De mener det så godt. Hver gang. Så de vader ut i det. Hver gang.
Og like sikkert som det går mot vår, blir det bråk – et bråk som later til å komme fullstendig overraskende på de ansvarlige.
Denne gangen er det Østjyllands Politi i Danmark som tilsynelatende intetanende har vasset ut i det minebelagte farvannet verdipolitiske spørsmål som religiøse særrettigheter er. Man har funnet det rimelig og ukontroversielt å opprette et bederom for sine muslimske ansatte, og reaksjonene har som vanlig ikke latt vente på seg.
Det kommer som litt av et sjokk på herr politidirektøren, for man har jo bare avgitt sitt beskjedne inkluderingsbidrag:
Jeg vil endnu en gang understrege, at det her ikke vil berøre de pågældende medarbejderes tjenesteudøvelse. Lige så lidt, som jeg går ud fra, at rygerum, spisepause og andre småpauser berører tjenesteudøvelsen. Det er jo kun i det omfang, tjenesten tillader det. Så jeg synes i virkeligheden, at det er et beskedent bidrag til at inkludere medarbejdere, der ser lidt anderledes på det end den måde, vi måske gør. Så det overrasker mig da lidt, at en så begrænset ting kan give anledning til så megen debat og opmærksomhed,« siger Jørgen Ilum.
Det lyder så herlig vennlig og inkluderende alt sammen at man nesten ikke skjønner hvorfor noen gidder å lage bråk om noe så lite.
Det er jo bare et bederom, liksom. I en offentlig institusjon. I en sekulær stat.
Men om man fra øverste politihold pynter på saken så godt man kan, sjenerer Jyllands-Posten Århus seg ikke for å si rett ut hva det hele handler om:
Religion – læs: islam – fylder stadigt mere i det offentlige rum, men det er præcist det modsatte, der er brug for i disse år, hvor sammenhængskraften i vores samfund er under alvorlig udfordring. De mange sager om badeforhænge, leverpostej, halalkød og kønsopdelte aktiviteter i svømmehaller og på skoler afspejler, at normer og traditioner, som alle tidligere tog for givne, er under hårdt pres. Grænserne søges konstant flyttet, og mange øjner en regulær salamitaktik.
Det er – som vanlig – islamske krav på særrettigheter det dreier seg om.
Det vet også leder for foreningen Nydansker, hvis formål er å bane veien for såkalte nydansker på arbeidsmarkedet, Torben Møller-Hansen. – Alle vet at det dreier seg om hvor mye islam skal fylle i samfunnet og på arbeidsplasser, sier han og utviser en beundringsverdig prinsippiell holdning til spørsmålet: fyll i vei, men kall det noe annet:
»I det øjeblik, man kalder det et bederum, giver man religionen en særlig plads i politiet, og det er der ingen grund til,« siger Torben Møller-Hansen, der dog roser politidirektøren for at vise nydanskere, at Østjyllands Politi også er en arbejdsplads for dem.
Unødvendig konflikt
Ifølge direktøren har mange arbejdspladser – bl.a. Arriva og Tryg – fundet balancen ved at etablere såkaldte multifunktionsrum, som de ansatte både kan bruge, når de skal ringe til lægen, bede eller bare har behov for et pusterum.
»Alle, der bor i Danmark og har øjne i hovedet, kan se, at der er en debat om, hvor meget islam skal fylde i samfundet og på arbejdspladsen. Derfor er det vigtigt, at virksomhederne finder elegante løsninger, så man ikke skaber unødvendig konflikt,« siger Torben Møller-Hansen, der således mener, at det havde været mere hensigtsmæssigt, hvis politidirektøren havde etableret et multifunktionsrum frem for et egentligt bederum.
Lektor ved Århus universitet og islamforsker, Tina Magaard, synes ikke det er noen god idè og viser til 90-tallets amerikanskinspirerte motebegrep diversity management. Det innebærer at arbeidsplasser skal fremme og feire de ansattes forskjellige kulturer, da dette vil gi gladere og mer effektive arbeidstagere.
Nyere organisasjonsforskning viser imidlertid et mer komplekst bilde, skriver Magaard.
Som for eksempel at forskjellighet på arbeidsplassen ikke alltid fører til større arbeidsglede og bedre prestasjoner. Å fremheve forskjeller kan nemlig i like stor grad føre til konflikter og dårligere prestasjoner fordi forskjellene fjerner fokus fra arbeidsoppgavene. Og selvfølgelig: det som gjør den ene ansatte fornøyd, kan provosere den andre. De beste intensjoner kan mao få utilsiktede konsekvenser.
Diversity management har da også ført til eskalerende krav fra de forskjellige trossamfunnene i USA. Da melder det seg et spørsmål om hvor grensen går:
Spørgsmålet er også, hvor grænsen går? For hvis muslimer skal have bederum og hinduer meditationsrum, hvis jøder skal have koshermad i kantinen, og hvis evangelske kristne skal kunne missionere i arbejdstiden, så skal heksebevægelsen Wicca og sekten Scientology selvfølgelig også have deres del af organisationens ressourcer – og hvad med ateisterne, som vokser i antal i USA, og som diversity management-teorierne ikke ved, hvor de skal gøre af? Skal ateisterne bare udelukkes fra den pulje, som de religiøse medarbejderne kan trække arbejdstid og lokaler fra? Eller skal de have deres egen tid og eget lokale til ateistisk diskussionsforum? Hvad hvis den enes overbevisning står for noget, den anden ikke bryder sig om, skal vi så sende dem i hver sit rum, eller lade dem diskutere i kantinen, med fare for at de bliver uvenner og ikke kan koncentrere sig om deres arbejdsopgaver?
Magaard forteller om da hun under en undersøkelse i 2008-2009 besøkte en organisasjon som hadde hatt bederom, men droppet ordningen da man ble klar over hvor mye det aktuelle rommet fjernet fokus fra det faglige.
Nå skulle man tro at det skyldtes islamofobe arbeidstagere, men nei. Det største problemet var konflikter mellom ansatte med «muslimsk bakgrunn»:
Som en af de ikke-praktiserende muslimer siger: »Vi har mangel på ressourcer, så det er ikke ligefrem et bederum vi skal have. Jeg tøvede ikke med at sige min mening om det. Det endte med at folk fik et billede af, at jeg var frafalden.
Der var mange konflikter med det. F.eks. en episode med en fyr, som faktisk var skræmmende. Han blev ved i flere måneder, hvor han sagde ”du skal med mig ned og bede”, og hvor jeg blev nødt til at sige ”Vil du ikke godt lade være, jeg vil ikke ned og bede”. Og nu taler de om at de gerne vil have et halal-køkken, hvad bliver det næste?«
Ikkepraktiserende muslimer kan altså føle sig presset til at praktisere mere, end de ønsker, hvis deres organisation imødekommer forespørgsler fra praktiserende muslimer. Dilemmaet er, at for at fremme en bestemt medarbejdergruppes religionsfrihed kan ledelsen uforvarende komme til at krænke individuelle medarbejderes samvittighedsfrihed.
Det samme kan for øvrig observeres i offentlige institusjoner i Norge ifb med tillatelse til religiøse markører. Det finnes neppe noen forskning på området, men til gjengjeld verserer det utallige historier fra yrkesutøvere ved offentlige arbeidsplasser, der innføringen av religiøse symboler har fått direkte og negative følger for andre ansatte av “muslimsk opphav” (dvs. personer fra overveiende muslimske land, men som er like troende som et gjennomsnittlig statskirkemedlem); det muslimske miljøet i blant annet Oslo er så gjennomsiktig og sammenvevd at de som ikke er så troende at de f.eks. ønsker å faste under ramadan, føler seg tvunget til det av frykt for at synlig troende medarbeidere – iført f.eks. hijab – skal spre rykter om dem som dårlige muslimer, hvilket kan bety ubehageligheter for både dem selv og deres familie. Som en konsekvens må mange spise i skjul på egen arbeidsplass, mens atter andre føler seg presset til å følge et religiøst påbud de personlig ikke bryr seg om.
Dette er som sagt bare anekdoter, men det er nå så mange av dem i omløp at jeg holder det for overveiende sannsynlig at de medfører riktighet.
Hvilket mangfold er det i så fall som feires i disse ansattes tilfelle? Sannsynligheten er stor for at det synlige religiøse mangfoldet som demonstrativt feires, feires på deres bekostning. Og da har vi ikke engang vært innom alle de pasientene som av ulike årsaker kan – og som kanskje som flyktning fra islamistiske regimer: ha eksepsjonelt god grunn til det – føle seg ytterst ukomfortable i møte med offentlig ansatte yrkesutøvere iført den religiøse markøren f.eks. en hijab er, men er fratatt muligheten til å velge fordi de er innlagte pasienter og følgelig ikke bare kan gå derfra. Men for all del; så lenge de, på komfortabel avstand, selvutnevnt tolerante kan føle seg vel.
I sin undersøkelse fant Magaard at svært få muslimer insisterte på å be i løpet av arbeidstiden. Men i arbeidslivet, som i resten av samfunnet, fantes der muslimske aktivister som sto på krava. De fleste av dem viste seg å ha tilknytning til to spesielle imamer, som direkte oppfordret sine proselytter til å fremme islam på arbeidsplasser og utdannelsessteder, kreve at disse stedene brukte ressurser på å imøtekomme islamske krav og ikke minst: presse andre muslimer til å delta.
Nu giver avisartikler jo kun en lille flig af virkeligheden, og det er ikke til at vide, hvor de muslimer, der har fået bederum ved Østjyllands Politi, har hentet deres inspiration. Men det er vigtigt at være opmærksom på det signal. man sender til kommende medarbejdere ved at oprette det. Man kan uden tvivl tiltrække dybt religiøse muslimer, men man kan også frastøde de ikkepraktiserende, som ikke ønsker at blive udsat for religiøst pres på deres arbejdsplads.
Ligeledes har jeg mødt tyrkiske alevier, mellemøstlige kristne og iranske zoroastrianere, som har følt sig stærkt provokerede af, at man tilgodeså islamisk praksis på arbejdspladser i europæiske lande. Et tiltag som skal sikre diversitet, kan altså paradoksalt nok få modsat effekt, fordi det vil tiltrække én bestemt etnisk-religiøs gruppe, men frastøde andre.
– Politiet er et spejl af det omliggende samfund – og det er det, der er under så betydelig forandring i disse år. Det bør kritikere ikke laste Ilum for, men den politiske klasse, skriver Jyllands-Posten.
Og har rett. Dette er brennende aktuelle og stadig tilbakevendende, verdipolitiske spørsmål, men likevel vader den politiske klassen gang på gang ut i dem, tilsynelatende uvitende om hvor brennende de faktisk er.
Fenomenet er jo ikke ukjent på hjemmebane.
Fredag før juleferien 2008 sendte Knut Storbergets (Ap) justisdepartement ut en pressemelding om at man ville avskaffe den sovende blasfemiparagrafen. Hva som ikke kom like godt frem, var at man la det som må karakteriseres som en ny blasfemiparagraf under den eksisterende paragrafen om rasisme og hatefulle ytringer.
Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern. I dag ivaretas dette delvis av straffelovens formuleringer om straff for hatefulle ytringer, men ikke fullt ut.
Regjeringen vil derfor foreslå å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Forslaget vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsetting av den nye straffeloven.
Mens den politiske opposisjonen og norske hovedstrømsmedier sno-oo-orksov, ble det særdeles livat i bloggosfæren. Det skapte til slutt en opinion det ble bråk av og i februar 2009 måtte flertallsregjeringen Stoltenberg trekke forslaget tilbake. Man mumlet noe om at forslaget skyldtes et «kristen-Norge» som ville bli pottesure hvis blasfemiparagrafen forsvant, men den som leser proposisjonen vil øyeblikkelig se at det overhodet ikke er beskyttelse av kristendommen det handler om.
Man skulle trodd at den baksmellen ville være nok til å få rutinerte politikere til å tenke seg bedre om neste gang, men den gang ei. Allerede sammme dag som flertallsregjeringen måtte trekke seg tilbake og slikke sine sår, gikk det ut en ny pressemelding fra Justisdepartementet – det til Storberget, altså – om at man hadde bestemt seg for å tillate hijab til politiuniformen. Igjen ble det bråk og det ble daværende statssekretær Astri Aas-Hansen og rådgiver Hadia Tajik som i det opprørte folkets bevissthet ble sittende som ansvarlige. Noen snakket om et kupp.
Imidlertid publiserte NRK og VG to til da ukjente regjeringsdokumenter, som viste at både daværende statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget formelt hadde konkludert med å si ja til hijab i politiet – før saken eksploderte i norsk offentlighet. Dokumentene viste også at den omstridte pressemeldingen som ble sendt ut, var en ordrett gjengivelse fra Storbergets regjeringsnotat. I det hele tatt: det som sto i dokumentene, sto stikk i strid med Stoltenbergs og Storbergets gjentatte påstander i norsk offentlighet om at hverken de eller regjeringen hadde konkludert i saken. To unge kvinner ble syndebukkene for hva som var den politiske klassens vanlige feilbedømmelse av norsk opinion.
Så igjen måtte flertallsregjeringen rygge i møtet med det folket de angivelig skal tjene, ikke herske over.
Og så har vi selvfølgelig den statlige Domstoladministrasjonen, som fra før har ytret seg positivt til fordel for sharia-lovgiving i familierett for muslimer, altså særbehandling av en spesiell religiøs gruppe – i en sekulær rettsstat der er alle er like for loven – og som året etter gikk inn for å forby hijab blant dommerne. Kort etter snudde man derimot 180 grader og bestemte seg for å droppe forbudet, og heller la domstolene avgjøre spørsmålet i hvert enkelt tilfelle. Og da ble det bråk. Igjen. Så det blir nok ingen hijaber på norske dommere med det første.
Innimellom kommer det små slengere, som Venstres Abid Q. Raja, som mener at svinekjøtt eller andre ikke-halalprodukter bør fjernes fra menyen i norske fengsler fordi der er innsatte som (etter sigende) følger islam. Eller SVs Reza Rezaee, Høyres Erna Solberg og ditto fylkeslag i Hordaland, som alle har foreslått Sharia-råd for muslimer i norsk familierett, eller velmenende forslag – sjelden fra muslimer selv, men fra vaskeekte norske multikulturalister – om å flagge med «hjemlandets» flagg i 17. mai-tog, fjerne tradisjonell norsk julefeiring med nisseluer eller tilvirking av jule-, -påske, -pinse og -fandenoghansoldemorpynt i barnehager eller skoler. Og så videre og så videre. Folket – vanlige muslimer inkl. – blir like begeistret hver eneste gang. Særlig muslimer, kan jeg tenke meg, ettersom det er de som hver eneste fordømte gang ender med å betale prisen for all den etnisk norske og aktivistiske islamske toleransen. Hvis du lurer på hva jeg mener, så søk opp en artikkel om fjerning av nisseluer eller pakistanske flagg i 17. mai-toget og ta en grundig kikk på kommentarfeltet eller meningsmålingene avisene har opprettet i samme anledning. Eller enda bedre; gå på en sosial sammenkomst og bring opp temaet.
Hver for seg virker disse sakene små og ubetydelige. Men de er en del av et større bilde og samlet er de rett og slett sprengkraftige.
Selv en Orwellsk Torben Møller-Hansen som synes at alt er helt kult bare man sukrer det ved å kalle det noe annet, ser hva det i realiteten handler om. Alle med et halvt øye kan det. At folk ganske enkelt blir provoserte og sinte av det, er heller ikke vanskelig å se eller skjønne. Men dette er norske – og vestlige – politikere og akademikere altså tilsynelatende helt uvitende om, for de blir stadig like overrasket. Er de virkelig så tette i pappen? Neppe. Mye taler derimot for at de faktisk er totalt uvitende om hvilket minefelt disse spørsmålene er, og særlig hvordan folket de angivelig representerer oppfatter og reagerer på dem. Som regel opptrer de på en livsfjern måte som står stikk i strid med vurderingene til folket de egentlig skal representere.
Som nasjonale tillitsvalgte burde de naturligvis visst bedre, og når de ikke gjør, så bør vi som samfunn rette søkelyset mot hvem de er, hvor de lever og hvem de omgås.
Kanskje er det vår politiske klasse og øvrige elite – ikke alle oss andre – som ville hatt godt av litt mangfoldstrening, i betydningen møte folk som ikke er partibroilere, velstående og ikke har samme bakgrunn, ligner eller har samme mening om livet, universet og alt mulig som dem selv?