Det fører på villstrå å diskutere ideologier og religioner. Det viktige spørsmålet er hvordan disse virker i praksis, og derfor vil det være fruktbart å se på religioner som annen salgsvirksomhet – organisasjonen har sine ansatte, sitt vareutvalg og sin kundekrets, og kundekretsen vil, blant annet, variere med vareutvalget. Best innsikt i det de hadde å by på i eldre tid, gir samlingene av mirakelhistorier som ble brukt i formanende prekener, for eksempel Jacobus de Voragines Legenda Aurea eller Gregor av Tours Octo Libri Miraculorum. Dømt ut fra dette regnet ikke predikantene med at løftet om himmelens salighet var det som opptok folk mest. Langt flere historier handlet om belønning og straff i dette liv, særlig det siste. Det er lett å forstå også siden middelaldermennesker hadde liten kjennskap til årsak og virkning, ikke minst når det gjaldt sykdommer som gjorde foreldre barnløse, barn foreldreløse og mange vanføre eller kronisk syke. I et slikt samfunn var det rasjonelt å utvise en viss fromhet, ikke bare med (noen små) gaver til kirken men også med passende adferd overfor Gud og hans hellige. Det fikk kona til den fromme burgundiske adelsmannen Gengulfus merke. Hun fikk elskeren til å drepe mannen, men det skjedde mirakler ved mannens grav. Da så noen fortalte kona det, sa hun: «Han gjør ikke mer mirakler enn rompa mi», men Gud lot ikke sin hellige spotte, for etter det kunne kona ikke si en setning uten at hun samtidig slapp en fjert – som Jacobus kan fortelle. (for mer forhistorie se http://www-users.cs.york.ac.uk/susan/joke/laura.htm)
I vestlige land i vår tid der det sosiale og økonomiske, og ikke minst det medisinske sikkerhetsnettet er langt bedre og kunnskap om årsak og virkning langt mer utbredt, har etterspørselen etter religionens beskyttelse her på jorden på det nærmeste forsvunnet og vareutvalget tapt tilsvarende i verdi, og det samme gjelder etterspørselen etter det som før ble regnet som forutsetning for evig salighet. Etter kristen lære, som vår Confessio Augustana, var dåpen en forutsetning for frelse, men det synet har nok kirker i vestlige land forlatt ettersom de unnlater å fortelle anderledestroende at uten dåp går de fortapt. Det samme gjelder nok den anglikanske kirke: Erkebiskop Desmond Tutu mente at de norske politikere som nektet å ta mot Dalai Lama kom til å ende på et ubehagelig sted mens Dalai Lama kom til å ende på et annet og formodentlig atskillig behageligere sted der han kunne be for de norske politikerne. I Vesten har Kardemommeloven overtatt de gamle trosbekjennelsenes plass i religionen.
Blant vestlige mennesker har religionene ikke lett å holde på kundekretsen, selv med hjelp av kultur (særlig konserter) eller andre tiltak og utspill som kan tenkes å være populære. Et mulig tiltak er religiøs merking av barn, som omskjæring av guttebarn. Men stor hjelp trenger det ikke å være i dette, i USA i 2013 giftet 58 prosent av alle jøder seg med ektefeller av annen tro, og 71 prosent av de ikke-ortodokse jødene gjorde det. Likeså vokser motstanden mot omskjæring av jødiske guttebarn,. http://www.jewsagainstcircumcision.org/ og har organisert seg fordi de er «utdannede og opplyste jøder som innser at den barbariske, primitive, smertefulle og lemlestende omskjæringspraksisen ikke har noen plass i moderne judaisme» selv om den ble begrunnet av rabbi Moses Maimonides med at den nedsatte den seksuelle følsomheten og derfor forebygget onani. Selv i Israel vokser antallet foreldre som ikke lar sønnene omskjære, og mange gjør det bare av sosiale grunner enda ingen synes å bli diskriminert om de har denne kroppsdelen – som Jesus synes å vært rikt utstyrt med siden hans forhuder ble oppbevart som relikvie i tolv kirker (mens Johannes Døperen hadde to hoder, oppbevart i hver sin kirke)…
Muslimer er i en annen stilling. For det første er deres opplysning så som så slik at det er mer naturlig for dem enn for opplyste mennesker å tro på Allahs belønning og straff i dette liv eller i det neste. For det andre hører de, som Geert Hofstede har vist i sin Culture’s Consequences, hjemme i en kollektiv kultur, der kollektivets bifall eller avvisning betyr mye mer enn i vestlige, individualistiske kulturer. Det betyr at medlemmene av deres samfunn gjensidig undertrykker hverandre slik Timur Kuran har beskrevet i sin bok Private Truths, Public Lies: Siden de ikke kan snakke fritt, er de enkelte fritenkende medlemmer av samfunnet ikke klar over at flere har samme syn som dem, og tør derfor ikke komme frem med det. Det var av lignende grunner at det, som Kuran nevner, etter kommunismens fall ble hengt opp et banner i en østtysk kirke der det sto: «Jeg er både Kain og Abel».
For dem som står for religionens omsetning er det derimot meget positivt at ingen våger å kritisere vareutvalget eller velge andre forhandlere av religion (eller sekulært livssyn). På den måten kan de beholde sin kundekrets, og omskjæringen av guttebarn kan sammen med forbud mot å gifte seg med anderledestroende menn bidra til det – håper man.
Når enkelte, som religionsviteren Pål Botvar (Aftenposten 10/10-14) eller Stålsettutvalget påstår at retten til å bære religiøse plagg er trosfrihet, praktiserer de det George Orwell betegnet som Newspeak. Den norske ungdommen, som er mot slike religiøse plagg, har i motsetning til Bodvar, Stålsett og kumpaner en aktverdig holdning, et ønske om å frigjøre kvinnene, – for bæring av religiøse plagg er ikke trosfrihet men underkastelse under gruppepress. De par meningsmålingene om dette som Human Rights Service har referert, tyder på at de fleste kvinner bærer slike religiøse plagg på grunn av gruppepresset, ikke av egen vilje, så noe slikt bør vi ikke la Botvar, Stålsett og kumpaner innbille oss.