Rita Karlsen, HRS
Den 25.oktober i år brakte Skiensavisen Varden.no en sak som knapt vekket noe offentlig interesse utenfor lokalsamfunnet. Den handlet om en ektemann (41) som innrømmet å ha kuttet kona (31) med kniv. Parets fire barn, den yngste ett år, var vitner til hendelsen. Politiet fortalte at de var tilkalt av naboer og at kvinnen var brakt alvorlig skadd til universitetssykehuset Ullevål, men var for øvrig sparsomme med opplysninger. Dagen etter fortalte politiet til Varden.no at ektemannen hadde erkjent grov mishandling, blant annet med kniv. Politiet visste da ikke hvor lenge mishandlingen hadde vedvart eller hvor mange ganger kvinnen var blitt stukket.
Kvinne- og konemishandling er kanskje blitt såpass ”vanlige fenomen” i vårt samfunn at det sjeldent fører til noe annet enn en liten notis. At denne saken fikk relativ ”stor” oppmerksomhet i lokalavisen til Skien, handlet kanskje mest om at parets fire barn som var tilstede under mishandlingen og at det var snakk om også bruk av kniv.
En av de groveste mishandlingssakene noensinne
Men den 25.november brakte Varden.no opplysninger om saken som burde gitt saken langt større oppmerksomheten enn den fikk.
Under tittelen ”Prøvde å skjære av konas fot” får vi vite at ektemannen nesten hadde amputert konas fot, i tillegg hadde han dynket henne med en blanding av kokende oljeblanding. Politiet bekreftet at de hadde utvidet siktelsen fra grov mishandling til drapsforsøk, men 41-åringen nektet for at han hadde forsøkt å drepe kona.
Politiet beskrev angrepene på den 31-årige kvinnen som ”en av de groveste mishandlingssakene noensinne”.
Kvinnen var blitt funnet nærmest livløs i parets bolig og ble fraktet til sykehuset i Oslo med livstruende skader. Hun var stukket og skåret med kniv i hodet, på begge armene og venstre bein. Hun var slått i hodet og på kroppen med en sparkesykkel og knyttneve. Hun hadde store skåldingskader etter at han helte kokende blanding av matolje over hodet hennes. Alt dette pågikk med parets fire barn i huset. De eldste barna skal ha forsøkt å stanse farens angrep på moren, men måtte til slutt gi opp.
Grotesk vold
Etter at naboer tilkalte politiet på grunn av hyl og skrik fra boligen, møtte de en kvinne som nesten hadde fått foten skåret av med kniv. Det var politiet som hindret mannen fra å påføre henne ytterligere skader.
– Venstre fot var nesten skåret av. Alt var skåret av, unntatt skjelettet, sier politiadvokat Kvile.
– Det er den groveste mishandlingssaken jeg noensinne har vært borti. Det er et under at hun lever, sier kvinnens bistandsadvokat, Øyvind Haugen.
Kuttene på kvinnens venstre arm tydet på at mannen også hadde forsøkt å skjære av henne armen. Hun hadde fått åpent skallebrudd i høyre del av pannen, åpne bruddskader med blottlagt hjernevev, brudd i kinnbuen, flere sår i hodet, brudd i begge ankelknoker i venstre ben, brudd i venstre arm, store sårskader på begge underarmer og andregrads forbrenning i ansiktet, på halsen, brystet og begge armene.
Hun ble liggende i koma i flere dager etter den groteske volden.
Taus offentlighet
Allerede i første omtale av saken ble vi gjort kjent med at paret hadde afrikansk opprinnelse, uten at det i seg selv syntes å ha noe spesielt med saken å gjøre. Det het at kvinnen og hennes barn kom til Norge i 2009, og året etter kom ektemannen. Men bakgrunnen for konflikten mellom paret skal ha vært at mannen slet med å få oppholdstillatelse, og det skal han ha gitt kona skylden for.
Det jeg undrer meg over, er at en av de mest uhyggelige voldsepisodene i dette landet knapt nok når offentligheten. Jeg registrerte av Nettavisen og VG Nett/NTB skrev om saken, sistnevnte for øvrig under tittelen ”- Groveste mishandling jeg noensinne har vært borti”, men ingen har, så langt jeg har fått med meg, fulgt opp saken.
Hvorfor? En skulle tro at en så makaber sak ville nådd de fleste forsidene, men så skjer altså det motsatte: ingen landsdekkende aviser vier saken oppmerksomhet.
Jeg spurte en anerkjent journalist om hva som var vedkommendes vurdering, og fikk følgende ironiske svar: ”Det handler jo om afrikanere. Vi forventer ikke annet?”
Vi må spørre oss selv: Er vi blitt et så likegyldig samfunn?