Rita Karlsen, HRS
Det er til NRK for to dager siden at UDI-direktør Ida Børresen avslører at direktoratet har foreslått en rekke oppmykningstiltak til dagens praksis på innvandringsfeltet. Ifølge Børresen er deres mål at flere barn skal få bli i Norge, og at flere skal få opphold på familiegjenforening og færre skal utvises. På spørsmål fra NRK om hvorfor de har bedt om en oppmykning av praksisen, sier Børresen at det er de som vurderer sakene og ser hvor skoen trykker. Mer forklaring på hva som er deres erfaringer som tilsier slike oppmykningsforslag, får vi derimot ikke.
Børresen påpeker heller overfor NRK at en regelendring er spesielt viktig siden Norge har blitt dømt i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og fordi Norge har fått en Høyesterettsdom som viser at de norske reglene er brudd på menneskerettighetene.
Mangt og mye kan sies om disse dommene, da jeg antar at dommene det her vises til er dommen i EMD om den utviste dominikanske kvinnen og Høyesterettsdommen om utvisningen av en albansk kvinne fra Kosovo. Begge kvinnene hadde oppholdt seg ulovlig i Norge, men med barn født her.
Disse sakene er av noe forskjellig karakter, men begge har til felles at en tolkning av barns beste fikk som konsekvens at kvinnenes utvisningsvedtak ble erklært ugyldig.
Barns beste
Det er utvilsomt at når barn er involvert vil en sak om opphold være ekstra vanskelig, for ikke å si sensitiv. I norsk lovgivning og praksis er det godt innarbeidet at barns beste skal veie tungt, for ikke å si tyngst. Men det betyr ikke at det alltid er like enkelt å avgjøre hva som er barns beste. Det til tross for at UDI synes å ha gjort seg erfaringer som tilsier at spesielt fire områder i Utlendingsloven bør endres:
1. Hensynet til barn skal vektlegges mer i utvisningssaker.
2. Personer med usikker identitet skal oftere få opphold – hvis det er barn involvert.
3. Det skal være mindre strenge krav til forsørgerinntekt ved familieinnvandring.
4. I enkelte saker skal det benyttes bøter heller enn utvisning.
Av disse har Regjeringen sagt nei til pkt. 1 og 2, mens den ikke har svart på pkt. 3 og 4.
Hva UDI mener med at hensynet til barn skal vektlegges mer i utvisningssaker, er derimot ikke selvforklarende. Mer enn i dag eller mer enn hva? Hvis for eksempel noen uten lovlig opphold i Norge begår en kriminell handling, skal de da likevel få opphold fordi de har barn? Jeg får heller ikke tak i hvorfor UDI argumenterer for at personer med ”usikker identitet”, altså personer vi ikke kjenner identiteten til, oftere skal få opphold, utover det noe tvilsomme argumentet at deres barn i seg selv skal kvalifisere til opphold i Norge.
Jeg må derfor anta at UDI mener at barns opphold i Norge (og deres foreldre) alltid vil være barns beste, for i så fall gir kravet mening.
Men når vi så snakker om personer, i dette tilfellet foreldre, som er blitt utvist fra Norge (pkt. 1), bør det stilles spørsmål ved om ikke UDI ser at i praksis kan barn bli benyttet som et anker til Norge. Det vil i så fall kunne åpne opp for at nettopp barn kan misbrukes for opphold, og i min tolkning er en slik risiko for høy til at praksisen kan endres i den retningen UDI ønsker.
Samme innvending har jeg til foreldre som nekter å forlate Norge etter utvisningsvedtak: Er det å ivareta barns beste å forbli i Norge tross utvisningsvedtak? Disse foreldrene vet at de, i alle fall etter lov og dom, på ett eller annet tidspunkt må dra. Når denne tiden hales ut, ofte i årevis, hvilket ansvar tar man da for sine barn? (Jeg legger da til grunn at utvisningsvedtaket innebærer at de ikke har rett på opphold her, ”til tross” for at de har barn). Og verre: Hvilke signaler vil det gi til alle dem som ønsker opphold i Norge? Jo, det vil si at bare man kommer seg inn i Norge, og har eller får barn, ja så vil en før eller senere få varig oppholdstillatelse.
Enda verre er det når vi i tillegg ikke kjenner identiteten til de som ønsker opphold (pkt. 2). Jeg er da klar over at det kan være vanskelig for noen å få bekreftet sin identitet fra hjemlandet, men slik jeg forstår det er ett av de største problemene at mange ikke ønsker å samarbeide for at identiteten deres skal bli kjent. Sistnevnte er også ”forståelig”, da kjent identitet nettopp kan være med på å svekke deres asylsøknad fordi de i realiteten ikke har behov for beskyttelse. Men skal barn være med ”å rette opp” et slikt misforhold?
I mine øyne bidrar UDIs ”oppmykningsforslag” til å legge til rette for misbruk satt i system – med barn i hovedrollen. Derfor er det ansvarsfullt av Regjeringen å si nei, da det nettopp kan bidra til barns beste. Om enn ikke i Norge.
Økonomi
Jeg har også problemer med å forstå UDIs oppmykningsforslag ved at det skal være mindre strenge krav til forsørgerinntekt ved familieinnvandring (pkt. 3). Mange asylsøkere i Norge har ikke beskyttelsesbehov, men et liv i Norge vil i de fleste tilfeller bety at bedre (økonomisk) liv for de samme menneskene – og deres familie. Norge er en velferdsstat, dertil en sterk velferdsstat, men det betyr ikke at Norge for alltid vil inneha en slik posisjon. For å videreføre velferdsstaten kreves det at utgiftene står i samsvar med inntektene. Asylsøkere flest sitter ikke godt i det økonomisk, mange er heller ikke kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet, hvilket fører til at de, hvis de får opphold, kan få problemer med å komme i inntektsgivende arbeid og ved eventuelt arbeid er det ikke sikkert de tjener nok til å kunne hente familien umiddelbart til Norge.
Den enkelte asylant kan således lett bli en utgift for staten i seg selv, og hvis vedkommende heller ikke kan forsørge familien, vil også disse bli en utgift for staten. Nettopp derfor er forsørgerkravet nedfelt, og hva vil skje hvis kravet om forsørgerinntekt skal være mindre strenge ved familiegjenforening? Det vil bli enklere for asylanter å få familien til Norge, og det vil bli færre insentiver for den enkelte asylant å komme seg i godt nok inntektsgivende arbeid. Samtidig vil de som søker familieetablering, altså herboende som gifter seg med noen i utlandet, kunne oppleve det som urettferdig at de må tjene mer for å få ektefellen hit til landet enn andre. For asylanter kan vi ende opp med å legge opp til et løp der vi skaper flere trygdemottakere. Hadde Norge ikke hatt de velferdsordninger og den økonomi vi har per i dag, ville UDIs forslag antakelig aldri sett dagens lys.
Til dette vil jeg også bemerke at retten til familieliv som er nedfelt i ulike konvensjoner ikke innbefatter retten til å bosette seg i et hvilket som helst land, hvilket også EMD har vurdert (jf. for eksempel dom i EMD 28. mai 1985 i saken Abdulaziz, Cabales og Balkandi).
Bedre blir ikke overnevnte forslag, hvis vi ser det i lys av neste (pkt. 4): I enkelte saker skal det benyttes bøter heller enn utvisning. Det vil i så fall bety at de som ikke hadde penger nok i pkt. 3 til å få familien hit, nå likevel har penger nok til å betale for å slippe å bli utvist. Det vil i mine øyne være et ypperlig incentiv til å begå ”inntektsgivende kriminalitet”.
Asylbarn som har vært lenge i Norge
Og i dag, to dager etter UDIs noe spesielle utspill i innvandringspolitikken, kommer statsråd Lysbakken (SV) på banen med følgende melding til sin regjeringspartner Ap: Han håper Arbeiderpartiet vil snu, slik at asylbarn som har vært lenge i Norge får bli her (NRK).
Opptakten til Lysbakkens innspill er hans kommende stortingsmelding om ”barn på flukt”. Til dette kan jo bemerkes at det ikke er barna selv som er på flukt, de er sammen med hele eller deler av sin familie. Det finnes også de som er blitt sendt av gårde alene, såkalte enslig asylsøkerbarn, men det er ikke disse denne saken gjelder.
Det handler om barn med foreldre som ikke har fått asyl, men nekter å dra. Dermed slår barna rot, går på skole og lærer seg norsk.
– Flere barn må få bli i Norge. Barn skal ikke straffes for det foreldrene eventuelt har gjort feil, sier Lysbakken.
– Vi vet at barnas barndom er kort. Det å være mange år på vent kan være skadelig for barna. De trenger trygghet og stabilitet, påpeker barneministeren.
Barneministerens holdning til denne problematikken er inkonsekvent. Hvis barn i Norge ikke blir ivaretatt av foreldre eller foresatte, har staten helt andre virkemidler enn en minister som framsnakker de samme foreldre/foresatte. Dette er foreldre som har brutt norsk lov. De har ikke fått opphold. De er utvist. De nekter å forlate landet. Og det har de gjort lenge. Skal så denne lovstridige atferden belønnes med opphold via sine barn?
Skal staten være konsekvent, må den gjøre som i andre barnevernssaker der foreldre ikke ivaretar barnets beste: Frata foreldrene omsorgsretten.
For Lysbakken har helt rett: Barn trenger trygghet og stabilitet. Når foreldrene ikke bidrar til det, er de heller ikke egnet til å være foreldre. Sier det norske lovverket. Men de skal kanskje unndras fra det også? Så like er vi for loven?
Men det kan være at denne saken slett ikke handler om noen egen omsorg for barn: Den handler kanskje mer om at SV generelt vil myke opp innvandringsreglene. Så får de jobbe for det da – uten å dytte barn foran seg.
En liten digresjon: Det er helt umulig å få den samme Lysbakken til å interessere seg for barn som sendes ut for lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland. Ikke ett tiltak har jeg sett i denne sammenheng. ”Ute av syne, ute av sinn” (HRS, 2004).
Digresjon 2: Ida Børresen skal nå fratre direktørstillingen i UDI og inntre som direktør på Stortinget.