I dag går svenskene til valg. Om det er høyre- eller venstresiden som inntar regjeringskontorene er fortsatt usikkert, men siste stikk går antakelig til Sverigedemokraterna (SD) som sannsynligvis vil havne i en vippeposisjon uansett regjering. Enkelt blir det imidlertid ikke for den kommende regjering, da samtlige politiske partier i Sverige er enige om å isolere SD. Den enkle forklaringen er at SD vil ha en kraftig begrensning av innvandringen.
Resten av det politiske Sverige hevder derimot at innvandringen er lønnsom, at det styrker Sverige og den svenske velferden, samt at flere får jobb.
– Nonsens
Nasjonaløkonomen Tino Sanandaji, tilknyttet Institutet for Näringslivsforskning, utdannet ved Handelshögskolan i Stockholm og med doktorgrad fra University of Chicago, sier påstanden er «nonsens».
Sanandaji har samlet fakta om Malmø som viser at bak fasaden i venstresidens utstillingsvindu i Sverige er situasjonen alt annet enn lyst.
Ifølge Finansavisen er Malmø Sverige tredje største by, har vært styrt av venstresiden siste 20 år og hvor det har vært brukt betydelige midler på å pusse opp fasaden. Nå er for eksempel et nytt konserthus under oppføring til 800 millioner kroner. «Men er det bildet som Region Skåne bruker 100 millioner kroner i året på å formidle av Malmø i takt med virkeligheten?», spør Finansavisen.
Sanandaji svarer med «kan man ikke fikse et problem, kan man alltid late som med positiv markedsføring.»
Malmø
Tallenes tale er blant annet dette:
- Nesten halvparten av Malmø kommunes befolkning er under 35 år, 31 prosent er innvandrere og 11 prosent barn av innvandrere.
- Arbeidsledigheten i juli var på 15 prosent, mot Sveriges 7,7 prosent.
- 27 prosent av alle ansatte jobber i kommunen, tilsvarende 1,5 ganger landsgjennomsnittet.
- 70 prosent av befolkningen i arbeidssfør alder jobber, mot 80 prosent i Sverige generelt.
- 79 prosent av dem som er født i Sverige er sysselsatt, mot 54 prosent av innvandrerne.
- Målt i andelen elever som forlater grunnskolen med gode nok karakter til å gå på videregående skole, rangeres Malmø som nummer 281 av 290 kommuner.
- Malmø er den kommunen med størst barnefattigdom.
- Malmø betaler nest mest i sosialbidrag per innbygger av alle svenske kommuner.
- Byen generer 10 milliarder kroner i skatteinntekter årlig, og er avhengig av over 4 milliarder i statlige subsidier årlig.
- Malmøs gjennomsnittlig skattekraft per innbygger har falt fra 2 prosent under landsgjennomsnittet i 1994 til 16 prosent under snittet i dag.
Resten av Sverige finansierer Malmø, fastslår Sanandaji, som mener at hvis man skal diskutere Malmø, så kan en ikke unngå se på hvilken rolle innvandringen spiller. Malmø er Sveriges mest flerkulturelle by, noe som både Socialdemokraterna og Moderaterna mener gagner Sverige på sikt.
– Hvis det virkelig er slik at innvandring av mennesker fra den tredje verden lønner seg på lang sikt og gjør Sverige rikere, burde dette ha materialisert seg i Malmø. Allerede for 25 år siden hadde Malmø like mange innvandrere som resten av Sverige har i dag, sier Sanandaji til Finansavisen.
Bekjentgjorde ekstrakostnader
I august i år gjorde Moderaternas partileder og enn så lenge statsminister, Fredrik Reinfeldt, det kjent at ekstrakostnadene av den høye asylinnvandringen ville innebære 48 milliarder kroner over fire år. Da Reinfeldt overtok makten i 2006 var de direkte kostnadene for innvandring og integrering på 8 milliarder kroner året, ifølge Finansavisen. Prognosen for 2014 tilsier 25 milliarder i årlig kostnad, i 2017 vil den ha vokst til 42 milliarder kroner årlig.
Men man fastholder at det er en klok investering. På partilederdebatten 10.september hevdet Reinfeldt at «Dette er en investering. Det er klokt. Det er langsiktig.» Reinfeldt fikk nikkende bekreftelse fra Socialdemokraternas leder, Stefan Löfven.
Sanandaji, som for øvrig selv er innvandrer til Sverige, synes imidlertid at det «er rart at det ikke går bedre for den byen i Sverige der den presumptivt lønnsomme innvandringen har skjedd i størst omfang, og venstresiden har fått løse problemene.»
– Hvorfor har ikke Malmøs massive sosiale tiltak fått bukt med arbeidsledighet og segregering? Malmø putter masse penger i sosiale tiltak og kultur, og har ønsket å tiltrekke seg de unge og dynamiske. Ideen har vært at kreativiteten skal få følgeeffekter i form av entreprenørskap og moderne jobber innen IT. Et slags Sveriges San Fransisco, sier Sanandaji.
Bak utstillingsvinduet
Men virkeligheten taler sitt eget språk, og politikerne har aldri blitt avkrevd et svar på hvorfor det ikke går bedre for byen. For hvis en ikke jobber kan en ikke bidra til økonomien. I tillegg er bidraget til samfunnsøkonomien ikke bare avhengig av andelen som arbeider, men også snittinntekt. Ifølge det svenske statistikkbyrået, SCB, hadde svenskfødte i 2012 en arbeids- og selskapsinntekt på rundt 240 000 kroner, mens tilsvarende for innvandrere var 141 300 kroner.
Så til tross for at andelen innvandrere i arbeidsfør alder er høyere enn befolkningen ellers, er arbeidsinntektene 41 prosent lavere.
– Inntekt er økonomiens sentrale variabel, og sammenfatter viktige variabler som andel i jobb, antall arbeidstimer og produktivitet i en siffer, sier Sanandaji, og legger til at gjennomsnittlig betalt inntektsskatt for svenskfødte i 2012 var 85 500 kroner. For innvandrere var bidraget til felleskassen 46 700 kroner. Samtidig forbruker sistnevnte gruppe 60 prosent av sosiale ytelser.
På spørsmål om hvordan Reinfeldt da kan hevde at Sverige blir rikere av innvandringen, svarer Sanandaji:
– Den eneste seriøse måten å måle velstand, er å måle inntekt per capita. Det ser ut som Reinfeldt bare snakker om den totale inntekten uten å dele på antall innbyggere. Med en slik tolkning er jo både Bangladesh og India rikere enn Sveits.
Det samme regnetrikset benyttes på arbeidsledigheten.
Tausheten
Sanandaji hevder at alle politiske partier, den svenske eliten, media, tenketanker og forretningslobbyen, ikke forholder seg til fakta og statistikk. De bidrar heller i en massiv kampanje hvor de lyver om migrasjon. Og økonomene holder kjeft:
– Ingen seriøse økonomer mener innvandringen er lønnsom, men de uttaler seg ikke. De har ingen incentiver til å bryte tabuet, det resulterer bare i at 200 personer som kaller deg idiot, rasist og løgner på Twitter, og 20 kronikker hvor du blir beskyldt for det samme, uansett hvor faktabasert du skriver. Kostnadene ved å stå frem kan være at man blir fryst ut og mister jobben.