Hege Storhaug, HRS
Kravet til presisjon og dokumentasjon kan til tider være meget omtrentlig, som da NRK Dagsrevyen i går (ca 19.08) var på besøk i vandrehallen på Stortinget. Anledningen var trusler mot politikere generelt, og Christian Tybring-Gjedde spesielt. Samme kanal intervjuet Tybring-Gjeddes kone Ingvil på mandag der det kom frem at familien er drapstruet og at Tybring-Gjedde er sykemeldt etter det voldsomme kjøret mot han etter 22.juli.
Til tross for den alvorlige situasjonen får Abid Raja seg til å helle mer salt i sårene med påstander som burde være så oppsiktsvekkende at media fulgte dem opp. Jeg gjentar ordrett hva Raja postulerte:
”Men Christian Tybring-Gjedde bør også ha med seg at det faktisk sitter hundrevis av andre muslimske innvandrerkvinner og barn rundt omkring i landet som også gråter og blir trist og lei seg og blir skremt over de uttalelser som han kommer med.”
Det er forstemmende at ikke NRK fulgte opp med spørsmål om hvem disse kvinnene og barna er. Hvordan har Raja konkret kjenneskap til at hundrevis, som vel betyr flere hundre, kvinner og barn i Norge gråter grunnet kritiske uttalelser fra Tybring-Gjedde om innvandrings- og integreringspolitikken de siste årene, uttalelser særlig rettet mot Arbeiderpartiet, der den mest omtalte kritikken er å finne i kronikk i Aftenposten fra i fjor, ”Drøm fra Disneyland”? Dette vil jeg som seer og samfunnsdebattant veldig gjerne ha svar på. Hvis påstanden til Raja medfører riktighet, er det så alvorlig at det bør settes et søkelys på de gråtende og hva som konkret får dem til å gråte, bli lei seg, trist, blir skremt. Hvis påstanden ikke medfører riktighet, bør det settes et søkelys på Raja i et troverdighetsperspektiv.
Kanskje Frp sin ledelse skulle etterspørre dokumentasjon på Rajas påstander?
Rajas påstander og utspill de siste årene begynner å bli særdeles mange, merkelige, oppsiktsvekkende og minner dessverre lite om ærlig ment politikk for å rydde opp i kritikkverdige samfunnsforhold. Den beste oppsummeringen av utspillene gjennom årene var å finne på rights.no for to år siden, signert Rita Karlsen. Her er essensen:
Raja skal ikke kritiseres for å være driftig og jobbe strategisk for et ambisiøst mål, tvert om; det fortjener han all ros for. Men de likene i lasten som Raja etterlater seg på sin ferd, ikke minst ut fra hans skamløse fremtoning, kan gjøre skade for integreringsarbeidet i Norge.
Som advokat het det at Raja valgte saker som hadde potensial til å få god dekning i media. Da var hans mål å bli kjendis, hvilket han også lyktes med. ”Kjendisadvokaten” Raja satte seg så nye mål, blant annet ville han inn i det offentlige, og han ble da også tildelt stillingen som nemndsleder, der jeg personlig kjenner søkere som må kunne klassifiseres som bedre kvalifisert enn Raja. Nemndsleder Raja vet offentligheten lite om, for samtidig som det ble kjent at denne stillingen var tildelt han, startet Raja en storstilt offensiv på sin vei til Stortinget. Venstre ser ut til å ha gitt han frie tøyler, det samme har store deler av media.
Det første Raja gjorde som ”politiker” var å ri på bølgen om advarselen om et Blenda-hvitt Storting, så startet han en offensiv mot alle dem han mente hadde ”kuppet” innvandring- og integreringsdebatten. Da løftet han frem seg selv som eksperten, den som ”vet hvor skoen trykker”; han er jo tross alt ”innvandrer”, ”flerkulturell”, ”andregenerasjonsinnvandrer” (men stort sett ellers får andre på pukkelen for at de ikke skjønner at han er nordmann). Dette gjør han også til eksperten på tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, søskenbarnekteskap, vold mot minoritetsbarn, utdanning av minoritetsbarn, barneoppdragelse, ja, bare nevn noe, og Raja vet. Derfor kom han da også med en bok, med den tendensiøse tittelen ”Talsmann”. Ingen skal være i tvil om at Raja er Hr. Talsmann for innvandrere, uansett kategori, størrelse, opprinnelse, sekt, slekt, klan, ja, uansett variabel, Raja vet. Deretter, for så vidt også i forannevnte bok, gikk Raja mer systematisk i strupen på dem som han er sterkt uenig med, tre stikkord her: Karita Bekkemellem (Ap), Fremskrittspartiet generelt og Hege Storhaug (HRS).
For den som har fulgt innvandrings- og integreringsdebatten en tid, inkludert Rajas bidrag, er det som skjer påtakelig: Raja startet sin karriere i offentligheten som talsmann for World Islamic Mission. I debatt etter debatt forsvarte Raja muslimers gjøren og laden, moskeenes arbeid og virke, således også imamenes, alt sauset sammen med for eksempel at tvangsekteskapsproblematikken var overdrevet og med et sterkt forsvar for arrangerte ekteskap (som selvsagt ikke hadde noe med islam å gjøre), forsvaret for korrekt muslimsk bekledning (på kvinner selvfølgelig, for eksempel ved hijab), og at det ikke var noe kvinneundertrykking i islam og at dumping av barn i utlandet ikke var noe problem (han gikk dertil offentlig ut og sa han sammen med sin far ville starte norsk skole i Pakistan, med norske lønninger — i integreringens navn?). Som advokat foreslo han i turbofart den ene absurde ideen etter den andre; for eksempel at muslimer skulle sone i moskeen og sverge på koranen i norske rettssaler for å få dem til å si sannheten, og, i likhetens navn; halamat til alle innsatte i norske fengsler. Han har også gjort seg til en forsvarer av det pakistanske rettssystemet i det ene øyeblikket, i det neste slaktet han det, alt etter hvor hans egen sak sto. Han forsvar av morderen på Kalbakken som drepte sine tre søstere og drapet på norskpakistanske Rahila Iqbal i Pakistan, var også til god hjelp til å gjøre Rajas navn kjent. Det han egentlige forsvarte i disse sakene, står i kontrast til de mange av de meninger han nå som politiker har.
En annen av strategiene til Raja er å presentere seg selv og andre minoriteter som ”ofre”, der nordmenn er rasister, for øvrig en strategi som hans ”landsbroder” Shakil Rehman har tatt til motmæle mot.
Raja skifter mening like fort som andre skrifter sokker, for eksempel hevdet han for kort tid siden at ”Vi som er for ytringsfriheten var imot forslag om ny blasfemibestemmelse som ville forby angrep på religioner og livssyn”, men for et par år siden foreslo derimot den samme Raja at ”Vi bør evne en debatt om en ny bestemmelse, en som eventuelt kan brukes til å idømme en symbolsk reaksjon. Bestemmelsen trenger nødvendigvis ikke hete blasfemibestemmelse; kanskje enklere å godta den da?” Hans forsvar for ”ytringsfriheten” var heller ikke å spore da han ville fjerne TV2s Oddvar Stenstrøm fra skjermen, og selv har nektet å stille til debatter der Hege Storhaug er med.
Det som er det interessante med dette, er at det som Raja for kort tid siden strittet imot, har han nå gjort seg til talsmann for. Derfor høres han da til tider ut som en FrP-er, eller som en Hege Storhaug eller Karita Bekkemellem. Det som derimot har provosert meg til å skrive denne kommentaren, er min irritasjon over at allstedsværende og allvitende Raja ikke tar opp integreringshemmende faktorer på egen hånd. Når han på de ene dagen tar til orde for at imamer skal benyttes i det voldsforebyggende arbeidet, dertil på statslønn, for dagen etter, når det blir kjent at en imam i Drammen er tiltalt for vold mot barn på koranskole, og politiet frykter at dette kan være praksis ved flere koranskoler, så kommer Raja med triste øyne og forteller at ”også han ble slått på koranskole”. Med media på slep skal han vise oss koranskole hvor slagene satt tett, noe han tror er ”vanlig”, også i dag. Hans løsningsforslag ligger derimot i samme seng som FrP: kast disse imamene ut — og det sier Venstres Raja, som er for fri innvandring ved åpne grenser. Hvordan kaste noen ut av noe som er grenseløst? Men viktigst: Hvis Raja har hatt disse erfaringene, og fortsatt kjenner til praksisen, hvorfor har han holdt kjeft om dette i alle år?
Denne ”frem og tilbake, opp og ned” Raja er et hån mot seriøs integreringsarbeid. Hans ”viten” og ”forslag” fordummer debatten, og han gjør dertil andre til narr. Det er som Håkon Haugli (Ap) sier: et metodevalg det står liten respekt av. Også SVs Bård Vegar Solhjell har latt seg hisse opp av Raja, det samme med Aps Arild Stokkan Grande.
Og nå sitter altså hundrevis av muslimske innvandrerkvinner og barn og gråter på grunn av Tybring-Gjedde sine meninger om innvandrings- og integreringspolitikken? La oss så håpe at Raja tar del i det som reiser seg som et legitimt krav i debatten om debatten: Mer saklighet, mer fakta, mer dokumentasjon. Så Raja, bevis dine påstander.