Det er i en kronikk i Aftenposten at Elin Ørjasæter skriver at svenskene ikke forstår sin egen innvandring, hvilket hun mener er helt forståelig – da de rett og slett «mangler helt sentrale data.»
Sistnevnte er en sannhet med modifikasjoner. Bakgrunnen for at det tilsynelatende finnes så lite god svensk statistikk om innvandring og integrering, er at de ikke vil vite. For Sverige er på alle andre områder kjent for å være verdensmestere på registerdata, men på innvandringsfeltet viker Statistiska centralbyrån (SCB) unna.
Data til besvær
HRS ble kjent med problemstillingen i 2001, da vi bestemte oss for å kartlegge ekteskapsmønsteret til sentrale innvandrergrupper i Norge. Vi bestilte data hos SSB, hvilket vi også fikk, men som ikke betydde at SSB likte det vi gjorde. Det skal jeg komme tilbake til. Vi bestilte de samme dataene hos SCB, da vi ønsket en komparativ studie med Sverige. SCB var imidlertid ikke villig i det hele tatt til å gi oss slike data. Først reagerte de med «hva vi skulle bruke dette til?», deretter forsto de slett ikke bestillingen (hvilket endte med at vi sende dem dataene vi hadde mottatt fra SSB) og etter mye frem og tilbake, nærmere bestemt 8 måneder, priset de dataene så høyt at det ikke var mulig for oss å kjøpe dem. Vi gav opp, og vi var dessuten sikre på at vi uansett ikke ville fått dem.
Som nevnt fikk vi dataene hos SSB, faktisk også til en grei pris. Men til tross for at vi hadde god dialog med SSB underveis (bestillingskompetanse er undervurdert), så gikk SSB, da spesielt representert ved den ledende aktøren på innvandringsfeltet i SSB, Lars Østby, og senere også Helge Brunborg, knallhardt ut mot oss da ekteskapstallene ble publisert. Hovedankepunktet fra SSB var at andregenerasjon (norskfødte med innvandrerforeldre) var en så ung gruppe at så få hadde giftet seg, dermed sa ikke tallene noe om etterkommerne sitt ekteskapsmønster. At SSB selv konkluderer på tall i utdanningsstatistikken som endog er mindre enn de aktuelle ekteskapstallene, det har derimot aldri vært noe tema. Likevel var det andre tilbakemeldinger fra SSB i denne sammenheng som var mer interessant; nemlig at Østby gang på gang påpekte at han var uenig i at vi synliggjorde tall som tilsa at integreringen ikke gikk så bra. For ifølge Østby går integreringen bra, men ting tar litt tid.
Vel så interessant er det at etter at HRS begynte å publisere slike ekteskapstall, så startet SSB opp selv med en slik publisering. Da er ikke veien lang til å anta intensjonen var at de ville ha kontroll på analysen selv.
Senere har for øvrig den samme Østby kritisert HRS en rekke ganger. For eksempel da vi publiserte rapporten om rask segregering i Oslo, undret vi oss over at SSB ikke på eget initiativ hadde formidlet den dramatiske demografiske utviklingen i Oslo til kommunen, Regjeringen og Stortinget. SSB kommenterte rapporten med å gå god for beregningene, men la så til:
– De trendene som vi akkurat nå er inne i, tilsier at det nok i Groruddalen kan bli et flertall av innvandrere pluss deres norskfødte barn. Men hvorvidt det er en interessant ting, det er jeg sannelig ikke sikker på, sa Lars Østby til NRK Dagsrevyen 13.oktober.
Det er spesielt at en demograf mener at demografi er uinteressant.
Slike data publiserer vi ikke
HRS var også de første til å utarbeide et tilnærmet innvandringsregnskap for Norge. Den første rapporten ble tiet i hjel, men vel så interessant var det som skjedde da vi skulle videreføre rapporten med oppdaterte og mer treffsikre data. Vi bestilte skatt- og trygdetall fra SSB fordelt på ulike grupper, men fikk følgende tilbakemelding: «Slike data publiserer vi ikke.»
Det er en spesiell tilbakemelding fra et nasjonalt statistikkbyrå, og minner oss om land vi helst ikke vil sammenlignes med, Sverige for eksempel.
Da jeg møtte professor Grete Brochmann på det årets NHO-konferanse benyttet jeg sjanse til å fortelle henne dette og forsikret meg om at Brochmann-utvalget ville få tak i disse tallene. Senere, da utvalget la frem sin NOU, fortalte Brochmann meg at de hadde fått tallene, men så sent at de ikke hadde rukket å analysere dem godt nok.
HRS har mange ganger påpekt det som Ørjasæters understreker:
Demokrati hviler på forutsetningen om en opplyst allmennhet. Dersom opplysning mangler, vil de folkevalgte kunne bygge politikk på ideologi, ikke på realiteter.
I et slikt perspektiv er det viktig med et nasjonalt statistikkorgan som fungerer optimalt. Ikke et SSB eller SCB som selv velger hvilke tall de vil eller ikke vil publisere.
Derfor gikk vi da også et skritt videre med skatt- og regnskapstall fra SSB. Denne gangen ville vi ha tallene fra ulike grupper både nasjonalt og for Oslo. Igjen ble vi avvist. Men vi visste råd.
Carl I. Hagen ble løsningen
Som kjent har Fremskrittspartiet (FrP) lenge vært en rød klut for mange i SSB. Det vet vi alle som jevnlig har deltatt på diverse SSB-seminarer. Jeg vil anta at en del i SSB skalv i buksene da de skjønte at FrP kunne havne i regjering – og endog ende opp med en sjef fra FrP (SSB er underlagt Finansdepartementet). Men det var nettopp FrP vi så som løsningen.
Vi kontaktet Carl I. Hagen og fortalte at SSB nektet oss tallene. Vi spurte om han kunne bestille dem for oss i sitt navn, og enten fikk han tallene eller så hadde han en god sak. For å gjøre en lang historie kort: vi fikk tallene, om enn noe sent.
4.april 2003 skrev Hanne Skartveit i VG, under tittelen «Frykten for tallene», følgende: «Vil du vite hvor mange mennesker med innvandrerbakgrunn som vil bo i Norge om 20 år? Eller 50 år? Statistisk sentralbyrå vil det ikke.» Bakgrunnen var et demografiseminar i Oslo der David Coleman holdt foredrag. Etter foredraget presiserte Lars Østby at:
(…) SSB i Norge – «med gode grunner» – ikke hadde laget tilsvarende fremskrivninger for Norge. På direkte spørsmål forklarte han at en av grunnene er at det må være grenser for hvor lenge en innvandrer er en innvandrer.
Forbedringspotensial
Vårt poeng er at SSB skal være forsiktig med å slå seg selv på brystet på hvor gode de er når det gjelder data på innvandrings- og integreringsfeltet. Så når Ørjasæter henviser til Lars Østby og Silje Vatne Pettersen sin artikkel «Innvandrere i Norge, Sverige og Danmark» i Samfunnsspeilet nr.5/2103 hvor det heter: «Vi oppfatter den norske og danske definisjonen som best egnet for sammenligninger av innvandrernes deltagelse i utdanning og arbeid», så bør SSB også ta høyde for et relativt stort forbedringspotensial hos seg selv.
For eksempel har SSB gitt HRS rett i at vår kritikk av SSB når det gjelder sysselsettingsstatistikken, relatert til vår rapport om sysselsetting i Norge og Oslo (2012):
Faksimile fra Aftenposten
Vi har imidlertid ikke registrert at sysselsettingsstatistikken har endret seg.
Aktører i SSB bør påse at de ikke blir svensken hos oss.