og meg, at Gule ville trekke seg dersom arrangementet ble kjønnsdelt av Islam Net. Arrangementet ble kjønnsdelt. De unge kvinnene brukte én inngang til salen, de unge mennene en annen. Salen bestod av fire bolker med sitteplasser. På ytterbolkene var det 100 prosent kjønnsdelt, på én av midtbolkene satt begge kjønn – dog ikke på samme rader. Kjønnsdelingen ”bare skjedde – helt naturlig”.
Å entre Høyskolen i Oslo i går kveld var definitivt en opplevelse av å entre en helt annen verden, en ny æra. Den store majoriteten unge kvinner hadde ”dollet seg opp” i fotside hijab. Rundt fem trakk niqaben over hodet, flere av disse var norske konvertitter. Blant de unge mennene var mange tungt inspirert av Muhammeds tid på den arabiske halvøya, inkludert norske konvertitter. Noen vil nok fremdeles hevde (og tro med overbevisning) at det ytre ikke teller. Det gjør det dog. Men det er ikke hele sannheten. Jeg ble ikke bestyrtet over at salen applauderte da Soliman forklarte hvorfor tyveri – men ikke svindel – skal straffes med avhugging av lemmer. Jeg merket meg dog at det ikke bare var de tungt tildekte kvinnene og uniformerte mennene som klappet – også unge kvinner uten hijab applauderte.
Det overrasket noe.
Det var heller ingen som protesterte. Det siste vil kanskje overraske, men å stå opp mot det voldsomme konformitetspresset i dette miljøet, krever sin ”mann eller kvinne”. Om ”denne mannen og/eller kvinnen” blant det islamistiske publikummet var til stede, får vi aldri vite.
De er proffe og de er dedikerte, Islam Net. Bordene i inngangspartiet bugnet av gratis islammateriell. Blant annet fire ulike DVD-er med foredrag av Zakir Naik, imamen som grunnet terrorsympatier har innreiseforbud til Storbritannia og Canada. Naik er en av Islam Nets fremste helter, og deres andre shariahelter var også behørig representert i bøker og pamfletter. En smilende og ivrig ung Islam Net-kvinne bak bordene anbefalte meg på strak arm en rekke ”svært gode” leseopplevelser.
Stemningen i salen var intens. Hver eneste gang islamsitifteren Muhammed ble nevnt, gikk det en høy mumling med velsignelser gjennom salen – inkludert fra en norsk kvinne som var vestlig kledd. Det stod jo for så vidt i stil til hva publikummet mente om menneskerettigheter i islam, kanskje best formulert av en norsk mannlig konvertitt med langt skjegg, sjal over hodet, hvit kjortel og posebukser: FNs menneskerettigheter har feilet. Til og med kriminelle inkluderes i menneskerettigheter! (Her ramset han opp alle godene innsatte i norske fengsler har.) Svaret er således islam: avkapping av lemmer. Kun slik kan verden frigjøres fra kriminalitet. Islam er svaret på menneskehetens utfordringer.
Eller som det også ble formulert fra salen: Vårt samfunn er på bunnen fordi vi ikke har implementert sharia.
Gule ropte gjentatte ganger ut om usivilisert barbari, ja, ordene hans smalt i veggene, men at ordene gikk hjem hos en eneste student, det har jeg til gode å tro. Det var heller ingen antydning til protest da Soliman forklarte islams syn på henrettelse: ved drap er det opp til den dreptes familie å forhandle med drapsmannens familie. Altså ingen domstol. Man gjør som stammene på den arabiske halvøya for 1 400 år siden: hvis den avlivedes familie krever henrettelse, så trekkes sverdet. Øye for øye. Tann for tann. Enkel og rettferdig islamlogikk, ifølge Soliman.
Jeg fikk dog aldri svar på hva som regnes som å spre ”mischief in the land” (å spre skade), som ifølge Koranen kan straffes med drap, et vers Soliman selv la frem. Gjelder det for blasfemi, for eksempel? Gjelder det for all virksomhet som kan karakteriseres som undergraving av islam?
Jeg vil anta at i Soliman og Islam Nets drømmeverden – en klode under kalifatet – er svaret på siste spørsmål et ja.
Solimans hovedbudskap var at i islam finner man hele FNs universelle menneskerettighetserklæring – og mer til av rettigheter, men ikke minst er dette ”mer” knyttet til den guddommelige koranen, som selvsagt overgår en verdslig erklæring. Soliman underbygget sine påstander med en harrang av koranvers, håndlukkede godbiter. De sure bitene ble ikke berørt. Ei heller berørte han faktumet at vers fra Muhammeds senere epoke ved makten overstyrer vers fra epoken før makt.
Man skal antakelig lete lenge for å finne tilsvarende miljø der ”vi og de-holdningen” står sterkere i førersetet. Holdningen er så fremtredende at vi som tilhører kategorien ”de andre”, opplever en utestenging så sterk at følelsen av menneskelig ensomhet blir overveldende.
Mange studenter ga klare meldinger om diskriminering og rasisme. (To unge kvinner gjorde det overtydelig, med plakater med følgende meldinger: 1. ”No to hatred. No to HRS.” 2. ”Norway stop funding HRS’ racism.”) At de selv nettopp ekskluderer og mener seg hevet over ikke-muslimer, ser ut til å være en svært fjern tanke. En annen umulig tanke for dem synes å være at en person som meg faktisk er opptatt av individets ukrenkelighet. At jeg ønsker å se hver enkelt av dem, at jeg ønsker den nære og ekte samtalen med det enkelte unike individet, i fortrolighet og gjensidig respekt. Det synes å være en fullstendig absurd idé – for dem.
Man blir ikke bare ensom i møte med et slikt trosfellesskap. Man blir også urolig – for fremtiden.
Men det var to andre i salen som tar den ideologiske vekkelsen på alvor. Da jeg grunnet sykdom kastet inn håndkleet etter tre timer, kom de raskt mot meg ved utgangsdøren i foajeen. En kvinne og en mann, han med en noe rockete stil. Oslopoliti i sivil. De fulgte meg, ”for sikkerhets skyld”, til bilen.
I bilen på vei hjem gikk tankene mine til integreringsminister Audun Lysbakken, han som skal ytterligere styrke arbeidet mot diskriminering og rasisme – mot personer med innvandrerbakgrunn. Vår tids utfordring, visstnok. Lysbakken kunne fått en oppvåkning, ja, rett og slett opplevd en vekkelse, på Frelsesskolen i Oslo i går kveld. Jeg gnages av en tvil om han vil endre verdensbildet sitt, og ta inn ”Det Nye Norge”. Tvilen handler ikke minst om hva Karin Boye formulerte i sin tide:
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
(foto på forsiden: fra salen i går, foto jeg tok før jeg fikk beskjed om fotoforbud)