Den unge, modige kvinnen «Fatima» fra Ulrik Imtiaz Rolfsens glitrende dokumentar Frivillig tvang tar et kraftig oppgjør med de norsk-pakistanske kritikerne av dokumentaren.
Flere, som Hajrah Arshad, Bushra Ishaq og VG-journalist Shazia Sarwar har i ettertid klaget over at Rolfsens dokumentar er misvisende og gir en unyansert fremstilling av det norsk-pakistanske miljøet fordi han ikke tok med de som ikke er utsatt for tvang.
På Dagsnytt 18 gikk Sarwar høyt på banen og anklaget Imtiaz Rolfsen for ikke å kjenne det norsk-pakistanske miljøet godt nok.
«De som ikke er i miljøet vet jo ikke hvordan det faktisk er. Vi ser en flik av hvordan ting faktisk er. Det har vært en rivende utvikling i det norsk-pakistanske miljøet», sa Sarwar.
Bushra Ishaq går enda lenger. Tirsdag var hun rasende på Imtiaz Rolfsen i debatt på NRK Aktuelt. På twitter har hun anklaget ham for å spre negative stereotyper om norsk-pakistanere.
«Fordommer har direkte konsekvens i vår hverdag. NRK skildrer en virkelighet fra 20 år tilbake. Tvangsekteskap er ikke normen», skrev hun.
Ishaq anklaget også Rolfsens journalistiske metode for å være «vitenskapelig feil og uetisk», mens Arshad hevdet at Rolfsens film gjør det vanskelig for henne å være norskpakistaner i Norge.
Imidlertid har få stemmer opplatt seg i oppriktig indignasjon over den forferdelige behandlingen «Fatima» ble utsatt for av sin egen familie og kulturtrekket/miljøet som gjør det mulig:
– Jeg ble mishandlet, og det handler om deg?, skriver hun:
Foreldrene mine, de som egentlig burde ønsket meg det beste, tvangsgiftet meg med fetteren min. Han hadde ikke noe imot det, han fikk det han ville – en livløs knulledokke han kunne voldta og mishandle.
Han som jeg alltid så på som en bror, rev sjelen min i fillebiter. Han knuste meg. Han drepte meg.
…
Jeg ønsker ikke flere Fatima’er. Om min verste fiende hadde gått gjennom dette, hadde jeg likevel uten tvil vært så behjelpelig jeg kunne, for dette unner jeg ingen.
Jeg som ønsket at min historie kunne hjulpet en annen i lignende situasjon. Jeg som trodde vi endelig kunne snakke om det som er tabubelagt. Jeg er svært skuffet over all hetsen som har utartet seg etter dokumentaren, og ikke minst det feile fokuset mange har i debatten.
For dette er realiteten for noen ungdommer, hvorfor unngå å snakke om det? Kan ikke ressurssterke norsk-pakistanere hjelpe oss røstløse istedenfor å feie problematikken under teppet?
På grunn av dere tør ikke vi å si noe.