Rita Karlsen, HRS
Har du gått glipp av siste tids ”Hvem skal ut”-oppgave? Jeg tror det står mellom Hanne Nabintu Herland og Hanne Nabintu Herland. For mens mediene elsker å gi Märthas engler og den nye boken oppmerksomhet (ja, jeg tror hun er god på PR), selv med ”et seriøst” innslag fra en professor som ønsker DNA-testing av englefjær, så blir Hanne Nabintu Herland personlig diskreditert i de samme mediene – (selvsagt) anført av journalister fra Klassekampen og Dagbladet.
Vi
Når Dagbladets Hobbelstad spør om ”hvor mye tid og krefter vi skal bruke på Hanne Nabintu Herland”, er det knapt så jeg tror spørsmålet. Hvem vi-er Hobbelstad seg med? Det kan godt være at man internt i Dagbladet og andre redaksjoner kan tillate seg å definere egen virkelighet, og ellers bruke tid og krefter på å samle sin egen menighet, for slik å slippe å møte meningsmotstand, men det fungerer heldigvis dårligere i offentligheten. Det fremkommer da også i debattspalten til Hobbelstads innlegg, men jeg går ut fra at det for Dagbladet bare bevitner om hvor dårlig stelt det er med den intellektuelle kapasiteten i dette landet.
Deretter: hvordan kan det ha seg at den samme Hobbelstad mener seg berettiget til å omtale en annen offentlig person på denne måten? Hobbelstad må gjerne være uenig med hvem hun vil – men da får hun i det minste levere som hun krever; argumenter og dokumenter, i saklig form.
Medie mot medie
Hobbelstads innlegg i Dagbladet møtte mye kritikk, men ikke først og fremst fordi Hobbelstad foretar et karakterdrap på Nabintu Herland. Nei, Hobbelstad har nemlig også gjort det uvanlige kunststykke å kritisere et annet medie, Aftenposten, og spesielt debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås, for å gi Nabintu Herland for mye spalteplass. Åmås var raskt ute på twitter, hvor han betimelig nok påpekte at Hobbelstads kritikk sto i et noe merkelig lys, gitt at siste Dagbladet Magasinet brukte fire sider på nettopp Nabintu Herland.
Men det herlige med å drifte et medium er at når du blir angrepet, så ryddes det raskt og effektivt plass. Så også i Aftenposten men hvorfor de benytter Klassekampens Martin Grüner Larsen er jeg ikke sikker på – utover å promotere et blogginnlegg han har forfattet. Ja, og så fikk vi jo servert en annen ”utdefinert” person: Nina Karin Monsen.
Allmenn motstand
”Noen” i dette landet er det visstnok blitt helt greit å omtale i nedsettende vendinger i offentligheten. Taktikken synes å være at medier bygger opp en tilsynelatende allmenn motstand mot en eller annen – for så å slippe å argumentere, og i alle fall ikke dokumentere, for sitt ståsted. ”Vi” er jo så enige? ”Alle” vet jo det.
For eksempel Christian Tybring-Gjedde. Han skrev en gang at ”landet er i ferd med å rives i filler” og så kom terrorist-Breivik og prøvde på akkurat det, ergo er Tybring-Gjedde fritt vilt (at han er Frp-er er bare en dobbel innertier i den røde mediaverden). Men hvilke journalister har tatt seg bryet med å argumentere og dokumentere for at Tybring-Gjeddes standpunkter i kronikken ”En drøm fra Disneyland”, faktisk er feil, ”lysebrune”, eller hva slags etiketter han er blitt møtt med av de samme journalistene i deres analyser? (Jf. for eksempel Hobbelstad i gårsdagens Dagsnytt 18 på NRK). Så å si aldri trenger journalister/kommentatorer å forberede seg på slike brysomme spørsmål.
Passer ikke inn
Nei, ”offentligheten” har bestemt at slike som for eksempel Hanne Nabintu Herland og Christian Tybring-Gjedde ikke bør få (for mye) spalteplass, deres meninger ”passer ikke inn”. Og da er offentligheten ikke ”vi”, men de i flokkmediene og deres medløpere, typisk godt plassert i godhetsindustrien, finansiert av staten.
Men i mediene, også de godt beskyttet av statlige midler, som skal forvalte det frie ord og de frie ytringer, slik at vi skal kunne videreutvikle vårt pluralistiske demokrati, er stadig flere blitt politisk korrumpert. En rekke medier fungerer som fordekte politiske tenketanker, godt plassert på venstre fløy, hvor de har makt til å begå karakterdrap på hvem de måtte ønske, ut fra hvilke motiv de måtte ha.
PFU
Men vi har da Pressens Faglige Utvalg, PFU? De skal jo påse at mediene ikke bryter sine egne etiske standarder.
Glem det.
Etter at jeg forsto, formidlet fra dem selv, at PFU ”ikke er sannhetssøkende”, har jeg ikke skjønt hva deres rolle er. Det tror jeg faktisk de sliter med selv også.
Erfaring
Ja, jeg snakker av erfaring. HRS generelt, og Hege Storhaug spesielt, har som kjent i årevis mottatt diverse drittpakker via media. Klassekampen og Dagbladet har i hovedsak vært de nyttige idiotene.
Men hva er det vi er offentlig hengt ut for? I motsetning til Nabintu Herland har det ikke først og fremst gått på dokumentasjonskrav, for i den grad angrepene har vært faglige (hvilket de i begredelig liten grad har vært) er det at vi tar feil i våre analyser. At vi drar analysene for langt. At vi overdriver. Det lever vi godt med. Fremtiden vil fortelle sitt.
Og siden vi er en politisk tenketank, dertil partipolitisk nøytral i motsetning til alle andre organisasjoner på dette feltet som stort sett er påpasselig med å ta offentlig avstand fra Frp, er vi nettopp prøvd å bli slått i hartkorn med Frp. Det mest fantastiske med dette er at det å være partipolitisk nøytral er blitt ensbetydende med å ta generell avstand fra ”noen”, uavhengig av sak.
Useriøst
Men siden vi har vært vanskelig ”å ta”, har vi måtte tåle å få smurt de mest fantasifulle påstander om oss utover nasjonale mediers forsider.
Helt skruppelløst har journalister – mot bedre vitende eller ved å unngå å få kunnskap – beheftet HRS og våre navn til påstander som at vi bedriver integreringstest med alkohol, at vi bedriver korrupsjon ved å få jenter til å fortelle at de skal giftes bort eller omskjæres, at vi får jenter til å fortelle uriktige historier i media, at vi skal bekjempe islam og masse annet meningsløst vas som jeg ikke kommer på i farten.
I siste runde, med påstander fra Amal Aden, visste Dagbladet så mye bedre – de hadde selv hørt på lydopptaket, opptil flere ganger, men tok likevel sjansen på å drive saken videre på en fullstendig useriøs og usaklig måte. Klassekampen ville ikke lytte til båndene. Det ville for øvrig heller ikke Aftenpostens debatt- og kulturredaktør, Knut Olav Åmås, for ”han skulle ikke skrive om saken”.
Det eneste jeg i denne sammenhengen skal slå fast, er at de samme som har servert løgner om oss, er i dag beskyttet av mediene. Men noen vet, og som Abraham Lincoln sa «Du kan lure hele folket deler av tiden, og noen folk hele tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden.»
– Ut!
Jeg husker en fredagskveld for noen år siden, og jeg hadde satt meg godt til rette for å nyte NRKs Nytt på Nytt. I panelet var blant annet Dagbladets Martine Aurdal. I ”Hvem skal ut?”-oppgaven dukket et bilde av Hege Storhaug opp. Og Aurdal var klinkende klar: – Hege Storhaug skal ut! Programleder Aamas påpekte at det ikke var riktig, hvorpå Aurdal satte opp ett trassig uttrykk: – Men jeg vil at Hege Storhaug skal ut!
Det jeg lurer mest på er hvordan mediene skal forholde seg hvis alle dem de definere ut, begynner å samordne seg. For listen synes bare lengre og lengre for hver dag.
PS 1: For to år siden kom Hanne Nabintu Herland med boka ”Alarm”, hvor Halvor Finess Tretvoll (da Dagsavisen, nå debattredaktør i NRK) plasserte skapet med ”Hege Storhaugs blonde blodssøster” i sin anmeldelse, hvor han dertil hadde glemt å si noe om boken.
PS 2: Jeg tror også at Hanne Nabintu Herland er god på PR. Skulle ikke forundre meg om hun og Märtha bruker samme engel her.